Abraham, som levde i fred og ro mellom eikelundene ved Mamre, fikk av en flyktning høre om slaget og om ulykken som hadde rammet hans brorsønn. Abraham hadde aldri næret noen uvennlige følelser overfor Lot på grunn av hans utakknemlighet. Nå våknet hele hans sympati for Lot, og han bestemte seg for å utfri ham. AoO1 116.5
Først søkte Abraham veiledning hos Gud, og så gjorde han seg klar til krig. Fra sin egen leir mønstret han 318 tjenere som var opplært i gudsfrykt, i å tjene sin husbond og i våpenbruk. Forbundsfellene Mamre, Esjkol og Aner allierte seg med ham, og sammen drog de ut for å forfølge angriperne. Elamittene og deres sammensvorne hadde slått leir ved Dan på grensen i nord. De var oppglødd etter seieren og fryktet ikke noe angrep fra den slagne fienden, så de gav seg til å feste. AoO1 116.6
Abraham delte sine styrker slik at han kunne angripe fra forskjellige kanter samtidig, og overfalt fiendens leir om natten. Angrepet var både kraftig og uventet og resulterte i en hurtig seier. Kongen av Elam ble drept, og styrkene hans ble grepet av panikk og jaget på flukt. Lot og familien hans ble befridd, likeså alle de andre fangene med deres eiendeler. Dessuten falt et rikt bytte i seierherrens hender. Under Guds ledelse hadde Abraham sikret seieren. Mannen som tilbad Herren, hadde ikke bare gjort landet en betydelig tjeneste, men hadde også vist stor tapperhet. AoO1 117.1
Dette var et vitnesbyrd om at rett-ferdighet ikke er feighet, og at Abrahams religion gjorde ham til en modig forkjemper for rett og frihet for de undertrykte. Hans heltemodige handling gav ham stor innflytelse blant na-bostammene. Da han vendte tilbake, kom kongen av Sodoma ut med sitt følge for å hedre seierherren. Han bad ham beholde byttet, og ønsket bare å få tilbake fangene som var blitt befridd. Ifølge krigens lov skulle byttet tilfalle seierherren, men Abraham hadde ikke dratt i krig for å skaffe seg vinning. Han avslo derfor å dra nytte av andres ulykke, og bad bare om at hans forbundsfeller måtte få sin rettmessige del. AoO1 117.2