Den store lovgiver skulle snart gjøre Adam og Eva kjent med følgene av deres overtredelse. De merket Guds nærvær i hagen. Så lenge de to hadde vært uskyldige og hellige, hadde de alltid med glede hilst Skaperen vel-kommen. Nå flyktet de i redsel og prøvde å gjemme seg i den fjerneste avkrok av hagen. Men Gud ropte på Adam og sa til ham: «Hvor er du?” Han svarte: «Jeg hørte deg i hagen. Da ble jeg redd fordi jeg var naken, og jeg gjemte meg.» Herren svarte: «Hvem har sagt deg at du er naken? Har du spist av det treet jeg forbød deg å spise av?” AoO1 36.6
Adam kunne hverken benekte eller unnskylde sin synd. Men han viste ikke noen virkelig anger. I stedet prøvde han å legge skylden på sin ekte-make og dermed på Gud selv: «Kvinnen som du har satt til å være hos meg, hun gav meg av treet, og jeg spiste.” Han som av kjærlighet til Eva frivillig hadde gitt avkall på Guds anerkjennelse og på sitt hjem i Paradis og et evig liv i glede, prøvde nå etter sitt fall å gjøre sin ektemake, ja endog Skaperen, ansvarlig for overtredelsen. Så forferdelig er syndens makt. AoO1 37.1
Da Eva ble spurt: «Hva er det du har gjort?» svarte hun: «Slangen lokket meg, og jeg spiste.” Med andre ord: Hvorfor skapte du slangen? Hvorfor lot du den komme inn i Eden? Det var på denne måten hun forsøkte å finne unnskyldning for sin synd. Likesom Adam la hun ansvaret for deres fall på Gud. Selvrettferdighetens ånd hadde sin opprinnelse hos løgnens far. Den fikk næring så snart våre første foreldre gav etter for Satans innflytelse. Og den har siden eksistert hos alle Adams etterkommere. I stedet for ydmykt å bekjenne sine synder forsøker de å dekke seg selv ved å legge skylden på andre, på om-stendighetene eller på Gud. Slik bruker de endog hans velsignelser som en anledning til å murre mot ham. AoO1 37.2
Så felte Gud sin dom over slangen: «Fordi du gjorde dette, skal du være forbannet framfor alt fe og alle ville dyr. På buken skal du krype, og mold skal du ete alle dine dager.» AoO1 38.1
Slangen hadde vært brukt som Sa-tans redskap, derfor skulle den ha del i Guds dom over synden. Den hadde før vært den vakreste og mest beundrede blant dyrene. Nå skulle den være den forakteligste og mest avskyelige av dem alle, fryktet og hatet av både mennesker og dyr. Det Gud deretter sa til slangen hadde direkte adresse til Satan selv, og det pekte frem til hans endelige nederlag og tilintetgjørelse. «Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom ditt avkom og hennes ætt. Den skal knuse ditt hode, men du skal hogge den i hælen.» AoO1 38.2
Eva fikk vite om den sorg og smerte som fra nå av måtte bli hennes lodd. Herren sa: «Din lyst skal stå til din mann, og han skal råde over deg.» I skapelsen hadde Gud gjort henne til Adams jevnbyrdige. Hadde de forblitt lydige mot Gud — i samsvar med hans store kjærlighetslov — ville de også ha bevart den innbyrdes harmoni. Men synden hadde skapt et misforhold, og nå kunne enheten gjenopprettes bare ved at en av partene underkastet seg. AoO1 38.3
Eva hadde vært den første til å overtre Guds bud. Hun hadde falt i fristelse ved å fjerne seg fra sin livs-ledsager, stikk i strid med hva Gud hadde sagt. Det var fordi hun overtalte Adam, at han syndet. Nå kom hun i et underdanighetsforhold til sin mann. Hvis den falne menneskeslekten hadde fulgt de prinsippene som er nedfelt i Guds lov, ville dommen ha vist seg å være en velsignelse. Men mannens misbruk av den myndighet han på den måten fikk, har gjort kvinnens lodd bitter og forvandlet hennes liv til en tung byrde. AoO1 38.4
Eva hadde vært fullkommen lykkelig ved sin manns side i Eden. Men i likhet med så mange rastløse Evadøtre i vår tid følte hun seg smigret ved utsikten til å komme opp på et høyere plan enn det Gud hadde bestemt for henne. I et forsøk på å heve seg over sin opprinnelige stilling falt hun ned på et lavere plan. Det samme vil skje med alle som er uvillige til å påta seg de plikter livet legger på dem etter Guds plan. AoO1 38.5
