Guds arbeidere må vise forstand, nøysomhet og ydmykhet i virksomheten. Det er noen som påtar seg for meget, og fordi de gjør det, utretter de lite. Våre bestrebelser må være samlet. Hvert hammerslag må ha sin betydning. Tankene må være opptatt med å finne de beste måter og midler til å nå de mennesker som er i vår nærhet. I våre anstrengelser for å utføre en gjerning lengre borte lar vi ofte anledninger innenfor vår rekkevidde slippe forbi. Derved går både tid og midler til spille på begge steder. ET 340.1
Våre arbeidere må lære å være økonomiske. Den største beholdning vil ikke kunne tilfredsstille kravet selv om det er rikelig tilgang fra en levende kilde, dersom det er lekasjer hvorigjennom innholdet løper ut. Det må ikke overlates til en enkelt mann å avgjøre om et bestemt virkefelt berettiger til store anstrengelser. Dersom arbeiderne på det ene sted legger virksomheten an på en måte som medfører store utgifter, sperrer de veien for påbegynnelsen av arbeid på andre viktige steder — steder hvor forholdene kanskje ville gjøre anvendelsen av midler mer berettiget. ET 340.2
Våre yngre arbeidere må være tilfreds med å arbeide seg fram blant folket, langsomt og sikkert og under veiledning fra dem som har hatt mer erfaring. Mange har for høye fore-stillinger. En mer beskjeden arbeidsmåte ville vise gode resultater. Det er oppmuntrende å se de unge gå ut på misjonsmarken og legge sin varme og nidkjærhet i arbeidet; men det må ikke overlates til dem selv å styre og å holde Guds sak nedtynget av gjeld. Alle bør ved iherdig arbeid og en klok framgangsmåte strebe etter å innsamle nok til å kunne dekke sine egne utgifter. De bør arbeide for å gjøre saken selvhjulpen, og de skulle opplære folket til å stå på egne føtter. ET 340.3
Våre predikanter bør ikke føle seg fri til å betale store summer for møtelokaler når de ikke føler noen byrde for å ta seg av interessen ved personlig arbeid. Resultatene er for usikre til å gjøre en så hurtig bruk av midler forsvarlig. Dersom en arbeider får adgang til å benytte forsamlingshus eller møtesaler, og det er interesse for å høre, så bør han gripe anledningen til å gjøre det beste han kan; men det er ikke klokt for en enkelt mann å slå om seg som om han var i besittelse av et eller annet stort talent, som om han var en Moody eller en Sankey, og gå til en ødsel utgift av midler. Når det sendes misjonærer til fremmede land, bør det vel-ges slike som forstår å være sparsommelige, som ikke har store familier, og som i betraktning av tidens korthet og det store arbeid som skal utføres, så vidt mulig vil holde seg fri for alt som ville kunne lede deres tanker bort fra denne store gjerning. Dersom hustruen er gudhengiven og har anledning til det, kan hun ved å hjelpe sin mann utrette like meget som han. Vi ønsker misjonærer som er misjonærer i ordets fulleste forstand, som vil legge egoistiske hensyn til side og la Guds sak være det første. Vi ønsker arbeidere som, idet de virker bare med Guds ære for øye, holder seg rede som øyeblikkets menn til å gå hvor Herren vil, og til å virke i hvilken som helst stilling for å spre kunnskap om sannheten. I arbeidet og på misjonsfeltet behøves det menn hvis hustruer frykter og elsker Gud, og som kan hjelpe sine menn i virksomheten. ET 340.4
Våre arbeidere må lære å være sparsommelige ikke bare i sine bestrebelser for å fremme sannhetens sak, men også hva angår utgifter i hjemmet. De bør anbringe sine familier hvor disse kan underholdes med så små utgifter som mulig. Gaver og legater tilflyter ikke vår virksomhet slik som tilfellet er i andre kirkesamfunn, og de som ikke har lært å sette tæring etter næring, vil visselig måtte lære dette, eller også må de ta fatt på et annet yrke. Den vanen å føye selvets krav, eller en mangel på takt og dyktighet for hustruens og morens vedkommende, kan bety en stadig uttapping av pengebeholdningen, og allikevel synes kanskje denne husmor at hun gjør sitt beste, fordi hun aldri har lært å begrense sine egne eller barnas fornødenheter og aldri har lagt seg etter dyktighet og takt i huslige anliggender. Derfor kan den ene familien behøve et dobbelt så stort beløp til sitt underhold som en annen familie av samme størrelse vil kunne nøyes med. ET 341.1
Alle skulle lære å føre regnskap. Noen forsømmer dette som noe uvesentlig; men dette er uriktig. Alle utgifter bør føres opp nøyaktig. Dette er noe som mange av våre arbeidere må lære. ET 341.2
Herren har ikke behag i den herskende mangel på orden og nøyaktighet fra deres side som har med forretning å gjøre i samband med hans verk. Selv i konferensens forretningsmøter kunne megen tid spares og mange feiltagelser unngås ved litt mer omtanke og punktlighet. Alt som har noen for-bindelse med Guds verk, bør være så nær fullkomment som et menneskes hjerne og hender formår å gjøre det. ET 341.3
