“Hører de ikke på Moses og profetene, så lar de seg heller ikke overbevise om noen står opp fra de døde.” Sannheten i disse ordene trådte klart fram i den jødiske nasjons historie. Kristi siste mirakel - og liksom kronen på det hele - var å vekke opp Lasarus i Betania som hadde vært død i fire dager. Jødene fikk dette vidunderlige beviset på Frelserens guddommelige natur, men forkastet det. Lasarus sto opp fra de døde og gikk som et levende vitnesbyrd blant dem. Men de forherdet hjertene mot alle bevisgrunner. De søkte til og med å ta mannens liv.10Joh 12,9-11 OSLv 186.1
Loven og profetene er redskaper utvalgt av Gud til frelse for menneskene. Kristus sa: La dem akte på disse vitnene. Om de ikke hører på Guds stemme slik den lyder i Ordet, vil heller ikke et vitne vekt opp fra de døde bli påaktet. OSLv 186.2
De som retter seg etter Moses og profetene, vil ikke kreve noe større lys enn det Gud her har gitt. Men dersom menneskene forkaster lyset og ikke verdsetter anledningene de får, vil de heller ikke høre om en død skulle komme til dem med et budskap. Selv en slik bevis grunn ville ikke vær sterk nok til å overbevise dem. Saken er nemlig den at de som forkaster loven og profetene, har derved allerede forherdet hjertene i den grad at de vil forkaste ethvert lys. OSLv 186.3
Samtalen mellom Abraham og den en gang så rike mannen er billedlig. Lærdommen vi kan trekke fra den er denne: Hvert menneske har fått tilstrekkelig lys til å kunne utføre de pliktene som kreves av det. Et individs ansvar står i nøye forhold til anledningene og fortrinnene det har fått. Gud gir altså hver enkelt av oss både lys og nåde nok til å fullføre oppgavene han har gitt oss. Dersom et menneske unnlater å gjøre det som er dets plikt ifølge den lille mengden av lys det først har fått, ville en større mengde lys bare legge for dagen utroskap og forsømmelse i å akte på og nyttiggjøre seg velsignelsene som alt var gitt. “Den som er tro i smått, er også i tro i stort, og den som er uredelig i smått, er også uredelig i stort.”11Luk 16,10 De som nekter å la seg opplyse av Moses og profetene og bare krever at et eller annet vidunderlig mirakel skal utføres, vil slett ikke la seg overbevise om deres ønske skulle bli oppfylt. OSLv 186.4
Lignelsen om den rike mannen og Lasarus viser hvordan de to klassene som har fått sin billedlige fremstilling i form av disse to mennene, vurderes i den usynlige verden. Det er ingen synd å være rik, om rikdommen ikke er blitt tilegnet ved urett. En rik mann blir ikke fordømt - ganske enkelt - for sin rikdoms skyld. Nei, det er i det øyeblikk han misbruker de betrodde midlene til selviske formål, at fordømmelsen rammer ham. Det var langt bedre om en slik hadde vært klok nok til å legge seg opp penger i Guds bank, det vil si å bruke dem i det godes tjeneste. Døden kan ikke rane rikdommene fra et menneske som slik legger an på å søke evige verdier. Et menneske derimot som hoper opp skatter for selvets skyld, kan ikke få noe med seg over dødens kløft. Han har vist seg å være en utro husholder. Her i livet nøt han kanskje godt av sin rikdom, men han glemte sine forpliktelser overfor Gud. Han forsømte å legge seg opp en skatt i himmelen. OSLv 187.1
Den rike mannen hadde så mange privilegier. Jesu fremstilling viser en mann som skulle ha utnyttet sine fortrinn på en ganske annen måte. Hans anstrengelser ville derved ha rukket helt over til den evige verden. Og stadig nye velsignelser ville ha vært følgen. Formålet med forløsningen er ikke bare å viske ut synden. Det er også å gi tilbake til mennesket de åndelige kraftressursene som et liv i synd har forkrøplet. Penger kan ingen ta med seg inn i det kommende livet. De er verdiløse der. Men de gode gjerningene som gjøres ved å vinne sjeler for Kristus, bringes med helt inn i de himmelske salene. Hva så med dem Som egoistisk bruker Herrens gaver på seg selv, mens de lar sine trengende medskapninger stå der helt hjelpeløse? Hva med dem som ikke gjør det minste for å fremme Guds verk i denne verden? Jo, de er en skam for sin Herre og Mester. “De ranet fra Gud,” står det ved siden av navnene deres i himmelens bøker. OSLv 187.2
Den rike mannen hadde alt det penger kan skaffe. Men han eide ikke rikdommen som ville ha brakt orden i hans regnskap hos Gud. Han hadde levd som om alt det han hadde, var hans eget. Han hadde unndradd seg Guds kall og kravet en fattig. lidende menneskehet hadde på hans tjeneste. Men så kommer det til slutt et kall til ham som han ikke kan skyve overlegent til side. Det dreier seg om en makt hvis suverene krav det ikke går an å tvile på eller sette seg opp mot. Han får kort og godt ordre om å forlate områdene der hans husholderskap er definitivt forbi. Den en gang så rike mannen er plutselig blitt redusert til den ytterste og mest håpløse fattigdom. Det finnes ingen mulighet mer for å dekke hans nakenhet med Kristi rettferdighetsdrakt, vevd i selve himmelens herlige vevstol. Han som nylig vanket omkring i sine kostelige orientalske gevanter av rikeste purpur og fineste lin, er nå blitt så naken som det går an for et menneske å bli. Hans prøvetid er forbi. Ingenting brakte han med seg inn i denne verden. Ingenting kan han ta med seg ut av den. OSLv 187.3
Kristus løftet her på det hemmelige sløret som er selve menneskelivet. Han viste fram sitt dramatiske bilde for prester og prelater, for skrift kloke og fariseere. Se på dette, du som er rik på denne verdens gods, men fattig i Gud. Vil du ikke dvele tankefullt ved denne scenen? Det som er så høyt aktet blant mennesker, er avskyelig i Guds øyne. Kristus sier: “Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Eller hva kan et menneske gi til vederlag for sin sjel?”12Mark 8,36.37 OSLv 188.1