«Elskede, nå er vi Guds barn. Og det er ennå ikke blitt åpenbart hva vi skal bli, men vi vet at når Han blir åpenbart, skal vi bli lik Ham, for vi skal se Ham som Han er» (1 Joh 3,2). JK 354.1
Kan en jordisk forfremmelse være en større æresbevisning enn det å bli Guds sønner, barn av den himmelske Kongen, medlemmer av kongefamilien? Jordens adelige er bare mennesker. De dør og blir til støv igjen. Det er ingen varig glede ved deres berømmelse og heder. Men den æren som kommer fra Gud, er evig. Å bli Guds arvinger og Kristi medarvinger er å bli berettiget til uante rikdommer. Det er skatter av en slik verdi at jordens gull og sølv, perler og edelstener synker til det ubetydelige i sammenligning. JK 354.2
Fellesskap med Faderen og Hans Sønn, Jesus Kristus betyr å bli adlet og opphøyd, og bli delaktig i en usigelig glede og en fylde av herlighet. Mat, klær, posisjon og formue kan ha sin verdi, men det å være forent med Gud og ha del i Hans guddommelige natur er av uvurderlig verdi. Våre liv må være skjult med Kristus i Gud. «… Og det er ennå ikke blitt åpenbart hva vi skal bli». Når Kristus, vårt liv åpenbares, «skal vi bli lik Ham, for vi skal se Ham som Han er» (1 Joh 3,2). Den kristne karakterens fyrstelig verdighet vil lyse som solen, og lysstrålene fra Kristi åsyn vil bli gjenspeilt i dem som har renset seg selv slik han er ren. Det privilegiet å bli Guds sønner kan fås billig ved å ofre alt vi eier, om det så skal være det jordiske livet. JK 354.3
Da Johannes i sin dødelige tilstand så Guds herlighet, falt han ned liksom død. Han var ikke i stand til å utholde synet. Men når Guds barn blir iført udødelighet, skal de «se Ham som Han er”. De vil stå foran tronen, akseptert av den Elskede. Alle syndene deres er blitt slettet. Alle overtredelsene deres er tatt bort. Nå kan de se den utilslørte herligheten fra Guds trone. De har tatt del i Kristi lidelser. De har arbeidet med frelsesplanen sammen med Ham, og de er delaktige med Ham i gleden over å se sjeler frelst inn i Guds rike. Der skal de prise Gud gjennom alle evigheter. JK 354.4