Bare de færreste ville ha vist det samme storsinn som Abraham dersom de var blitt stilt på en slik prøve. Få ville ha motstått fristelsen til å sikre seg et så stort bytte. Hans eksempel er en irettesettelse av selviske mennesker som går på akkord. AoO1 117.3
Abraham hadde sans for rettferd og medmenneskelighet. Hans fremferd illustrerer den inspirerte leveregel: «Du skal elske din neste som deg selv.»3 Abraham sa til kongen i Sodoma: «Jeg rekker min hånd opp til Herren, Den Høyeste Gud, han som skapte himmelen og jorden: Jeg tar ikke så mye som en tråd eller en sandalrem av alt det du eier. Du skal ikke ha det å si at du har gjort Abram rik.» Han ville ikke gi dem påskudd til å tro at han hadde gått i krig for vinnings skyld, eller at hans fremgang skyldtes deres gaver eller gunstbevisninger. Gud hadde lovt a velsigne Abraham, og æren var hans. AoO1 117.4
Det kom også en annen ut for å hilse den seierrike patriarken velkommen. Det var Melkisedek, konge i Salem. Han hadde med seg brød og vin til forfriskning for hæren. Som «prest for Den Høyeste Gud” uttalte han en velsignelse over Abraham, og han takket Herren som hadde utvirket en slik mektig befrielse gjennom sin tjener. «Så gav Abram ham tiende av alt.” AoO1 118.1
Med glede vendte Abraham tilbake til teltene og til buskapen. Men samtidig var hans sinn plaget av dystre tanker. Han hadde vært en fredens mann som prøvde å unngå strid og fiendskap. Det var med gru han tenkte på det blodbad han hadde vært vitne til. De stammene som han hadde nedkjempet, ville utvilsomt rykke inn i Kanaan på ny, og da først og fremst for å hevne seg på ham. Hvis han ble innblandet i stridigheter mellom folkene, ville det bety slutten på hans fredelige tilværelse. Dessuten hadde han enda ikke tatt Kanaan i besittelse, og heller ikke hadde han håp om en arving som løftet kunne oppfylles på. AoO1 118.2
I et syn om natten hørtes igjen Guds røst: «Frykt ikke, Abram! Jeg er ditt skjold; din lønn skal bli meget stor.” Men han var så fylt av bange anelser at han for øyeblikket ikke kunne gripe løftet med samme uforbeholdne tillit som før. Derfor bad han om et synlig bevis på at løftet ville bli oppfylt. Hvordan skulle paktens løfte kunne oppfylles når han ikke fikk noen sønn? AoO1 118.3
«Hva vil du gi meg?» spurte han fortvilt. «Jeg går jo barnløs bort, ... en trell i mitt hus kommer til å arve meg.» Han foreslo å gjøre sin gode tjener Elieser til adoptivsønn og til arving av hans eiendom. Men han fikk forsikring om at hans egen sønn skulle bli arving. Så ble han ført utenfor teltet og oppfordret til å se opp mot himmelen hvor talløse stjerner blinket. Da fikk han denne forsikringen: «Så tallrik skal ætten din bli.» «Abraham trodde Gud, og derfor regnet Gud ham som rettferdig.»4 AoO1 118.4
Fremdeles tigget Abraham om et synlig tegn som kunne stadfeste hans tro, og være et bevis for senere slekter på at Guds gode plan for dem ville bli fullbyrdet. Herren gikk med på å inngå en pakt med sin tjener, og han brukte slike formuleringer som var vanlig når folk stadfestet en høytidelig overenskomst. Han befalte Abraham å ofre en kvige, en geit og en vær, hver av dem tre år gammel. Han skulle skjære dem opp og legge stykkene litt fra hverandre. Til dette føyde han en turteldue og en dueunge som ikke skulle deles. Da det var gjort, gikk han andektig mellom offerdelene idet han gav et høytidelig løfte om evig lydighet. Han voktet trofast over offerdelene inntil solen gikk ned, for å hindre at de ble vanhelliget eller tatt av rovfugler. AoO1 118.5
Omkring solnedgang falt han i dyp søvn, og «redsel kom over ham — et stort mørke». Gud sa til ham at han ikke måtte vente å få løftets land i eie med det samme, og fortalte ham om de lidelser hans etterkommere skulle gjennomgå før de kunne bosette seg i Kanaan. Frelsesplanen ble her åpenbart for ham. Han fikk se Kristi død, hans store offer og hans komme i herlighet. Abraham så også jorden gjenopprettet i sin opprinnelige skjønnhet fra Edens dager, som han skulle få i evig eie som den endelige og fullstendige oppfyllelse av løftet. AoO1 119.1
Som pant på Guds pakt med men-neskene og som symbol på hans nærvær kom det en rykende ovn og en luende ild som for frem mellom kjøttstykkene og fortærte dem helt. Igjen hørte Abraham røsten som bekreftet at hans ætt skulle få Kanaans land «fra Egypter-elven helt til Storelven». AoO1 119.2
Da Abraham hadde vært i Kanaan i nesten tjuefem år, åpenbarte Herren seg for ham igjen og sa: «Jeg er Gud Den Allmektige. Lev for mitt åsyn, vær hel i din ferd!” Med ærefrykt falt Abraham med ansiktet mot jorden, og Gud sa videre til ham: «Jeg vil opprette en pakt mellom meg og deg og gjøre din ætt umåtelig stor.” Som tegn på at pakten skulle bli til virkelighet, ble hans navn som hittil hadde vært Abram, forandret til Abraham — «far til mange folk”. Sarai skulle hete Sara — «fyrstinne». For, som den guddommelige røsten sa: «Hun blir mor til mange folk; konger over folkeslag skal gå ut fra henne.» AoO1 119.3
På denne tiden fikk Abraham omskjærelses-ritualet «som et tegn som skulle bekrefte den rettferdighet av tro som han hadde før han ble omskåret».5 Han og hans etterkommere skulle praktisere dette som et tegn på at de var innviet til tjeneste for Gud og dermed atskilt fra avgudsdyrkere, og at Gud betraktet dem som sin spesielle eiendom. Ved denne ritualhandling forpliktet de seg til å oppfylle sin del av vilkårene for pakten som var inngått med Abraham. De skulle ikke gifte seg med hedninger, for det ville føre til at de mistet ærbødigheten for Gud og hans hellige lov. Det ville også friste dem til å ta etter de syndige skikkene hos andre folk og forlede dem til avgudsdyrkelse. AoO1 119.4