Kristus ønsker at hans tilhørere skal forstå følgende: Det er umulig for mennesker å sikre sin sjels frelse etter døden. “Husk, mitt barn,” lar han i denne fremstilling Abraham svare, “at du fikk dine goder mens du levde, og da fikk Lasarus det som var vondt. Nå trøstes han her, mens du er i pine. Og dessuten er det en dyp kløft mellom oss og dere, slik at ingen kan komme herfra og over til dere, om de så ville, og ingen fra dere over til oss.”5Luk 16,25.26 OSLv 184.5
Slik fremstilte Kristus det håpløse i å se fram mot en ny prøvetid. Dette livet er det eneste som er gitt mennesker når det gjelder å forberede seg for evigheten. OSLv 185.1
Den rike mannen hadde ikke gitt opp tanken på at han var et Abrahams barn. Og i den billedlige fremstillingen lar Kristus ham rope til ham om hjelp. “Far Abraham,” ba han, “forbarm deg over meg.” Han ba altså ikke til Gud, men til Abraham. Dermed viste han at han satte Abraham over Gud, og at han stolte på sitt forhold til Abraham som en vei til frelse. Røveren på korset rettet sin bønn til Kristus: “Husk på meg når du kommer i ditt rike!” sa han.6Luk 23,42 Og øyeblikkelig kom svaret: “Sannelig sier jeg deg i dag [dvs. mens jeg ennå henger her på korset i ydmykelse og smerte]: Du skal være med meg i Paradis.” (Slik står det i visse oversettelser. [Oversetters anmerkning]) OSLv 185.2
Men den rike mannen ba til Abraham, og hans bønn ble ikke innvilget. Kristus alene er blitt “opphøyd ... [til] frelser og høvding, for å gi Israel omvendelse og syndstilgivelse”.7Apg 5,31 For “det er ikke frelse i noen annen”.8Apg 4,12 OSLv 185.3
Den rike mannen hadde tilbrakt livet med å behage seg selv. For sent oppdaget han at han ikke hadde lagt seg opp noe forråd for evigheten. Han erkjente sin dårskap og tenkte på sine brødre som antakelig ville fortsette i samme stil som han selv. De ville leve for å behage sitt eget jeg. For å avverge dette kom han med en ny bønn: “‘Så ber jeg deg, far, at du sender ham [nemlig Lasarus] til mine fem brødre hjemme hos min far for å advare dem, så ikke de også skal komme til dette pinens sted.’ Men Abraham sa: ‘De har Moses og profetene; de får høre på dem.’ Han svarte: ‘Nei, far Abraham, men kommer det noen til dem fra de døde, vil de omvende seg.’ Abraham sa: ‘Hører de ikke på Moses og profetene, så lar de seg heller ikke overbevise om noen står opp fra de døde.’”9Luk 16,27-31 OSLv 185.4
Den rike mannen tryglet altså om at brødrene hans måtte få ytterligere bevismateriale. Men han fikk grei og klar beskjed om de faktiske forhold: Om brødrene fikk et slikt tilleggs bevis, ville de så likevel ikke la seg overbevise. Denne siste anmodningen fra den rike mannen kastet en skygge over Gud. Det var som om mannen hadde sagt: Om du bare hadde gått litt grundigere til verks da du advarte meg, så ville jeg ikke ha vært her nå. Men i svaret på denne anmodningen sier Abraham, ifølge allegorien, omtrent følgende: Dine brødre er blitt tilstrekkelig advart. Lys har de fått, men de har nektet å se. Sannhet i rikelig mengde er blitt stilt fram for dem, men de har nektet å høre. OSLv 185.5