Mange anstrenger seg for å oppnå posisjoner som Gud ikke har gjort dem skikket til, og lar den plassen stå tom hvor de ville ha vært til virkelig velsignelse. I ønsket om å nå opp på et høyere plan har mange ofret sin kvin-nelige verdighet og sin edle karakter og har unnlatt å gjøre det som himmelen har bestemt for dem. AoO1 38.6
Herren sa til Adam: «Fordi du hørte på din hustru og åt av treet som jeg forbød deg å ete av, skal jorden for din skyld være forbannet. Med møye skal du nære deg av den alle dine levedager. Torn og tistel skal den bære, og du skal ete av markens vekster. Med svette i ansiktet skal du ete ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden; for av den er du tatt. Av jord er du, og til jord skal du bli.” AoO1 39.1
Det var ikke Guds vilje at det syndfrie paret skulle kjenne til det onde. Han hadde gitt dem det gode i rikt mål og holdt det onde borte fra dem. Men i strid med hans befaling spiste de av det forbudte treet. Og nå ville de resten av livet fortsette å spise av det og få kjennskap til det onde. I tiden som fulgte, ville menneskene bli plaget av Satans fristelser. I stedet for det herlige arbeidet de var satt til, skulle de oppleve angst og slit. De ville bli utsatt for skuffelser, sorg og smerte og til slutt døden. AoO1 39.2
Hele naturen kom under syndens forbannelse og skulle vitne for men-neskene om hva opprør mot Gud egentlig er, og hva følgen av det må bli. Da Gud skapte mennesket, gjorde han det til herre over jorden og over alle levende skapninger. Så lenge Adam var tro mot himmelen, var hele naturen underlagt hans vilje. Men da han gjorde opprør mot Guds lov, gjorde også de lavere skapninger opprør mot hans herredømme. Slik ville Gud i sin nåde vise menneskene at hans lov er hellig, og lære dem å innse faren ved å sette den til side, om enn aldri så lite. AoO1 39.3
Et liv i strev og bekymring ble fra nå av menneskets lodd og del, men Gud gjorde det i kjærlighet. Det var en nødvendig forutsetning for å legge en demper på den naturlige tilbøyelighet til å gi etter for lyster og lidenska-per og for å utvikle selvkontroll. Dette ble en del av Guds store plan for å gjenreise mennesket fra den ødeleggelse og nedverdigelse som synden hadde ført med seg. AoO1 40.1
Advarselen til våre første foreldre: «Den dagen du spiser av det, skal du dø,” betydde ikke at de nødvendigvis skulle dø den samme dagen de spiste av den forbudte frukten. Men på den dagen ville den ugjenkallelige dommen falle. Løftet om udødelighet var gitt på betingelse av lydighet. Ved å overtre ville de miste retten til det evige liv. Den dagen ville de bli dømt til å dø. AoO1 40.2
For å kunne leve evig måtte menneskene spise av frukten på livets tre. Hvis de mistet den muligheten, ville livskraften gradvis avta inntil livet ebbet ut. Det var Satans plan at Adam og Eva ved ulydighet skulle pådra seg Guds mishag. Hvis de ikke fikk tilgivelse, håpet han at de ville spise av frukten på livets tre og dermed fortsette å leve i synd og ulykke. Men straks etter menneskets fall fikk helli-ge engler i oppdrag å vokte veien til livets tre. Omkring disse englene glimtet lysstråler som lignet lynende sverd. Ingen av Adams familie fikk passere denne skranken for å spise av den livgivende frukten. Derfor finnes det ingen udødelige syndere. AoO1 40.3
Mange betrakter den flodbølge av sorg og smerte som våre første foreld-res overtredelse førte til, som en alt-for fryktelig konsekvens av en så liten synd, og de tviler på Guds visdom og rettferdighet i hans handlemåte med menneskene. Men hvis de ville trenge dypere inn i dette spørsmålet, ville de oppdage at de tar feil. Gud skapte mennesket i sin egen lignelse, fritt for synd. Jorden skulle bli befolket med vesener som bare stod litt lavere enn englene. AoO1 41.1