Som Guds medarbeidere bør dere komme hverandre nær. Undervisning om kjærlighet, tillit og aktelse for hverandre må gis både på prekestolen og utenfor denne. Dere må leve i samsvar med hva dere lærer. Husk på at de nyomvendte ser på dere som forbilder. ET 342.1
Noen av dem som dere arbeider for, vil ha arbeidet gjort på sin egen måte, for de mener at deres måte er den beste; men dersom dere er besjelet av Kristi ånd og saktmodighet, og dersom dere viser aktelse og kjærlighet mot hverandre, så vil Gud sette dere i stand til å gjøre arbeidet på en måte som behager ham. Arbeid for deres egne sjeler inntil jeg’et er undertrykt, inntil Kristus ser sitt bilde i dere. Dette vil være den mest inntrykksfulle lærdom dere kan gi til dem som dere underviser. ET 342.2
Særlig i fremmede land kan virksomheten ikke drives uten etter vel overveide planer. På samme tid som dere bør legge vinn på å arbeide i samklang med de instrukser som verkets ledere gir, vil det inntreffe mange uforutsette omstendigheter som de ikke kunne ta forholdsregler for. Noe må våges og noen risiko løpes av dem som befinner seg på slagfeltet. Det vil inntreffe kriser da hurtig handling er nødvendig. ET 342.3
Når misjonsgjerning blir påbegynt i fremmede land, er det av særskilt betydning at virksomheten blir begynt på den rette måten. Arbeiderne skulle passe på at de ikke begrenser den ved innskrenkede planer. På samme tid som hensynet til de forhåndenværende pengemidler krever at det øves sparsom-het, er det også fare for en sparsomhet som fører til tap i stedet for til vinning. Dette har faktisk vært tilfellet på noen av våre misjonsmarker, hvor arbeiderne har brukt sine krefter nesten utelukkende til å planlegge hvordan de kunne klare seg på den billigste måten. Ved å følge en annen metode ville man ha kunnet utrette langt mer, og i det store og hele ville det ha krevd færre midler av kassen. ET 342.4
På nye arbeidsfelter har veksten vært langsom, fordi de særskilte sannheter som vi forkynner, ikke er populære i verden. Helligholdelsen av den 7de dag som sabbat er et tungt kors for enhver som tar imot sannheten. Mange som innser at våre lærdomspunkter finner støtte i Skriften, viker tilbake for dem fordi de ikke ønsker å være eiendommelige, eller fordi de ved å lyde sannheten ville bli avskåret fra sin levevei. Av hensyn til disse forhold kreves det megen visdom når det legges planer for hvordan sannheten skal kunne bringes ut til folket. ET 342.5
På noen steder må virksomheten begynne i det små og utvikles langsomt. Dette er det eneste arbeiderne kan gjøre. Men i mange tilfelle kunne det med godt resultat gjøres mer omfattende og bestemte anstrengelser fra begynnelsen av. Verket i England kunne nå ha vært meget lengre fremme enn det er, dersom våre brødre ikke hadde søkt å arbeide så billig den gang gjerningen begynte. Hadde de skaffet gode møtelokaler og drevet virksomheten som om de hadde store sannheter som visselig skulle seire, så ville de hatt større framgang. Gud vil at arbeidet skal begynnes på en slik måte at de første inntrykk, så langt disse går, skal være de aller beste som kan gis. ET 343.1
Sørg omhyggelig for å vedlikeholde misjonsgjerningens opphøyde karakter. La alle som er knyttet til vår misjons-virksomhet, både menn og kvinner, stadig spørre seg selv: “Hva er jeg! og hva burde jeg være og gjøre?” La alle erindre at de ikke kan gi andre det de ikke selv har; derfor bør de ikke slå seg til ro og være tilfreds med sine naturlige måter og vaner uten å søke å gjøre noen forandring til det bedre. Paulus sier: Jeg jager mot målet. Fil. 3, 14. Det må foregå en stadig reform, en uopphørlig framgang, dersom vi ønsker å fullkomme en symmetrisk karakter. ET 343.2
* * * * *
Herren ønsker menn som ser gjerningen i dens storhet, og som forstår de prinsipper som har vært flettet sammen med den fra dens oppkomst. Han vil ikke at en verdslig tingenes orden skal trenge inn og lede verket inn på baner som er helt forskjellige fra dem som han har avmerket for sitt folk. Virksomheten må bære sin opphavsmanns karakter. — Testimonies, VII, side 209. ET 343.3
* * * * *
Vis sparsomhet på enhver mulig måte når virksomhet grunnlegges på nye steder. La smulene bli samlet sammen; la ikke noe gå til spille. Arbeidet for å frelse sjeler må foregå på den måten som Kristus har anvist. Han sier: “Vil noen komme etter meg, da må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg.” Matt. 16, 24. Bare ved å lyde hans ord kan vi være hans disipler. Vi nærmer oss avslutningen av denne jords historie, og de forskjellige deler av Guds verk må drives fremad med meget større oppofring enn hva vi ennå har sett. — Testimonies, VII, side 239, 240. ET 343.4