Gi ikke de feilende noen anledning til motløshet. La ikke noen fariseisk hardhjertethet komme inn og såre din bror. La ingen bitter tanke av forakt stige opp i ditt sinn og forgifte hjertet. La ikke den svakeste tone av hån komme fram i din stemme. Tal ikke et ord av ditt eget onde forråd. Innta ikke noen holdning av likegyldighet. Vis ikke en mine av mistanke eller mistillit. Den minste antydning av alle disse ting kan bety undergang for en menneskesjel. Det dreier seg om din “yngre bror”, den bortkomne sønnen. Han trenger en “eldre bror” med et hjerte fylt av medlidenhet. For selv har han et hjerte preget av menneskelighet. La ham få føle det sterke håndtrykket fra et medmenneske med virkelig medmenneskelig sympati i hjertet. La ham få høre en mild stemme, fri for selvgodhet, si : “Skal vi ikke be, til Gud sammen?” Gud vil gi dere begge en rik erfaring. Bønnen forener oss med hverandre og med Gud. Bønnen bringer Jesus til vår side. Til den vaklende, nedtrykte sjel gir den styrke til å seire over verden, over kjødet, over selveste djevelen. Bønn støter Satans angrep tilbake med triumf. OSLv 174.2
Vend deg bort fra all menneskelig ufullkommenhet. Vend heller ditt blikk mot Kristus. Da vil en guddommelig forvandling finne sted i karakteren. Kristi Ånd arbeider med ditt hjerte og lar det få likhet med hans eget bilde. La det så være din iver og glede å løfte Kristus opp. La tankens indre øye være rettet mot det “Guds lam, som bærer verdens synd”.14Joh 1,29 Og mens du går helt inn for dette arbeidet, så husk at “den som får en synder til å vende om fra sin gale vei, han redder en sjel fra døden og dekker over en mengde synder”.15Jak 5,20 OSLv 174.3
“Men om dere selv ikke tilgir, skal heller ikke han tilgi det dere har forbrutt.”16Matt 6,15 OSLv 174.4
Ingenting kan unnskylde et utilgivende sinnelag. Den som er ubarmhjertig mot andre, viser derved at han selv ikke har fått del i Guds tilgivende nåde. I og med tilgivelsen fra Gud blir hjertet til det villfarne mennesket trukket nær til det store hjertet som en uendelig kjærlighet springer ut fra. En flom av guddommelig medlidenhet flyter inn i synderens sjel, og fra ham strømmer den videre til andre. Den ømhet og barmhjertighet Kristus har åpenbart i sitt eget dyrebare liv, vil også bli sett i livet hos dem som får del i hans nåde. “Den som ikke har Kristi Ånd, hører ham ikke til.”17Rom 8,9 Han er fremmed for Gud og er ikke skikket til annet enn en evig atskillelse fra ham. Riktignok kan han en gang ha tatt imot tilgivelse. Men nå viser han i hvert fall at han forkaster Guds tilgivende kjærlighet. Han har skilt seg fra Gud og er i den samme tilstand som før han ble tilgitt. Han har tatt avstand fra sin tidligere anger. Og så hviler de gamle syndene på ham som om han ikke hadde angret i det hele tatt. OSLv 174.5
Men den store lærdommen i lignelsen finner vi i motsetningen mellom Guds medlidenhet og menneskets hardhjertethet. Vi skal lære å sette opp Guds tilgivende barmhjertighet som et forbilde og et mål for vår egen. “Burde ikke også du vært barmhjertig mot din medtjener, som jeg var det mot deg?” OSLv 175.1
Vi får ikke tilgivelse fordi vi selv tilgir, men idet vil tilgir, eller i samme grad som vi tilgir. Kilden til all tilgivelse er å finne i den ufortjenete kjærligheten fra Gud. Men det er i vår holdning til andre mennesker vi viser om vi har gjort denne kjærligheten til vår egen. Derfor sier Kristus: “For dere skal selv dømmes etter den dom dere feller over andre, og det skal måles opp for dere i det målet dere selv bruker.”18Matt 7,1.2 OSLv 175.2