Men deres lydighet måtte settes på prøve, for Gud ville ikke tillate at verden ble fylt av slike som ringeaktet hans lov. I sin store nåde satte han Adam på en prøve som slett ikke var hard. Men det faktum at prøven var lett, gjorde at synden ble stor. Dersom Adam ikke kunne bestå den aller minste prøve, ville han heller ikke bestå en hardere prøve om han hadde fått et større ansvar. AoO1 41.2
Hvis Adam var blitt stilt på en hard prøve, ville de som dras mot det onde, ha unnskyldt seg med å si: «Dette er en ubetydelig sak. Gud er ikke så nøye med småting.» Slik ville det stadig forekomme overtredelse i ting som regnes for å være små, og som passerer upåtalt blant menneskene. Men Gud har gjort det klart at all synd er motbydelig for ham. AoO1 41.3
For Eva virket det som en ubetyde-lig sak å være ulydig mot Gud ved å smake av frukten på det forbudte treet og å friste sin ektemake til å synde. Men deres synd åpnet slusene for en bølge av ulykke over verden. Hvem kan i fristelsens øyeblikk overskue de forferdelige følger av bare et eneste feiltrinn? AoO1 41.4
Mange lærer at Guds lov ikke er bindende for mennesket. De hevder at det er umulig å etterleve Guds bud. Men hvis dette var sant, hvorfor måtte så Adam lide syndens straff? Våre første foreldres synd førte skyld og sorg over verden. Hadde det ikke vært for Guds godhet og nåde, ville synden ha brakt slekten ut i den mest håpløse fortvilelse. Ingen bør bedra seg selv. «Syndens lønn er døden.»1 Man kan ikke ustraffet overtre Guds lov. Dette gjelder like ubetinget nå som da dommen ble uttalt over men-neskeslektens far. AoO1 41.5
Etter syndefallet kunne Adam og Eva ikke lenger bo i Eden. De tryglet om å få lov til å bli i det hjemmet de hadde mens de enda var uskyldige og glade. De bekjente at de hadde for-spilt enhver rett til dette lykkelige bo-sted, og lovte å vise Gud absolutt ly-dighet for fremtiden. Men de fikk vite at deres natur var blitt fordervet av synden. De hadde redusert sin styrke til å stå imot det onde, og hadde åpnet veien for Satan til å vinne lettere inn-pass hos dem. I sin uskyldige tilstand hadde de gitt etter for fristelse. Nå opplevde de bevisst skyld, og de ville ha mindre kraft til å leve et rent og hellig liv. AoO1 41.6
Ydmyket og ubeskrivelig sorgtunge tok de farvel med sitt vakre hjem og drog ut for å bo på en jord som syndens forbannelse hvilte over. Luf-ten som en gang hadde vært mild og med jevn temperatur, ble nå gjenstand for store endringer. I sin barm-hjertighet utstyrte Gud dem med klær av skinn som vern mot temperatur-svingninger. AoO1 42.1
Snart ble Adam og hans ektefelle vitne til de første tegn på forfall ved at blomster visnet og løv falt av. Dette sørget de mer over enn mennesker sørger over sine døde. Det var virkelig all grunn til å sørge over at de sarte blomstene døde. Men da store trær mistet sitt løv, stod den grusomme kjensgjerning klart for dem at døden er alt levendes lodd. AoO1 42.2
Edens hage ble på jorden lenge etter at mennesket var blitt forvist fra dens skjønne stier. Den falne slekt fikk enda i lang tid lov å se inn i det tapte hjemmet fra deres uskylds dager, men inngangen var sperret av englevakten. Ved paradisporten, der kjeruber holdt vakt, ble den guddom-melige herlighet åpenbart. Hit kom Adam og hans sønner for å tilbe Gud. Her fornyet de sitt løfte om lydighet mot den loven som de hadde overtrådt, med den følge at de var blitt forvist fra Eden. Da urettferdighetens flodbølge oversvømmet verden, og menneskenes ondskap resulterte i at de ble tilintetgjort i en vannflom, ble Eden fjernet fra jorden av ham som hadde plantet den. Men ved den endelige gjenopprettelsen når det skal bli «en ny himmel og en ny jord”,2 skal også Eden bli gjenopprettet enda vakrere enn i begynnelsen. AoO1 42.3
Da skal de som holder Guds bud, få del i udødelig kraft fra livets tre. I denne vakre hagen skal innbyggerne i syndfrie verdener gjennom endeløse tidsaldre se et uttrykk for Guds full-komne skaperverk — en prøve på hva hele jorden ville ha blitt, om bare mennesket hadde oppfylt Skaperens store plan. AoO1 42.4