Men den åttende dagen bredte mørke skyer seg over himmelen, fulgt av tordendrønn og lynglimt. Snart begynte store regndråper å falle. Verden hadde aldri før vært vitne til noe slikt, og menneskene ble grepet av frykt. Alle spurte seg selv: Skal tro om Noah likevel hadde rett, og at verden er dømt til undergang? AoO1 76.3
Himmelen ble mørkere, og regnet falt stadig tettere. Dyrene for omkring i vill redsel, og deres fortvilte skrik syntes å gi uttrykk for deres egen og menneskenes skjebne. Den dagen «brøt alle kilder fra det store havdypet fram, og himmelens luker åpnet seg». Vannet fosset ned fra skyene. Elvene brøt ut av sine leier og oversvømte dalene. Vannmasser trengte opp av jorden med ubeskrivelig kraft og kastet massive steinblokker høyt opp i luften. Da de falt ned igjen, trengte de seg dypt ned i jorden. AoO1 76.4
Folk var vitne til hvordan det som de selv hadde frembrakt, ble ødelagt først. De storslåtte byggverk og de vakre hager og lunder der de hadde stilt opp sine avguder, ble ødelagt av lynet, og ruinene ble spredt vidt omkring. Altrene der de hadde ofret mennesker, falt i grus, og avgudsdyrkerne skalv for den levende Guds makt. De var klar over at det var deres egen fordervelse og avgudsdyrkelse som var årsak til ødeleggelsene. AoO1 76.5
Etter hvert som stormen tiltok, ble trær og bygninger, fjellknauser og jordmasser slynget i alle retninger. Redselen hos både mennesker og dyr var ubeskrivelig. Gjennom brølet fra stormen hørtes skrikene fra dem som hadde ringeaktet Guds autoritet. Satan selv, som var tvunget til å oppholde seg midt i de rasende elementer, fryktet for sitt eget liv. Han hadde frydet seg ved å ha kontroll over en så kraftfull slekt, og han ønsket at de skulle bli i live for å utføre hans avskyelige handlinger og fortsette sitt opprør mot himmelens fyrste. Nå forbannet han Gud og anklaget ham for å være urettferdig og grusom. AoO1 76.6
Mange mennesker spottet Gud på samme måte som Satan. Hadde de kunnet, ville de ha revet ham ned fra maktens trone. Andre var ute av seg av skrekk. De strakte hendene opp mot arken og tryglet om å få slippe inn. Men deres bønner var forgjeves. Endelig var deres samvittighet vakt til erkjennelse av at det er en Gud som hersker i himmelen. Nå påkalte de ham med iver og alvor. Men han hørte ikke lenger deres rop. AoO1 77.1
Med forferdelse så de klart at overtredelse av Guds lov var årsaken til deres ulykke. Men selv om de av frykt for straff erkjente sin synd, følte de ikke noen virkelig anger og ingen avsky for det onde. Hvis straffedommen var blitt fjernet, ville de igjen ha trosset himmelen. AoO1 77.2
Når straffen skal falle like før jorden blir tilintetgjort av ild, vil de ubotferdige være klar over at deres store synd har vært forakt for Guds lov. Likevel vil de ikke vise noen mer ekte anger enn synderne før storflommen. AoO1 77.3
Noen gjorde desperate forsøk på å bryte seg inn i arken, men den solide konstruksjonen klarte påkjenningen. Andre klynget seg til den helt til de ble skylt bort av vannmassene, eller de mistet taket da de tørnet mot fjellknauser og trær. Den massive arken knaket i sammenføyningene idet den ble drevet hit og dit i den voldsomme stormen og kastet fra bølge til bølge. Skrikene fra dyrene inne i arken viste at også de led av frykt og smerte. Men tross de opprørte elementene holdt den seg flytende. Mektige engler ble sendt for å bevare den. AoO1 77.4
Dyrene som var utsatt for stormen, for bort til menneskene som om de ventet hjelp fra dem. Noen foreldre surret barna og seg selv fast til store, sterke dyr som i kampen for å overleve prøvde å klatre opp på de høyeste toppene for å komme seg unna de stigende vannmassene. Noen holdt seg fast i trær på toppen av hauger og fjell. Men trærne ble rykket opp med rot og slynget ned i de frådende bølger med hele sin levende last. Det ene stedet etter det andre som de satte sin lit til, måtte oppgis. Etter hvert som vannet steg, flyktet folk oppover de høye fjellene for å komme i sikkerhet. Ofte ble det kamp mellom menneske og dyr om et fotfeste, inntil begge ble skylt bort. AoO1 77.5
Fra de høyeste toppene stirret men-nesker ut over et endeløst hav. De al-vorlige advarsler fra Herren ble ikke lenger hånet og latterliggjort. Disse dødsdømte synderne lengtet nå etter de anledningene de hadde ringeaktet. De tryglet om en ny prøvetid, enda et tilbud om nåde, en eneste innbydelse fra Noah. Men aldri mer skulle de høre nådens milde stemme. Ikke bare rettferdigheten, men like mye kjærligheten krevde at Guds dom skulle gjøre ende på synden. Gjengjeldelsens vannstrømmer skylte over det siste tilfluktsstedet, og de som forkastet Gud, gikk under i det svarte dyp. AoO1 77.6