Tross den fremherskende urettfer-dighet fantes det noen som var blitt høynet og foredlet i samfunnet med Gud, og som levde i himmelens nærhet. Det var personer med fremragende åndsevner, og de utførte store ting. De hadde en viktig og hellig misjon, nemlig å utvikle en rettferdig karakter og være levende eksempler på gudsfrykt, ikke bare for menneskene i deres egen samtid, men også for senere generasjoner. Bare noen få av de mest fremstående er nevnt i Bibelen, men til alle tider har Gud hatt trofaste vitner og sanne tilbedere. AoO1 63.3
Om Enok fortelles det at han fikk en sønn da han var sekstifem år. Etter dette vandret han med Gud i tre hundre år. I hele denne første delen av sitt liv fryktet og elsket han Gud og holdt hans bud. Han tilhørte rekken av hellige menn som var forløpere for den lovede ætten som tok vare på den sanne tro. Av Adam hadde han hørt den dystre beretningen om syndefallet. Han hadde også hørt det gledelige budskapet om Guds nåde, slik det kom til uttrykk i løftet, og han stolte på gjenløseren som skulle komme. AoO1 63.4
Men etter at den første sønnen var født, fikk Enok en dypere erfaring og kom i et nærmere forhold til Gud. Han fikk en klarere forståelse av sin egen forpliktelse og sitt ansvar som et Guds barn. Da han så barnets kjærlighet til sin far, dets enkle tillit til hans beskyttelse, følte han en dyp ømhet for denne førstefødte sønnen. Han fikk en større innsikt i Guds forunderlige kjærlighet som ble åpenbart i ofringen av hans Sønn. Han forstod hvilken tillit Guds barn kan ha til sin himmelske far. Guds evige, ufattelige kjærlighet gjennom Kristus ble emnet for hans betraktning dag og natt. Med brennende iver prøvde han å åpenbare denne kjærligheten for sine omgivelser. AoO1 63.5
Enoks vandring med Gud foregikk ikke i syner og henrykkelse, men i dagliglivets plikter. Han var ingen eremitt som stengte seg ute fra verden, for han hadde en gjerning å gjøre for Herren. I familiekretsen og i omgangen med andre var han en trofast og urokkelig Herrens tjener både som ektemann og far, venn og samfunns-borger. AoO1 64.1
Enok var i harmoni med Guds vilje. «Går vel to i følge når de ikke er blitt enige om det?»3 Denne hellige vandringen med Gud varte tre hundre år. De fleste kristne ville vært langt mer alvorlige og hengitte dersom de visste at de bare hadde kort tid igjen å leve, eller at Kristus var i ferd med å komme. Men Enoks tro vokste seg bare sterkere og sterkere, og hans kjærlighet ble mer og mer brennende etter som århundrene gikk. AoO1 64.2
Enok hadde høyt utviklede ånds-evner og var meget kunnskapsrik. Han fikk også særlige åpenbaringer fra Gud. Selv om han til stadighet hadde forbindelse med himmelen og alltid hadde Guds storhet og fullkommenhet i tanke, var han en meget ydmyk mann. Jo mer intim hans forbindelse med Gud var, desto dypere ble hans følelse av egen svakhet og ufullkommenhet. AoO1 65.1
Enok var bedrøvet over den økende ondskap hos de ugudelige, og han fryktet for at deres vantro også kunne virke hemmende på hans egen guds-frykt. Derfor unngikk han å være sammen med dem til stadighet, og han tilbrakte mye tid alene i bønn og ettertanke. Han levde i stadig for-ventning og søkte en klarere forståelse av Herrens vilje så han kunne følge den. AoO1 65.2
Bønn var for ham sjelens åndedrett. Han levde i selve himmelens atmosfære. Gjennom hellige engler fikk Enok vite at Gud hadde til hensikt å ødelegge verden ved en storflom, og han fikk også et dypere innblikk i frelsesplanen. I profetisk visjon fikk han se de slekter som skulle leve etter stor-flommen, og også de store begivenheter i forbindelse med Kristi annet komme og verdens ende. AoO1 65.3
Enok hadde følt ufred i sinnet med hensyn til de dødes skjebne. For ham hadde det sett ut som om de rettferdige og de urettferdige gikk samme vei, og at graven var deres endelige skjebne. Han kunne ikke se noe liv for de rettferdige bortenfor død og grav. AoO1 65.4
