Da Kristus la fram lignelsen om den rike mannen og Lasarus, var mange blant jødene akkurat i rikmannens ynkelige stilling. De brukte Herrens gods og gull til å behage selvet. Slik la de alt til rette for den skjebnesvangre dommen: “Veid er du på vekten og funnet for lett”13Dan 5,27 Den rike mannen var blitt begunstiget med all timelig og åndelig velsignelse. Men han nektet å samarbeide med Gud i å utnytte disse velsignelsene. Slik var det også med jødefolket. Gud hadde gjort jødene til betrodde forvaltere av evige sannheter. Han hadde utpekt dem til å forvalte sin nåde. Hvert åndelig og timelig fortrinn hadde han gitt dem. Han hadde kalt dem til å føre disse velsignelsene videre til andre. Særlig opplysning var blitt betrodd dem om hvordan de skulle behandle sine brødre i nød, den fremmede innenfor deres porter og de fattige blant dem. De skulle ikke søke egen vinning, men huske på de nødstedte og dele med dem. Gud lovte. å velsigne dem i samsvar med den kjærlighet og barmhjertighet de la for dagen. Men de lignet den rike mannen. De rakte ingen hjelpende hånd ut for å lindre den timelige og åndelige nød hos en lidende menneskehet. Fulle av stolthet gikk de omkring og roste seg av å være Guds utvalgte folk. Men de dyrket aldeles ikke Gud. De satte all sin lit til dette at de var Abrahams barn. “Vi er av Abrahams ætt,” sa de hovmodig.14Joh 8,33 Da krisen kom, ble det åpenbart at de hadde skilt seg fra Gud. De hadde satt sin tiltro til Abraham, som om han var deres Gud. OSLv 188.2
Kristus lengtet etter å la sitt lys skinne inn i formørkede sinn i den jødiske nasjon. Han sa til dem: “Var dere Abrahams barn, gjorde dere som Abraham. Men dere vil drepe meg - en mann som har sagt dere sannheten, som han har hørt av Gud. Det gjorde ikke Abraham.”15Joh 8,39.40 OSLv 189.1
Kristus mente at en ættetavle ikke hadde noen kraft i seg selv. Han lærte at et åndelig slektskapsbånd overgår hvert naturlig slektskapsbånd. Jødene gjorde gjeldende at de nedstammet fra Abraham. Men de kom til kort i å gjøre Abrahams gjerninger. Derved viste de at de ikke var hans virkelige barn. Det åndelige slektskapet med Abraham viser seg bare i lydighet mot Guds stemme. Uten dette kan det ikke være tale om noen sann avstamning. Tiggeren hørte riktignok til en klasse som menneskene anser for å være mindreverdig. Men Kristus så på ham som en som Abraham godt kunne ha tatt inn i sin nærmeste vennekrets. Den rike mannen var omgitt av all mulig luksus. Men likevel var han så uvitende at han satte Abraham der Gud skulle være. Han skulle ha satt en ganske annen pris på sine opphøyde privilegier. Han skulle ha gitt Gud lov til å forme sinn og hjerte. Da ville hans stilling ha blitt fullstendig annerledes. Slik var det også med det folket han representerte. Om de hadde svart riktig på Guds kall, ville deres framtid ha artet seg på en helt annen måte. De ville ha vist sant åndelig klarsyn. De hadde midler til rådighet, og Gud ville ha økt disse midlene slik at de ville ha blitt tilstrekkelige til å gi velsignelse og lys til en hel verden. Men de hadde skilt seg fra Guds plan - ja, i den grad at hele deres liv var blitt forvendt. De sviktet på et vesentlig punkt: De brukte ikke gavene Gud hadde gitt dem som sine husholdere. i samsvar med sannhet og rettferdighet. Evigheten var ikke tatt med i deres beregninger. Følgen av deres troløshet var undergang for hele nasjonen. OSLv 189.2
Kristus visste at jødene ville huske hans advarsel når Jerusalems ødeleggelse ble et faktum. Dette slo ikke feil. Katastrofen måtte ramme Jerusalem. Hungersnød og lidelser av alle slag måtte komme over folket. Da husket de hva Kristus hadde sagt. og forsto lignelsen. Ved sin egen forsømmelse hadde de nedkalt lidelsen over sine hoder. Det de hadde forsømt. var å la lyset fra Gud skinne videre ut til verden. OSLv 190.1