Men Gud sørget for at selv denne erfaringen ble til velsignelse for Josef. På noen få timer hadde han lært noe som ellers kunne ha tatt mange år. I sin kjærlighet til sønnen hadde faren i virkeligheten skadet ham ved å vise ham så stor oppmerksomhet. Denne ubetenksomme favorisering hadde vakt brødrenes harme og egget dem til den grusomme udåd som nå hadde gjort ham hjemløs. Det hadde også satt spor i hans egen karakter. Han hadde lagt seg til feil som han nå måtte rette på. Josef hadde faktisk vært i ferd med å bli selvgod og fordringsfull. Fordi han var blitt vant med farens omsorg, følte han at han ikke var forberedt på å klare de vanskelighetene han ville møte som en fremmed og foraktet slave. AoO1 195.3
Så begynte han å tenke på sin fars Gud. Helt fra barndommen var han blitt opplært til å elske og ære ham. Ofte hadde han sittet i teltet hjemme og hørt faren fortelle om drømmesynet han hadde hatt da han måtte flykte hjemmefra. Han hadde hørt om Herrens løfter til Jakob og om hvordan de var blitt oppfylt. I nødens time hadde engler kommet for å veilede, trøste og beskytte ham. Josef hadde hørt om hvordan Gud hadde åpenbart sin kjærlighet ved å skaffe til veie en forsoner for menneskene. Nå stod alle disse dyrebare lærdommer levende for ham. Han trodde at fedrenes Gud også ville være hans Gud. I dette øyeblikket overgav han seg helt og fullt til Herren, og bad om at han som var Israels vokter, måtte være med ham i landflyktigheten. AoO1 195.4
Josef følte en indre glede når han tenkte på den store beslutningen han hadde tatt om å være tro mot Gud og alltid handle slik det sømmer seg for en som tjener himmelens konge. Han ville tjene Herren med et udelt hjerte, og modig utholde de prøvene som kom i hans vei, mens han trofast ut-førte sin plikt. Denne ene dagens be-givenheter var blitt vendepunktet i Josefs liv. Den forferdelige ulykken hadde forvandlet ham fra å være en forkjælt gutt til å bli en omtenksom, modig og behersket mann. AoO1 196.1