Kapittel 22—Menighetsorden
Herren har vist meg at orden i alt for stor grad er blitt oversett og forsømt i menigheten. Formvesen bør unngås, men uten at orden blir forsømt. Det er orden i himmelen. Det var orden i menigheten mens Jesus var på jorden. Etter at han hadde forlatt dem, ble orden strengt overholdt blant hans apostler. Og nå, i disse siste dager, mens Gud holder på å skape en troens enhet blant sine barn, er orden mer nødvendig enn noensinne. For mens Gud samler sine barn, er Satan og hans onde engler meget aktive i å motarbeide og forhindre denne enheten. Derfor blir menn som mangler visdom og dømmekraft sendt hodestups ut på misjonsmarken. De styrer kanskje ikke sine hus godt og mangler orden på og kontroll over de få Gud har gitt dem ansvar for hjemme. Allikevel føler de seg i stand til å ta ansvaret for flokken. De gjør mange ting galt, og de som ikke kjenner vår tro, går ut fra at alle budbærerne er som disse menn, som har sendt seg selv. På denne måten får Guds sak et dårlig rykte og skaper motvilje mot sannheten hos mange sannhetssøkende sjeler, som ellers oppriktige og ivrige hadde spurt: “Er det slik det er?”HH 88.1
Slike som ikke lever et hellig liv og som ikke er kvalifisert til å forkynne sannheten for vår tid, går ut på misjonsmarken uten å være godkjent av menigheten eller av søsken i alminnelighet. Forvirring og splittelse blir følgen. Noen har en teoretisk kjennskap til sannheten og kan ordlegge seg, men mangler åndelighet, dømmekraft og erfaring. De mangler en riktig forståelse av mange ting som det er meget viktig å forstå, før de kan forkynne sannheten. Andre har ikke ordet i sin makt, men fordi noen få søsken hører at de nå og da ber åndelige bønner og gir en interessant utleggelse av Ordet, blir de presset ut på misjonsmarken for å utføre en gjerning som Gud ikke har kvalifisert dem til, og som de ikke har tilstrekkelig erfaring og dømmekraft for. De blir stolte, opphøyer seg selv og virker under det selvbedraget at de er arbeidere i Herrens vingård. De kjenner ikke seg selv. De mangler sunn dømmekraft, evnen til å argumentere tålmodig og skryter av seg selv og påstår mange ting som de ikke kan bevise fra Guds ord. Gud vet dette, derfor kaller han ikke slike til å virke i disse farlige tider. Søsken burde være forsiktige med å sende ut på feltet dem som han ikke har kalt.HH 88.2
De som Gud ikke har kalt til arbeidere, er ofte de som er mest overbeviste om at de virkelig er det, og at de har en meget betydningsfull oppgave. Ute på misjonsmarken øver de som oftest ingen god innflytelse. Allikevel har de noen steder en viss grad av suksess. Dette får dem, og andre, til å tro at de uten tvil er kalt av Gud. Det at noen mennesker har suksess, er ikke noe avgjørende bevis for at de er kalt av Gud. For Guds engler påvirker nå hjertene til hans oppriktige barn for å vise dem sannheten for vår tid, for at de kan ta imot den og leve. Selv om selvsendte mennesker stiller seg der hvor Gud ikke har satt dem og hevder at de er lærere, og mennesker tar imot sannheten etter å ha hørt dem forkynne den, så er dette ikke noe bevis på at Gud har kalt dem. De mennesker som tar imot sannheten fra dem, går gjennom prøvelser og trengsler når de etterpå oppdager at disse menneskene ikke stod under Guds ledelse. Selv om ugudelige mennesker forkynner sannheten, vil noen ta imot den. Men det setter ikke dem som forkynte den i et mer gunstig forhold til Gud. Ugudelige mennesker er fortsatt ugudelige mennesker. Deres straff vil bli i overensstemmelse med det bedraget de øvet over dem som var elsket av Gud, og etter den uorden de har skapt i menigheten. Deres synder vil ikke forbli skjult, men vil bli åpenbart på Guds vredes store dag.HH 89.1
