Nå var tiden kommet da Israel fullt ut skulle anerkjennes som Guds utvalgte folk med Gud selv som konge. Gud sa til Moses: «Stig opp til Herren, du og Aron, Nadab og Abihu og sytti av Israels eldste! Og bøy dere til jorden og tilbe, mens dere ennå er langt borte. Bare Moses skal gå fram til Herren.” Mens folket tilbad nedenfor fjellet, fikk disse utvalgte menn beskjed om å komme opp på fjellet. AoO1 291.5
De sytti eldste skulle hjelpe Moses med å styre Israel. Gud gav dem sin Ånd og lot dem få se sin makt og storhet. Der fikk de se Israels Gud. Under ham var det som et gulv av safirstein, klart som himmelen selv. De så ikke selve Guddommen, men de så hans herlighet. Tidligere ville de ikke ha tålt et slikt syn, men åpenbarelsen av Guds makt hadde drevet dem til anger og hellig frykt. De hadde vært vitne til hans herlighet, renhet og barmhjertighet så lenge at de nå kunne nærme seg ham som deres sinn hadde vært fylt av. AoO1 291.6
Moses ble nå, sammen med Josva, «tjeneren sin», kalt opp på fjellet for å møte Gud. De ville bli borte en tid. Moses utnevnte derfor Aron og Hur til å handle på hans vegne, med bistand av de eldste. «Så steg Moses opp på fjellet. Da la skyen seg tett omkring toppen, og Herrens herlighet senket seg ned på Sinai-fjellet.» I seks dager dekket skyen fjellet som tegn på Guds nærvær. Men enda hadde han ikke åpenbart seg eller meddelt sin vilje. AoO1 292.1
I denne tiden ventet Moses på å få tre frem for Den Høyeste. Ordren hadde lydt: «Kom opp på fjellet til meg og bli der en stund.» Selv om hans tålmod og lydighet ble satt på prøve, ble han ikke trett av å vente, men ble på sin post. Mens han ventet, forberedte han seg gjennom en grundig selvransakelse på å møte Gud. Selv denne priviligerte Guds tjener kunne ikke uten videre tre frem for Herren og tåle å se hans herlighet. I seks dager måtte han hengi seg til flittig hjerteransakelse, ettertanke og bønn før han kunne samtale direkte med Skaperen. AoO1 292.2
På den sjuende dagen, som var sab-bat, ble Moses kalt inn i skyen. Den tette skyen åpnet seg i hele Israels på-syn, og Herrens herlighet brøt frem lik en fortærende ild. Moses forsvant inn i skyen og gikk opp på fjellet, og han var der i førti dager og førti netter. De seks ventedagene kom i tillegg til de førti dagene i forberedelse. I de seks dagene var Josva sammen med Moses. De spiste manna og drakk av bekken som rant ned langs fjellet. Men Josva gikk ikke med Moses inn i skyen. Han ble værende utenfor, der han spiste og drakk hver dag mens han ventet på at Moses skulle komme tilbake. Men Moses fastet i alle de førti dagene. AoO1 292.3
Under sitt opphold på fjellet fikk Moses beskjed om å bygge en helligdom der Gud ville være til stede på en spesiell måte. «La dem så reise en hel-ligdom for meg, og jeg vil bo midt iblant dem,» lød Guds påbud. For tredje gang ble sabbatshelligholdelsen innskjerpet: «Sabbaten er et tegn på pakten mellom meg og dere fra slekt til slekt, for at dere skal vite at det er jeg, Herren, som helliger dere. Dere skal holde sabbaten, den skal være hellig for dere. Hver den som gjør noe arbeid på den, han skal ut-ryddes av sitt folk. »9 AoO1 292.4
Det var nettopp gitt instruks om byggingen av helligdommen for guds-tjenesten. Nå ville folket kanskje mene at når det gjaldt å forherlige Gud, og deres eget store behov av et sted å tilbe, ville det være på sin plass å drive byggearbeid også på sabbaten. Advar-selen ble gitt for å gardere dem mot denne villfarelsen. Selv om det hastet med denne betydningsfulle gjerningen for Gud, måtte den ikke få dem til å overtre hans hellige hviledag. AoO1 292.5
Fra nå av skulle folket glede seg over Herrens spesielle nærvær. «Jeg vil bo midt iblant israelittene og være deres Gud.» «Og teltet skal helliges ved min herlighet.» Dette var forsikringen Gud gav Moses. Som symbol på Herrens myndighet og som et konkret uttrykk for hans vilje fikk Moses overlevert en kopi av tibudsloven som Gud selv hadde skrevet på to steintavler.10 I hellig ærbødighet skulle de oppbevare den i helligdommen, det synlige midtpunkt for tilbedelsen. AoO1 292.6
Fra å være et folk av slaver var isra-elittene blitt hevet over alle andre fol-keslag og tilhørte nå kongenes konge. Gud hadde skilt dem ut fra verden for å betro dem et hellig oppdrag. Han hadde betrodd dem sin lov, og det var hans hensikt at de skulle forvalte kunnskapen om ham blant menneskene. På den måten skulle lyset fra himmelen skinne i en mørk verden, og en røst skulle lyde som oppfordret alle folk til å vende seg bort fra avgudsdyrkelse og tjene den levende Gud. AoO1 293.1
Dersom israelittene var verdige denne tilliten, ville de bli en maktfaktor i verden. Gud ville bli deres vern, og han ville heve dem over alle andre nasjoner. Hans lys og sannhet ville bli åpenbart gjennom dem, og under hans vise og hellige ledelse ville de vitne om hvor uforlignelig tilbedelsen av den sanne Gud er sammenlignet med enhver form for avgudsdyrkelse. AoO1 293.2