Fra Rødehavet drog Israels folk videre mens skystøtten ledet dem. Landska-pet var goldt og øde med nakne fjell og tørre sletter. Men tanken på frihet fylte dem med glede, og all misnøye opphørte. AoO1 270.1
De reiste i tre dager uten å finne vann, og forsyningen var uttømt. De hadde ingenting å slokke den bren-nende tørsten med mens de møysom-melig slepte seg frem over solstekte sletter. Moses var kjent i området, og i motsetning til de andre visste han at vannet ved Mara, hvor de nærmeste kildene fantes, var udrikkelig. I dyp spenning holdt han øye med skyen som ledet dem. Motet sank da han hørte det glade ropet: «Vann, vann!” som et ekko gjennom rekkene. Menn, kvinner og barn flokket seg forvent-ningsfulle rundt kilden. Men snart lød det et fortvilt rop fra mengden. Vannet smakte vondt! AoO1 270.2
Skuffet og motløse som de var, la de skylden på Moses. De glemte at Gud gjennom den gåtefulle skyen hadde ledet dem. I sorg over deres nød gjorde Moses det som de hadde glemt å gjøre, han ropte inderlig til Gud om hjelp. Og Herren viste ham et tre. Det kastet han i vannet, og vannet ble godt. Her ble løftet gitt til Israel gjennom Moses: «Dersom du hører på Herren din Guds røst og gjør det som er rett i hans øyne, dersom du gir akt på hans bud og holder alle hans forskrifter, da skal jeg spare deg for alle de sykdommer jeg la på egypterne. For jeg er Herren, din lege.» AoO1 270.3