Menneskets fall fylte himmelen med sorg. Den verden Gud hadde skapt, var forstyrret av syndens forbannelse og bebodd av mennesker som var prisgitt ulykke og død. Det var ingen mulig utvei for dem som hadde over-trådt loven. Englene opphørte med sin lovsang. I hele himmelen var det sorg over den ødeleggelse som synden hadde forårsaket. AoO1 43.1
Guds Sønn, himmelens herre, hadde dyp medfølelse med den falne slekt. Grenseløs medlidenhet rørte hans hjerte da han betraktet sorgen og smerten i den falne verden. Men hans kjærlighet hadde unnfanget en plan til frelse for menneskene. Guds overtrådte lov krevde livet av synde-ren. I hele universet fantes det bare én som på menneskets vegne kunne til-fredsstille lovens krav. Denne loven er nemlig like hellig som Gud selv. Derfor kunne bare en som var Gud lik, gjøre soning for overtredelsen. Ingen andre enn Kristus kunne løskjøpe menneskene fra lovens forbannelse og igjen bringe dem i harmoni med himmelen. Han ville ta på seg skylden som synden hadde forårsaket, en synd så anstøtelig for den hellige Gud at den måtte skille Faderen fra Sønnen. Kristus måtte stige ned i sorgens avgrunn for å redde den fortapte menneskeslekt. AoO1 43.2
Hos Faderen talte han synderens sak. Imens ventet den himmelske hærskare med ubeskrivelig interesse på resultatet. Denne rådslagning1 mellom Faderen og Sønnen for de falne menneskebarn varte lenge. AoO1 43.3
Frelsesplanen var lagt før jorden ble skapt. Kristus er nemlig Lammet som ble slaktet «fra verdens grunnvoll ble lagt”. Likevel var det en kamp for universets konge å gi sin Sønn i døden for den falne menneskeslekt. «For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.»2 Hvilken ufattelig gjenløsningsplan — Guds kjærlighet til en verden som ikke elsket ham! Hvem kan lodde dybden i en slik kjærlighet som er mer enn noen kan fatte? Gjennom endeløse tidsaldre vil udødelige skapninger undres i tilbedelse, idet de prøver å trenge inn i dette kjærlighetens mysterium. AoO1 43.4
Gud åpenbarte seg gjennom Kris-tus og «forsonte verden med seg selv”.3 Mennesket var blitt så forned-ret av synden at det ikke i seg selv kunne komme i harmoni med ham som hadde en ren og god natur. Men etter at Kristus hadde kjøpt menneskene fri fra lovens forbannelse, kunne han gi dem del i guddommelig kraft som skulle virke sammen med de positive krefter i mennesket. Ved å bekjenne sin synd for Gud og ved å tro på Kris-tus kunne de falne Adams barn igjen bli Guds barn. AoO1 44.1