Like ved siden av oss er det fortsatt mange som går sultne, nakne og hjemløse. Om vi forsømmer å gi av våre midler til disse trengende stakkarene, hviler det på oss en byrde av skyld som vi en dag vil måtte se i øynene. All begjærlighet fordømmes som avgudsdyrkelse. All selvnytelse er en syndig handling i Guds øyne. Gud hadde satt den rike mannen til husholder over sine midler. Og det var hans plikt å ta seg av nettopp slike tilfeller som tiggeren Lasarus. Budet var gitt: “Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt.”25 Mos 6,5 Og videre: “Du skal elske din neste som deg selv.”33 Mos 19,18 Den rike mannen var jøde, og han var vel kjent med Guds bud. Men han glemte at han var ansvarlig for måten han brukte sine betrodde midler og evner på. Herrens velsignelser hvilte over ham i rikt: mål, men han brukte dem på egoistisk vis til å vinne ære for seg selv, ikke for sin Skaper. Like stor som hans overflod var, like stor ble hans forpliktelse til å bruke sin rikdom til hjelp for menneskeheten. Slik var Guds befaling. Men den rike mannen hadde ingen tanker for sine forpliktelser overfor Gud. Han lånte ut pengene sine og tok renter for lånet. Men han betalte ikke noen renter for det Gud hadde lånt ham. Han hadde kunnskap og talenter, men han utnyttet dem ikke. Han glemte ansvaret han hadde overfor Gud. Derfor brukte han alle kreftene på å more seg. Alt han var omgitt av - både de stadige forlysteisene og vennenes ros og smiger - tjente bare til selvisk nytelse. Så opptatt var han i selskap med vennene at han mistet hver følelse av ansvar for å samarbeide med Gud i hans nådeverk. Han hadde god anledning til å få en riktig forståelse av Guds Ord og sette lærdommene derfra ut i livet. Men det forlystelsessyke selskapet han valgte seg, opptok tiden i den grad at han glemte evighetens Gud. OSLv 183.1
Det kom en tid da en forandring inntrådte i forholdet de to mennene imellom. Den fattige hadde lidd dag etter dag, men han hadde holdt ut i tålmodighet og stillhet. Omsider døde han og ble begravd. Det var ingen som sørget over hans død, men gjennom sin tålmodighet hadde han vitnet for Kristus. Han hadde stått sin tros prøve. Og ved sin død fremstilles han som en som bæres av englene inn i Abrahams skjød. OSLv 184.1
Lasarus er et bilde på de fattige og nødlidende som tror på Kristus. Når basunen lyder og alle som er i gravene, hører Kristi røst og kommer fram, vil de få sin lønn. For deres tro på Gud var ikke bare en teori, men en levende virkelighet. OSLv 184.2
“Den rike døde også og ble begravd. Da han slo øynene opp i dødsriket, hvor han var i pine, så han Abraham langt borte og Lasarus ved hans side. Han ropte: Far Abraham, forbarm deg over meg og send Lasarus hit, så han kan dyppe fingertuppen j vann og svale tungen min. For jeg pines i denne flammen.”4Luk 16,22-24 OSLv 184.3
I denne lignelsen møtte Kristus folket på deres egen grunn. Læren om en bevisst tilstand mellom døden og oppstandelsen hadde mange tilhengere blant dem som lyttet til Kristi ord. Frelseren kjente til deres ideer, og han formet lignelsen på en slik måte at han kunne innprente viktige sannheter gjennom disse forutfattede meningene. Han holdt opp for tilhørerne et speil hvor de kunne se seg selv i sitt sanne forhold til Gud. Han brukte den fremherskende oppfatning til å meddele den tanken han ønsket å utheve i alles sinn, nemlig at ikke noe menneske blir bedømt etter sine eiendeler, for alt han har tilhører ham bare som et lån fra Herren. Misbruk av disse gavene vil stille ham i en lavere klasse enn det fattigste og mest plageole menneske som likevel elsker Gud og setter sin lit til ham. OSLv 184.4