Ved daggry fikk israelittene se alt som var igjen av den mektige fienden — de brynjekledde egyptiske soldate-ne som lå langs stranden. På en eneste natt var folket blitt fullstendig befridd for den fryktelige faren. Den store, hjelpeløse folkemengden, slaver som var uvant med krigføring, kvinner, barn og kveg, med havet foran seg og den mektige egypterhæren som presset på bakfra, hadde sett hvordan veien åpnet seg gjennom havet. De hadde vært vitne til hvordan fienden var blitt overvunnet i det øyeblikk da seieren syntes sikker. Gud alene hadde utfridd dem, og nå vendte de seg til ham i takknemlighet og tro. Deres følelser fant uttrykk i lovsang. Guds Ånd kom over Moses idet han ledet folket i en jublende takkesang, den første og en av de mest opphøyede som verden kjenner: AoO1 263.6
«Jeg vil lovsynge Herren, for han er høy og herlig; hest og kriger styrtet han i sjøen. Herren er min kraft og min styrke, og han er blitt min redning. Han er min Gud, ham vil jeg love, min fars Gud, ham vil jeg lovsynge. Herren er en stridsmann, Herren er hans navn. Faraos vogner og hans hær kastet han i sjøen; i Sivsjøen druknet hans djerveste stridsmenn. Vannet fra havdypet skjulte dem, de sank i dypet som stein. AoO1 264.1
Din høyre hånd, Herre, er herlig og sterk, din høyre hånd knuser fiender, Herre. I din velde slår du dine mot-standere ned; du slipper løs din bren-nende vrede, og den fortærer dem som halm. AoO1 265.1
Ved ditt åndepust tårnet vannet seg opp, bølgene stod som en voll, og dy-pets strømmer størknet. Fienden sa: «Jeg følger etter og når dem igjen, deler bytte og stiller min trang på dem. Jeg drar sverdet og utrydder dem med min hånd.” Du blåste med din ånde, og havet dekket dem, de sank som bly i det veldige vann. AoO1 265.2
Hvem er som du blant gudene, Herre? Hvem er som du, så herlig og hellig, skremmende i storverk, under-full i gjerning? Du rakte ut din høyre hånd, da slukte jorden dem. I din godhet førte du det folket som du for-løste. Du ledet dem med din kraft til din hellige bolig. AoO1 266.1
Folkene hørte det og skalv, angst grep dem som bor i Filisterland. Da ble Edoms høvdinger forferdet, de mektige i Moab ble grepet av redsel, alle som bor i Kanaan, mistet motet. Angst og redsel kom over dem, ved din veldige arm ble de stumme som stein, mens ditt folk drog fram, Herre, mens folket som du hadde vunnet, drog fram. Du førte dem inn og plantet dem på fjellet som er din eiendom, på det stedet du har gjort til din bolig, Herre, helligdommen som du har grunnlagt med dine hender, Herre.” AoO1 266.2
Som havdrønn lød sangen fra den veldige folkemengden. Sangen ble le-det av kvinnene i Israel under ledelse av Mirjam, søster til Moses, idet de drog frem med trommer og dans. Over hav og ørkenland lød det glade omkved, og fjellene gav gjenlyd av lovsangen: «Jeg vil lovsynge Herren, for han er høy og herlig.» AoO1 266.3
Denne sangen, og den store utfriel-sen den er et minne om, gjorde et inn-trykk som aldri skulle viskes ut av hu-kommelsen hos det hebraiske folk. Fra slekt til slekt ble sangen gjentatt av Israels profeter og skalder som et vitnesbyrd om at Gud styrker og utfrir dem som setter sin lit til ham. AoO1 266.4
Denne sangen tilhører ikke bare jø-defolket. Den peker frem til tiden da alle rettferdighetens fiender skal tilin-tetgjøres, og Israels Gud vinner den endelige seier. Profeten fra Patmos så den hvitkledde skaren som «hadde seiret”. De stod på «et hav av glass, blandet med ild”. De hadde Guds harper i hendene og sang den lovsan-gen som «Guds tjener Moses sang, den som også er sangen for Lammet”.6 AoO1 266.5
