Menighetens medlemmer skulle med glede være behjelpelige med å underholde forkynnervirksomheten. De skulle vise selvfornektelse og sparsomhet forat de ikke skal stå tilbake i noen god gave. Vi er pilegrimer og fremmede og søker et bedre fedreland, og hver eneste sjel bør gjøre en pakt med Gud ved offer. Tiden til å frelse sjeler er kort, og alt som ikke behøves til anskaffelse av det absolutt nødvendige, skulle bringes til Gud som et takkoffer. ET 337.1
Og for dem som arbeider i tale og lære, er det en plikt å vise en tilsvarende selvoppofrelse. Et høytidelig ansvar hviler på dem som tar imot menighetens rundhåndede gaver og forvalter midlene i Guds forrådshus. De skal nøye grunde på Guds forsyn, slik at de kan se hvor trangen er størst. De skal samarbeide med Kristus i grunnleggingen av hans rike på jorden i samsvar med Frelserens bønn: “Komme ditt rike; skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden!” Matt. 6, 10. ET 337.2
Virksomheten over hele verden må tas i betraktning. Nye felter skal opparbeides. La våre brødre erindre at framdrift av virksomheten på nye steder krever mange midler og meget hårdt arbeid. ET 337.3
Når det legges planer for saken i fremmede land, må det tas hensyn til de vanskeligheter som der vil melde seg, og det må ytes villig støtte til arbeiderne. De som oppholder seg ved verkets hovedsete, må nøye undersøke behovet i de forskjellige arbeidsmarker, for de er Guds husholdere, innsatt til å utbre sannheten i alle deler av verden. De har ingen unnskyldning om de vedblir å være uvitende om virksomhetens trang. De skal være kjent med fordelene og vanskelighetene på ethvert virkefelt og så med uegennyttig interesse arbeide for sakens framgang som et hele. ET 337.4
Når de som av midlene i Herrens forrådshus skal gi bevilgninger til hans sak, på en uegennyttig måte har søkt å komme til en riktig forståelse av situasjonen, så bør de komme fram for nådestolen og be om en klar innsikt og om himmelsk visdom, forat de må kunne se hva som trenges i fjerne land så vel som i de mer nærliggende. Aldri vil de søke Herren forgjeves. Når de ber ham hjelpe dem til å fremme virksomheten i andre verdensdeler, vil de få nåde fra det høye. ET 337.5
Det må vises uegennyttig upartiskhet i behandlingen av de arbeidende styrker både her hjemme og i fremmde land. Mer og mer må vi få forståelse av at de midler vårt folk bringer til Herrens forrådshus i form av tiende og gaver, skal anvendes til underhold av virksomheten ikke bare hjemme, men også i utenlandske misjonsmarker. De som bor på steder hvor verket lenge har vært grunnfestet, skulle begrense sine formodede behov forat arbeidet på nye steder kan fremmes. I de anstalter som er blitt grunnlagt for lenge siden, råder det somme tider et ønske om å tilvende seg stadig flere fordeler. Men Herren sier at slik skulle det ikke være. Pengemidlene i hans forrådshus skal brukes til å bygge opp virksomheten i hele verden. ET 338.1
De steder i Herrens vingård hvor lite eller ingenting er blitt gjort, stiller krav til de steder hvor anstalter allerede er opprettet, om å sette seg inn i forholdene. La dem som befinner seg på virkefelter der det etter Guds anvisning allerede er blitt utført en hel del arbeid og saken er sterkt grunnfestet, slå av på sine krav om utvidelser. La dem ikke tenke på de store ting som de gjerne ville utrette, og fortsette med å forøke sine hjelpemidler, mens andre deler av vingården lider savn. Det er egoistisk ærgjerrighet som leder menn til å stille krav om enda mer til et virkefelt som allerede er utstyrt med rikelige hjelpemidler mens det ute på misjonsmarkene hersker mangel. ET 338.2
Dersom Herren begunstiger virksomheten i noen land fram-for i andre, så skjer det forat en sann gavmildhetens ånd må gjøre seg gjeldende, et ønske om å bistå dem som er sterkt i behov av hjelp til å finne en stand-plass og til å gi virksomheten et fast preg. Herren gjøre ikke forskjell på personer eller steder. Hans verk utgjør én stor helhet. Hans sannhet skal forkynnes for hver ætt og stamme og tunge og folk, og når det begynnes arbeid på nye felter og folk tar imot sannheten, må kirkebygninger og skolehus opprettes og andre nødvendige hjelpemidler skaffes til veie. Trykkerier må settes i gang i mange deler av verden. ET 338.3
Herrens verk på nye steder må føres fram til en heldig avslutning. Og man må følge Guds planer, ikke tilbøyeligheten hos dem som gjerne vil samle enhver mulig fordel på det område som står under deres tilsyn, mens den store trangen i andre deler av Herrens vingård blir glemt. ET 338.4
I noen konferenser har man ansett det for prisverdig å oppspare penger og å kunne oppvise et stort overskudd i pengebeholdningen. Men ved dette er Gud ikke blitt æret. Det ville vært bedre om det var gjort en klok anvendelse av de således henlagte penger til å underholde flittige og dyktige arbeidere på trengende arbeidsmarker. ET 339.1
I sine bestrebelser for å vise sparsomhet bør våre brødre passe nøye på at de ikke begrenser bruken av midler hvor en klok anvendelse av sådanne er påkrevd. Ved grunnlegging av skoler og sanatorier bør man kjøpe tilstrekkelig jordareal til gjennomføring av de planer som Herren har anvist for disse institusjoner. Det bør gjøres foranstaltninger for dyrking av frukt og grønnsaker, og hvor det er mulig, bør man sikre seg et så stort jordområde at ikke andre kan oppføre hus av en forkastelig art i anstaltens nærhet. ET 339.2
Når en virksomhet har nådd fram til et visst utviklingstrin, og de som har nedlagt et alvorlig arbeid i dens interesse, har søkt om ytterligere nødvendig hjelp, har det somme tider hendt at de har fått et benektende svar og ikke er blitt tilstått de fordeler som ville ha gjort deres arbeid virkningsfullt. Dette har gjort deres hjerter motløse og har hemmet Guds sak. De som har vært redd for å begynne virksomhet i de store byer, fordi det ville bety et alvorlig arbeid og bruk av pengemidler, trenger til å forstå omfanget av den gaven som flerren skjenket da han ga sin Sønn til frelse for verden. Det kan drives virksomhet i våre byer dersom menneskene vil forlate seg på Gud og arbeide alvorlig og uegennyttig. ET 339.3