Nå kom en annen fremmed person bort til Lot. Det var den samme som Abraham hadde snakket med da han gikk i forbønn for innbyggerne i byen. I samtlige byer på sletten fantes det ikke så mange som ti rettferdige. Men som svar på Abrahams bønn ble den ene som fryktet Gud, reddet fra ødeleggelsen. Med inntrengende alvor sa engelen til ham: «Fly for livet! Se deg ikke tilbake, og stans ikke noe sted på sletten! Flykt opp i fjellene; ellers blir du revet bort!” A betenke seg eller drøye med flukten ville være skjebnesvangert. Å la blikket hvile et eneste øyeblikk ved den dødsdømte byen, eller å nøle og beklage seg over å måtte forlate det vakre hjemmet, ville koste dem livet. Guds straffedom ventet bare på at disse flyktningene skulle komme i sikkerhet. AoO1 143.1
Forvirret og skrekkslagen som Lot var, innvendte han at det var umulig å gjøre det han ble bedt om, for da ville ulykken innhente ham, og han ville miste livet. Mens han bodde i den for-dervelige byen og hele tiden var omgitt av gudløshet, ble hans tro sløvet. AoO1 143.2
Himmelens fyrste stod ved siden av ham. Likevel bad han for sitt liv som om Gud, som hadde vist ham en slik omsorg og kjærlighet, ikke ville bevare ham. Han burde heller ha overlatt seg helt og fullt til den guddommelige budbærer og betrodd sin vilje og sitt liv i Herrens hender uten spørsmål eller forbehold. Men som så mange andre prøvde han å legge planer på egen hånd. «Se, den byen der er så nær at jeg kan flykte dit; det er ikke store stedet. Kjære, la meg få flykte dit byen er jo så liten - så jeg kan berge livet!» AoO1 143.3
Byen som omtales her, var Bela, som senere ble kalt Soar. Den lå bare noen få kilometer fra Sodoma og var også fordervet og dømt til undergang. Men Lot bad om at den måtte bli spart. Han hevdet at dette var en beskjeden bønn, og han fikk sitt ønske oppfylt. «Ja, jeg gjør som du vil i dette også; jeg skal ikke ødelegge den byen du nevner.” Hvor uendelig stor er ikke Herrens barmhjertighet mot feilende skapninger! AoO1 143.4
Igjen lød den høytidelige oppford-ringen om å skynde seg, for ildregnet ville ikke bli holdt tilbake stort lenger. Da var det en av flyktningene som dristet seg til å se seg tilbake mot den dødsdømte byen, og hun ble til et minnesmerke over Guds straffedom. AoO1 143.5
Hvis Lot selv ikke hadde nølt med å etterkomme engelens varsel, men straks hadde flyktet til fjells, ville også hans kone ha blitt reddet. Hans eksempel ville ha frelst henne fra den synden som nå ble hennes skjebne. Men hans betenkeligheter og noting fikk henne til å ta lett på Herrens advarsler. Med kroppen var hun nok ute på sletten, men med hjertet var hun fremdeles i Sodoma, og hun omkom sammen med byen. Hun gjorde opprør mot Gud fordi hans straffedom også rammet hennes eiendeler og hennes barn. AoO1 143.6
Selv om hun var blant de heldige som ble kalt ut av den ugudelige byen, følte hun seg hardt rammet fordi den rikdom som det hadde tatt årevis å samle, måtte ødelegges. I stedet for å være takknemlig for redningen dristet hun seg til å se seg tilbake, og ønsket at de som hadde forkastet Guds advarsler, måtte få leve. Hennes synd vitnet om at hun ikke var verdig til å få beholde livet, som hun viste så liten takknemlighet for. AoO1 144.1
Vi bør passe oss for å være likegyl-dige med det som Gud har gjort for å frelse oss. Det finnes kristne som sier: «Jeg bryr meg ikke om å bli frelst der-som min ektefelle og mine barn ikke blir frelst sammen med meg.» De foler at det ikke vil være noen himmel for dem med mindre deres kjære også er der. Men har disse menneskene en riktig forståelse av sitt forhold til Gud og hans store godhet og nåde mot dem? Har de glemt at de er knyttet til sin skaper og gjenløser med kjærlig-hetens, ærens og lojalitetens sterke bånd? AoO1 144.2
Nådens innbydelse gjelder alle. Skal vi vende oss bort fordi våre venner forkaster Frelserens inderlige kjær-lighet? Gjenløsningen er kostbar. Kristus har betalt en umåtelig pris for å frelse oss. Ingen som fatter verdien av dette store offeret eller hva en menmenneskesjel er verd, vil ringeakte Guds tilbud om nåde fordi andre gjør det. At andre ringeakter hans rett-messige krav, burde heller anspore oss til større iver, slik at vi selv kan ære Gud og oppmuntre dem til å ta imot hans kjærlighet. AoO1 145.1
«Da solen gikk opp over landet, kom Lot fram til Soar.” Morgensolens klare stråler syntes å varsle bare fred og velstand for byene på sletten. Gatene våknet til liv og travelhet. Mennesker hastet av sted til dagens plikter eller forlystelser. Sviger-sønnene til Lot holdt den gamle man-nen for narr på grunn av hans frykt og advarsler. AoO1 145.2
Plutselig og uventet som lyn fra klar himmel brøt stormen løs. Herren lot det regne svovel og ild ned over byene på den fruktbare sletten. Alt ble fortært, både palassene og templene, de kostbare boligene, hagene og vin-gårdene og hele den forlystelsessyke mengden som kvelden i forveien hadde hånet himmelens sendebud. Røken fra ildhavet steg opp som røkskyene fra en veldig smelteovn, og den vakre Siddim-dalen ble forvandlet til en ørken, et sted der ingen skulle bygge eller bo, men som skulle være et vit-nesbyrd for alle slekter om hvor sik-kert straffedommen rammer overtrederen. AoO1 145.3
Flammene som fortærte byene på sletten, sprer sitt varselsskjær helt ned til vår egen tid. Vi har fått den fryktelige og alvorspregede undervis-ning at selv om Guds nåde lenge bærer over med overtrederen, er det likevel en grense som ikke kan overskrides. Når den grensen er nådd, finnes det ikke lenger noe tilbud om nåde, og dommen fullbyrdes. AoO1 145.4