«La ikke oss få ære, Herre, ikke oss, men ditt hellige navn! For du er god og trofast.»7 Det var dette som preget Israels utfrielsessang. Det samme bør prege alle dem som elsker og frykter Gud. Når Gud frir oss fra syndens trelleåk, betyr det en enda større utfrielse enn den hebreerne opplevde ved Rødehavet. AoO1 266.6
Likesom Israels hærskarer den gangen burde vi prise Herren med hjerte og sinn og sang for det under-verk han har gjort for menneskene. De som tenker på Guds store velgjer-ninger, og ikke overser hans mindre gaver, vil bli fylt med glede, og de vil synge i hjertet for Herren. De daglige velsignelser fra Herren, og fremfor alt Jesu offerdød for å gi oss del i him-melens salighet, er en kilde til stadig takknemlighet. AoO1 266.7
Hvilken barmhjertighet og ufattelig kjærlighet som Gud viste oss fortapte syndere da han knyttet oss til seg for at vi skulle være hans eiendomsfolk! Vår gjenløser brakte det store offer for at vi skulle kalles Guds barn. Vi burde lovprise Gud for det salige håp han tilbyr oss i frelsesplanen. Vi burde lovprise ham for den himmelske arv og for de rike løfter han gir oss, og takke ham fordi Jesus lever og går i forbønn for oss. AoO1 266.8
«Den som bringer takkoffer, ærer meg,» sier Skaperen. Alle himmelens innbyggere tar del i lovprisningen. Vi bør lære englenes sang nå, slik at vi en gang kan synge den sammen med de skinnende hærskarer. Likesom David synger vi: «Jeg vil love Herren så lenge jeg lever, og synge for min Gud så lenge jeg er til.» «Folkene skal prise deg, Gud, ja, alle folk skal prise deg.»8 AoO1 268.1
I sitt forsyn ledet Gud folket inn mellom fjellene foran havet for å åpenbare sin makt ved å fri dem ut, og på en håndgripelig måte ydmyke de stolte undertrykkerne. Han kunne ha frelst dem på en helt annen måte, men han valgte denne for å prøve deres tro og styrke deres tillit til ham. De var trette og fulle av angst, men hvis de hadde nølt da Moses bød dem å gå, ville Gud ikke ha åpnet en utvei. «I tro gikk de gjennom Rødehavet som over tørt land.»9 Ved å gå helt ned til vannkanten viste de at de trodde det som Gud hadde talt gjennom Moses. De gjorde alt som stod i deres makt, og så skilte Israels store Gud havet og åpnet en utvei. AoO1 268.2
Dette er en undervisning med bud til alle. Kristenlivet er ofte omgitt av farer, og det synes vanskelig å følge pliktens vei. Man forestiller seg truende ødeleggelse foran, og trelldom og død bak. Likevel lyder Herrens røst: «Gå frem!” Vi må følge denne ordre selv om vi ikke kan se gjennom mørket, og vi føler de kalde bølgene omkring føttene våre. AoO1 268.3
Det som hindrer vår fremgang, vil aldri forsvinne så lenge vi inntar en tvilende og vaklende holdning. De som venter med å lyde inntil hver skygge av uvisshet er borte, og det ikke lenger er noen risiko for fiasko eller nederlag, kommer aldri til å lyde. Vantroen hvisker: Vent til hindringene er fjernet og veien blir klar! Men troen oppmuntrer til å gå frem, for den håper alt og tror alt. AoO1 269.1
Skyen som var en mur av mørke for egypterne, var for hebreerne en flom av lys som opplyste hele leiren og kastet et stråleskjær over veien foran dem. Slik kan forsynets veier føre til mørke og fortvilelse for den vantro, men lys og fred for den som har tillit til Gud. Stien Gud leder oss på, kan føre gjennom hav og ørkenland, men den er trygg og sikker. AoO1 269.2