De første av disse gjaldt forholdet til tjenestefolkene. I gammel tid ble forbrytere somme tider dømt til å selges som slaver. Noen ganger ble skyldnere solgt av sine kreditorer. I andre tilfeller solgte folk seg selv eller barna sine på grunn av fattigdom. Men en hebreer kunne ikke bli solgt som slave på livstid. Hans tjenestetid var begrenset til seks år. I det sjuende året skulle han settes fri. Menneskerov, overlagt drap og opprør mot foreldre skulle straffes med døden. AoO1 288.4
Det var tillatt å ha slaver som ikke var av israelittisk herkomst, men deres liv og velferd var beskyttet ved strenge lover. Den som drepte en sla-ve, skulle straffes. Hvis en slave ble påført skade av sin herre, selv om han bare mistet en tann, kunne han gjøre krav på å bli satt fri. AoO1 290.1
Israelittene hadde nylig vært et folk av slaver. Når de nå selv skulle ha tje-nere, måtte de passe på at de ikke opptrådte like grusomt og krevende som egypterne hadde gjort mot dem. Minnet om deres egne bitre slavekår ville hjelpe dem til å forstå tjenerens stilling, slik at de opptrådte vennlig og medfølende og behandlet andre slik de selv ønsket å bli behandlet. AoO1 290.2
Rettighetene til enker og foreldre-løse ble sikret ved særlige bestemmel-ser, og folket fikk pålegg om å ha omsorg for dem i deres hjelpeløshet. «Plager du dem, og de roper til meg, vil jeg høre deres rop. Da skal min vrede flamme opp, og jeg skal slå dere i hjel med sverd, så konene deres blir enker og barna blir farløse.» Frem-mede som sluttet seg til Israel, skulle også beskyttes mot overgrep og un-dertrykkelse. «Du skal ikke fare hardt fram mot en innflytter! Dere vet jo selv hvordan det kjennes å være innflytter; for dere var selv innflyttere i Egypt.» AoO1 290.3
Det var forbudt å kreve renter av de fattige. En fattig manns kappe eller teppe som var tatt som pant, måtte leveres tilbake før solnedgang. Den som gjorde seg skyldig i tyveri, måtte betale dobbelt igjen. Folk skulle vise respekt for dommere og andre ledere. Dommerne ble advart mot å fordreie retten, støtte en urettferdig sak eller ta imot bestikkelse. Baktalelse og sladder var forbudt, og folk skulle vise vennlighet også mot personlige fiender. AoO1 290.4
Igjen og igjen ble folket minnet om plikten til å holde sabbaten hellig. Det ble innstiftet årlige høytider da alle menn skulle komme sammen for Her-rens åsyn med sine takkoffer og førs-tegrøden av Herrens rike gaver. Hen-sikten med alle disse forskriftene ble tydelig fremholdt. De var ikke et re-sultat av en vilkårlig maktutøvelse, men var utelukkende gitt til beste for Israel. Herren sa: «Hellige mennesker skal dere være for meg” — verdige til å bli anerkjent av en hellig Gud. Moses skulle skrive ned disse lovene. De skulle holdes høyt i hevd og være grunnlag for nasjonens rettssystem. Det var ut fra disse lovene, sammen med de ti bud som de skulle utdype, at Gud ville oppfylle sine løfter til Israel. AoO1 290.5
Nå fikk folket dette budskapet fra Gud: «Se, jeg sender en engel foran deg! Han skal vokte deg på veien og føre deg til det sted som jeg har utsett. Gi akt på ham og hør på det han sier! Sett deg ikke opp mot ham! Han vil ikke bære over med de overtredelser dere gjør, for mitt navn er i ham. Men hører du på det han sier, og gjør alt det jeg påbyr deg, da vil jeg være en fiende av dine fiender og en motstander av dine motstandere.» AoO1 290.6
Under hele Israels vandring var Kristus deres leder i skystøtten og i ildstøtten. Samtidig som de hadde forbilder som pekte frem mot en frelser som skulle komme, hadde de en frelser blant seg som gav påbud gjennom Moses til folket, og som var kilden til all velsignelse. AoO1 291.1
Da Moses kom ned fra fjellet, kunn-gjorde han for folket alle Herrens bud og alle rettsreglene, og hele folket svarte med én røst: «Alle de bud Herren har gitt oss, vil vi holde.» Moses skrev ned dette løftet sammen med de ord fra Herren som de hadde forpliktet seg til å følge. Derpå ble pakten stadfestet. Et alter ble bygd ved foten av fjellet, og ved siden av ble det satt opp tolv steinstøtter «for de tolv Israels-stammene”. Det var et vitnesbyrd om at de godtok pakten. Deretter ble ofrene båret frem av noen unge menn som var utsett til denne tjenesten. AoO1 291.2
Etter at Moses hadde stenket blodet fra offerdyrene over alteret, tok han paktsboken og leste den opp for folket. Slik ble betingelsene i pakten høytidelig gjentatt, og alle hadde anledning til å velge om de ville rette seg etter dem eller ikke. AoO1 291.3
Til å begynne med lovte de å lyde Gud. Siden hørte de hans lov kunngjort, og innholdet i den ble nærmere forklart for at de skulle vite hvor mye pakten omfattet. Igjen svarte folket med én røst: «Vi vil være lydige og gjøre alt det Herren har sagt.” Da Moses hadde kunngjort for hele folket alle budene som står i loven, tok han blodet, stenket det både på bokrullen og på hele folket og sa: «Dette er blodet for den pakten som Gud har fastsatt for dere.»8 AoO1 291.4