De avsluttende scenene av denne jordens historie rulles opp i den siste delen av historien om den rike mannen. Han gjorde krav på å være en Abrahams sønn. Men nå var han skilt fra Abraham ved en uoverstigelig kløft. Dette uoverstigelige var ganske enkelt en feilaktig utviklet karakter. Abraham tjente Gud og holdt seg til hans ord i tro og lydighet. Men den rike mannen tenkte slett ikke på Gud - og heller ikke på en menneskehet i nød og lidelse. Den veldige avgrunnen mellom ham og Abraham var nettopp ulydighetens avgrunn. Mange i dag følger samme kurs. De er medlemmer av menigheten, men de er uomvendt. De kan godt ta del i gudstjenesten. De kan også synge med i salmen: “Likesom hjorten stunder etter bekker med rennende vann, slik stunder også min sjel etter deg, min Gud.” [1930-oversettelsen: Som en hjort skriker etter rinnende bekker...]16Sal 42,1 Men det de da vitner om, er en løgn. l Guds øyne er de ikke mer rettferdige enn en virkelig synder. Sjelen lengter bare etter det opphissende i verdslige forlysteiser. Sinnet er bare fylt av trangen til å stille fram sitt eget jeg. Slike kan naturligvis ikke tjene Gud. Liksom den rike mannen i lignelsen ønsker de simpelthen ikke å ta opp kampen mot kjødets lyst. De lengter etter å gi de naturlige lidenskapene fritt spillerom. De velger en atmosfære av synd. Når en av disse rykkes bort av døden, går han i graven med en karakter dannet gjennom et langt liv i kompaniskap med sataniske kreft er. I graven har han ingen mulighet for å velge noe som helst, verken godt eller ondt. for på den dag et menneske dør, går også dets tankeliv til grunne.17Sal 146,4; Fork 9,5.6 OSLv 190.2
Når Guds stemme vekker den døde opp, vil han komme ut av graven med de samme lystene og lidenskapene. de samme sympatiene og antipatiene som han næret da han levde. Gud gjør ikke noe mirakel for å omskape et menneske som ikke vil bli omskapt på et tidspunkt da anledningene står til full rådighet og alt ligger strålende gunstig til rette. Så lenge han levde, fant han ingen glede i Gud eller tjenesten for ham. Karakteren er simpelthen ikke i harmoni med Gud, og han kunne umulig finne lykke i den himmelske familien. OSLv 191.1
I dag er det en klasse mennesker i verden som er selvrettferdige. De er ikke nødvendigvis noen storetere. De er ikke drankere. De er ikke vantro. Men de ønsker å leve for selvet. ikke for Gud. Han kommer overhodet ikke opp i deres tanker. Derfor blir de stilt i klasse med de vantro. Om det hadde vært mulig for dem å trå inn gjennom portene i Guds stad, ville de ikke ha hatt noen rett til å nyte av frukten på livets tre. For den gangen Guds bud ble lagt fram for dem med alle sine bindende krav. sa de NEI. De har ikke tjent Gud her, Derfor ville de heller ikke tjene ham på den andre siden. De ville ikke kunne leve i hans nærvær. og de ville føle at et hvilket som helst sted var å foretrekke framfor himmelen. OSLv 191.2
Virkelig å lære av Kristus betyr å ta imot hans nåde, som er selve hans karakter. Men noen setter slett ikke pris på, og forsømmer å utnytte, de kostelige anledningene de får til å la seg påvirke i retning av helliggjørelse. Da blir de heller ikke i stand til å ta del i den rene gudsdyrkelsen som hører himmelen til. Deres karakter er ikke blitt dannet etter det guddommelige mønster. Ved sin egen forsømmelse har de skapt en avgrunn som ingenting kan bygge bro over. Mellom dem og de rettferdige er det en stor kløft. OSLv 191.3