I profetiske syner fikk han kunnskap om Kristi død. Han så hans komme i herlighet, fulgt av alle de hellige engler, for å befri sitt folk fra graven. Han så også fordervelsen i verden like forut for Kristi annet komme — at menneskene da ville være storskrytende, formastelige og selvrådige, slike som fornektet den eneste sanne Gud og Jesus Kristus, idet de tråkket på Guds lov og foraktet for-soningen. Videre så han hvordan de rettferdige ble kronet med herlighet og ære, mens de onde ble forvist fra Herrens nærhet og tilintetgjort med ild. AoO1 65.5
Enok ble rettferdighetens forkynner. Han gjorde kjent for verden det Herren hadde åpenbart for ham. De som fryktet Herren, oppsøkte denne hellige mannen for å få del i hans kunnskap og be sammen med ham. Han arbeidet også offentlig for å bringe Guds budskaper til alle som ville lytte til advarselen. Hans virksomhet begrenset seg ikke til Sets etterkommere. Også i det landet som Kain hadde prøvd å flykte til, bort fra Herren, kunngjorde denne Guds profet de underfulle syner Gud hadde åpenbart for ham. «Se, Herren kommer med sine hellige engler i tusentall for å holde dom over alle og kreve alle gudløse til regnskap for alle ugudelige gjerninger de har gjort.»4 AoO1 65.6
Uten frykt refset han synd. Alt mens han forkynte Guds kjærlighet i Kristus til sine samtidige og tryglet dem om å forlate deres onde sti, på-talte han ugudeligheten som hersket, og advarte menneskene om dommen som ville ramme overtrederne. Det var Kristi Ånd som talte gjennom Enok, og den gav ikke bare uttrykk for kjærlighet, medynk og formaning. De hellige Guds menn forkynte ikke bare et behagelig budskap. Gud pålegger sine budbærere å forkynne sannheter som er skarpe og gjennomtrengende som et tveegget sverd. AoO1 66.1
Tilhørerne merket Guds kraft som virket gjennom hans tjener. Noen aktet på advarselen og vendte seg bort fra sin synd. Men de fleste spottet det alvorlige budskapet og gikk bare vi-dere på sin onde vei med enda større dristighet. Guds tjenere skal forkynne et lignende budskap for verden i de siste dager. Også det vil bli mottatt med vantro og hån. Verden før stor-flommen forkastet advarslene fra ham som vandret med Gud. På samme måte vil heller ikke den siste slekt ta advarslene fra Herrens budbærere på alvor. AoO1 66.2
Midt i all travelhet opprettholdt Enok forbindelsen med Gud. Jo større og mer trykkende arbeidsbyrden var, desto mer utholdende og alvorlig ble han i sitt bønneliv. Til visse tider holdt han seg fortsatt borte fra samvær med andre. Etter at han en tid hadde vært sammen med folk for å gagne dem med sin undervisning og sitt personlige eksempel, trakk han seg tilbake for å tilbringe en tid i ensomhet, fordi han hungret og tørstet etter guddommelig kunnskap. AoO1 66.3
Idet Enok slik samtalte med Gud, gjenspeilte han Guds bilde klarere og klarere. Ansiktet strålte av et hellig lys, det lyset som skinner fra Jesu ansikt. Når Enok kom tilbake fra disse samtalene med Gud, merket selv de ugudelige det himmelske preget i an-siktet hans. AoO1 66.4
Menneskenes ondskap nådde om-sider slike høyder at tilintetgjørelse ble kunngjort. Etter som årene gikk, ble menneskenes skyld stadig større, og skyene som varslet Guds dom, ble mørkere. Og hele tiden fortsatte denne troens budbærer å advare, trygle og formane for om mulig å holde syndens tidevann i sjakk. Men hans advarsler ble ringeaktet av et syndig og forlystelsessykt folk. Han fikk det vitnesbyrd at han behaget Gud, og han fortsatte utrettelig sin kamp mot den fremherskende ondskap, inntil Gud tok ham bort fra en syndig verden til himmelens rene gleder. AoO1 66.5
Menneskene i det slektleddet hadde hånet Enok som ikke prøvde å samle gull og sølv eller skaffe seg eiendom her på jorden. Enoks hu stod til de evige verdier. Han hadde sett det nye Jerusalem. Han hadde sett kongen i hans herlighet midt i Sion. Hans sinn, hjerte og tale hadde himmelens preg. Jo større uretten ble, desto inderligere ble hans lengsel etter hjemmet hos Gud. Mens han enda var på jorden, bodde han ved tro i lysets sfære. AoO1 66.6
«Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud.»5 I tre hundre år hadde Enok søkt sjelens renhet så han kunne være i samklang med himmelen. Gjennom tre sekler hadde han vandret med Gud. Dag etter dag hadde han lengtet etter et inderligere samfunn med Gud, og forbindelsen med ham var stadig blitt sterkere inntil Gud tok ham til seg. Nå stod han på selve terskelen til den evige verden. Bare et steg mellom ham og de saliges land! Og så åpnet portene seg. Vandringen med Gud som så lenge hadde foregått på jorden, fortsatte idet han som den første blant mennesker gikk gjennom porten til den hellige byen. AoO1 66.7
Tapet var følbart på jorden. Stemmen som dag etter dag hadde lydt med advarsel og veiledning, var tyst. Det var noen, både blant rettferdige og urettferdige, som var vitne til at han drog bort. De som holdt av ham, håpet at han oppholdt seg på et av de øde stedene hvor han pleide å trekke seg tilbake. De lette ivrig etter ham, på samme måte som profetdisiplene senere lette etter Elia, men uten resultat. Til slutt måtte de bare melde fra at han var blitt borte, for Gud hadde tatt ham til seg. AoO1 67.1
Det var Guds hensikt at Enoks bortrykkelse skulle være til undervisning for menneskene. Det var fare for at de ville gi etter for mismot på grunn av de fryktelige følgene av Adams synd. Mange var fristet til å rope ut: Hva gagner det å frykte Herren og holde hans bud, når en tung forbannelse hviler over menneskeslekten, og døden er vår felles skjebne? Den undervisning Gud gav Adam, og som ble gjentatt av Set og praktisert av Enok, fjernet alt mørke og gav menneskene håp om at slik som døden kom gjennom Adam, skulle liv og udødelighet komme gjennom Frelseren som var lovt. AoO1 67.2
Satan forsøkte å få menneskene til å tro at det ikke fantes noen lønn for de rettferdige eller noen straff for de ugudelige, og at det var umulig for mennesker å etterleve Guds bud. Men til Enok forkynte Gud at «han er til, og at han lønner dem som søker ham”.6 Han viste hva han ville gjøre for dem som holdt hans bud. Menneskene fikk vite at det var mulig å etterleve Guds lov, at de ved hans nåde kunne motstå fristelser og bli rene og hellige, selv om de var omgitt av mennesker som var syndige og fordervet. I Enoks eksempel så de hvor velsignet et slikt liv er. Forvandlingen var et bevis på sannheten i hans profeti om livet etter dette, der glede, herlighet og evig liv er lydighetens lønn, og fordømmelse, jammer og død blir overtrederens lodd. AoO1 67.3
«For sin tros skyld ble Enok rykket bort uten å dø. . . . Før han ble rykket bort, fikk han det vitnesbyrd at han behaget Gud.» Midt i en verden som var dømt til ødeleggelse på grunn av ugudelighet, levde Enok i så nært samfunn med Gud at han ble spart for å falle som offer for dødens makt. Den guddommelige karakter hos denne profeten representerer den hellighet som må prege dem som skal bli «frikjøpt fra jorden» ved Kristi gjen-komst.7 På den tiden vil ugudelighet herske på samme måte som før synd-floden. Menneskene vil følge sine egne tilbøyeligheter og en forførerisk filosofi, og de vil gjøre opprør mot himmelens autoritet. AoO1 67.4
Men på samme måte som Enok vil Guds folk søke å oppnå hjertets renhet og komme i harmoni med hans vilje, inntil de gjenspeiler Kristi karakter. Likesom Enok vil de kunngjøre Herrens gjenkomst og straffedommene som vil ramme overtrederne, og ved hellighet i ord og eksempel vil de fordømme syndene hos de ugudelige. Slik som Enok ble rykket bort før verden gikk under ved vann, vil de rettferdige som lever i den siste tid, bli rykket bort fra jorden før den blir ødelagt ved ild. AoO1 68.1
Apostelen sier: «Vi skal ikke alle dø, men vi skal alle forvandles, i ett nu, på et øyeblikk, når det lyder støt i den siste basun.» «For når befalingen lyder, og det høres et rop fra overengelen og støt i Guds basun, da skal Herren selv stige ned fra himmelen.” «For basunen skal lyde, de døde skal stå opp i uforgjengelighet, og vi skal bli forvandlet.” «Og de som døde i troen på Kristus, skal først stå opp. Deretter skal vi som er blitt tilbake og fremdeles lever, sammen med dem bli rykket opp i skyene, i luften, for å møte Herren. Og så skal vi være sammen med Herren for alltid. Trøst da hverandre med disse ord!»8 AoO1 68.2