Hungersnøden bredte seg også til Kanaan, og den føltes sterkt i den del av landet hvor Jakob bodde. Da de hørte om det rikelige forråd som fantes i Egypt, reiste ti av Jakobs sønner dit for å kjøpe korn. Ved ankomsten ble de ført frem for kongens stattholder sammen med andre kornkjøpere, og de kastet seg til jorden for ham. Josef kjente brødrene sine, men de kjente ikke ham. Det hebraiske navnet hans var blitt erstattet med et annet som kongen hadde gitt ham. Dessuten var det liten likhet mellom landets leder og den unggutten de i sin tid hadde solgt til ismaelittene. AoO1 206.3
Da Josef så at brødrene bøyde seg for ham i ærbødighet, tenkte han på drømmene han hadde hatt, og fortiden stod klart for ham. Idet han lot blikket gå fra den ene til den andre, oppdaget han at Benjamin ikke var blant dem. Var også han falt som offer for disse mennenes list og grusomhet? Han så strengt på dem og sa: «Dere er spioner som kommer for å se hvor landet er lettest å ta.” AoO1 206.4
«Nei, herre,» svarte de, «dine tjenere er kommet for å kjøpe korn. Vi er alle sønner av en og samme mann. Vi er ærlige folk og ikke spioner.» Josef ville gjerne vite om de hadde det samme hovmodige sinnelag som da han var sammen med dem, og ønsket samtidig å få vite litt om forholdene hjemme. Men han var fullt klar over hvor lite troverdige deres uttalelser kunne være. Han gjentok anklagen, men de svarte: «Dine tjenere var tolv brødre, sønner av én mann i Kanaan. Den yngste er hjemme hos far, og en av oss er ikke mer.” AoO1 206.5
Josef lot som om han tvilte på det de sa, og at han betraktet dem som spioner. Han forlangte at de skulle bli igjen i Egypt, mens en av dem reiste hjem for å hente den yngste broren. Hvis de ikke gikk med på dette, ville de bli behandlet som spioner. Men Jakobs sønner kunne ikke gå med på dette, for i mellomtiden ville familiene deres sulte. Og hvem av dem skulle påta seg å reise alene mens brødrene satt i fengsel? Hvordan skulle han kunne møte faren under slike forhold? Sannsynligvis ville de bli drept eller gjort til slaver. Hvis de hentet Benjamin, var det fare for at også han skulle lide samme skjebne. De be-stemte seg for heller å bli igjen alle sammen og lide i fellesskap fremfor å bringe ny sorg over faren ved tapet av denne sønnen også. Så ble de satt i fengsel, og der var de i tre dager. AoO1 207.1
I de årene som var gått siden Josef ble skilt fra brødrene, hadde sønnene til Jakob gjennomgått en karakterforandring. De hadde vært misunnelige, ustyrlige, forræderske, grusomme og hevngjerrige. Men da de ble prøvd med motgang, viste de seg å være uselviske, trofaste mot hverandre og hengivne mot faren. Selv om de nå var middelaldrende menn, underkastet de seg hans autoritet. AoO1 207.2
De tre dagene i det egyptiske fengs-let var fylt av bitter sorg mens brødrene tenkte tilbake på sine tidligere synder. Hvis ikke Benjamin kunne bringes til Egypt, ville de sikkert bli dømt som spioner, for de hadde lite håp om at faren ville gå med på å sende ham fra seg. AoO1 207.3
Etter tre dager ble de igjen stilt frem for Josef. Han våget ikke å holde på dem lenger, for faren og familiene deres sultet kanskje allerede. Derfor sa han til dem: «Gjør nå som jeg sier, så skal dere beholde livet! Jeg er en mann som frykter Gud. Dersom dere er ærlige folk, så la en av brødrene bli igjen i fengslet her, mens dere andre får dra av sted og ha med korn til å stille sulten for dem som er hjemme hos dere. Kom så hit til meg med den yngste broren! Da vil jeg tro dere, og dere skal slippe å dø.” AoO1 207.4
De ble enige om å akseptere dette forslaget, selv om de bare hadde lite håp om at faren ville la Benjamin bli med dem til Egypt. Ettersom Josef hadde samtalt med dem ved hjelp av tolk, hadde de ingen anelse om at han forstod deres språk. Derfor snakket de fritt seg imellom mens han hørte på. De anklaget seg selv for den måten de i sin tid hadde behandlet Josef på. «Sannelig, vi må bøte for det vi har gjort mot vår bror,” sa de. «Vi så jo hvor inderlig redd han var da han bad så pent for seg; og likevel hørte vi ikke på ham. Derfor er vi nå kommet i slik nød.” AoO1 207.5
Ruben, som hadde planlagt å utfri ham den gangen i Dotan, føyde nå til: «Var det ikke det jeg sa, at dere ikke skulle gjøre noe ondt mot gutten? Men dere ville ikke høre. Og nå kreves gjengjeld for hans blod.” Da Josef hørte dette, kunne han ikke lenger styre sine følelser, men gikk ut og gråt. Da han kom tilbake, gav han beskjed om at Simeon skulle bindes og føres tilbake til fengslet. I den grusomme behandling av Josef hadde Simeon vært hovedmannen, og derfor falt valget på ham. AoO1 208.1
Før Josef lot brødrene få reise, gav han beskjed om at de skulle bli forsynt med korn, og at pengene de hadde betalt, skulle legges øverst i sekken til hver av dem. De fikk også for til dyrene under hjemreisen. Underveis åpnet en av dem sekken sin, og til sin store forbauselse fant han pengepungen der. Da han fortalte dette til de andre, ble de forskrekket og rådville og sa til hverandre: «Hva er det Gud har gjort mot oss?» Skulle de betrakte dette som et tegn på noe godt fra Herren, eller hadde han tillatt det for å straffe dem og kaste dem ut i enda større ulykker? De innrømmet at Gud hadde sett deres synd, og at han nå straffet dem. AoO1 208.2
Jakob ventet med uro på at sønnene skulle komme tilbake. Da de endelig kom, stimlet hele leiren sammen om-kring dem mens de fortalte faren alt som hadde hendt. Alle ble fylt med uro og bange anelser. Den egyptiske em-betsmannens handlemåte kunne tyde på en ondsinnet plan, og de ble styrket i sin frykt da de åpnet sekkene og fant pengene der. I stor sorg utbrøt den gamle faren: «Dere gjør meg barnløs! Josef er ikke mer, Simeon er borte, og nå vil dere også ta Benjamin. Det er meg alt dette går ut over.” Da svarte Ruben: «Du kan drepe begge sønnene mine hvis jeg ikke kommer hjem til deg med Benjamin. Overlat ham bare til meg! Jeg skal føre ham tilbake til deg!” AoO1 208.3
Denne spontane uttrykksmåten gjorde ikke Jakobs sinn lettere, og han svarte: «Min sønn skal ikke dra ned med dere. Hans bror er jo borte, og han er alene tilbake. Kommer han ut for en ulykke på den ferden dere skal gjøre, da sender dere meg, gammel og grå, med sorg ned i dødsriket.» AoO1 208.4