Disse budbærerne som har sendt seg selv, er en forbannelse for saken. Oppriktige mennesker får tillit til dem. De tror de er under Guds ledelse og samarbeider med menigheten. Derfor lar de dem foreta kirkelige ordinasjoner. Når plikten til å gjøre de første gjerninger går opp for dem, lar de seg døpe av dem. Men når sannheten kommer for en dag, som den selvfølgelig vil gjøre, og de forstår at disse menneskene ikke er hva de utga seg for å være, Guds kalte og utvalgte budbærere, blir de plaget og angrepet av tvil med hensyn til budskapet de har mottatt. De føler at de må lære alt på nytt. Fienden plager og forvirrer dem med hensyn til de erfaringer de har hatt, om Gud har ledet dem eller ikke, og de slår seg ikke til ro før de blir døpt på nytt og kan begynne forfra igjen. Det er mer anstrengende for Guds budbærere å komme til steder hvor disse arbeiderne som har sendt seg selv, har vært, enn å komme til uberørte misjonsmarker. Guds tjenere må oppføre seg likeframt, handle åpent og ikke dekke over urett. For de står mellom de levende og de døde og må gjøre regnskap for sin trofasthet, sitt kall og den innflytelse de øver over den flokken som Herren har gjort dem til tilsynsmenn over.HH 90.1
De som tar imot sannheten under slike forhold, ville likevel ha tatt imot den, selv om disse menneskene hadde holdt seg borte og fylt den beskjedne plassen som Herren hadde bestemt for dem. Guds øyne hviler over hans juveler, og han ville ha ledet sine kalte og utvalgte budbærere til dem, mennesker som ville ha gått forstandig fram. Sannhetens lys ville ha vist og åpenbart deres sanne stilling for dem, og de ville ha tatt imot sannheten med forstand og gledet seg over dens skjønnhet og klarhet. Når de følte dens mektige virkning, ville det ha styrket dem så de utstrålte en hellig innflytelse.HH 90.2
Igjen fikk jeg se faren ved å la dem som Gud ikke har kalt, reise. Hvis de virkelig har noen framgang, vil deres manglende kvalifikasjoner vise seg. Uforstandige skritt vil bli tatt. Av mangel på visdom vil noen dyrebare sjeler bli brakt dit hvor de aldri kan nåes igjen. Jeg så at menigheten burde føle sitt ansvar. Den burde omhyggelig og oppmerksomt se på livet, kvalifikasjonene og den alminnelige oppførsel til dem som ønsker å være lærere. Hvis tydelige bevis ikke er gitt for at Gud har kalt dem, og at et “ve” er over dem hvis de ikke følger kallet, er det menighetens plikt å gjøre det kjent at disse personene ikke er akseptert som lærere av menigheten. Dette er det eneste skritt som menigheten kan ta for å skape klare linjer i denne saken, for ansvaret hviler på den.HH 90.3
Jeg så at den døren som fienden kommer inn gjennom for å forvirre og plage flokken, kan lukkes. På et spørsmål til engelen om hvordan den kunne lukkes, svarte han: “Menigheten må søke til Guds ord og grunnfestes i menighetsorden, som har blitt oversett og forsømt.” Dette er helt nødvendig for at menigheten skal få en enhetlig tro. Jeg så at den var i fare for å bli forført og bedratt av falske lærere i apostlenes dager. Derfor valgte brødrene ut menn som til fulle hadde vist at de var i stand til å styre sine egne hus godt og kunne holde orden på sine egne familier og gi lys til dem som var i mørket. Gud ble rådspurt, og i overensstemmelse med menighetens ånd og Den Hellige Ånd, ble de innviet til tjeneste ved håndspåleggelse. Etter å ha fått fullmakt fra Gud og menighetens godkjennelse, gikk de ut og døpte i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. De utførte de kirkelige oppgaver i Herren hus og tjente de hellige ved å minne dem om den korsfestede frelsers sønderbrutte kropp og utøste blod, så hans lidelse og død ble holdt levende blant Guds elskede barn.HH 91.1
Jeg så at vi ikke er tryggere mot falske lærere i dag enn de var på apostlenes tid. Om vi ikke gjør mer, så burde vi i hvert fall ta like spesielle forholdsregler som de gjorde, for å sikre fred, harmoni og enhet i flokken. Vi har deres eksempel og burde følge det. Brødre med erfaring og sunn dømmekraft skulle komme sammen, og etter Guds ord og Den Hellige Ånds stadfestelse legge sine hender på dem som har gitt fullgodt bevis på at de har mottatt sin befaling fra Gud, og med inderlige bønner sette dem til side og hellige dem helt til hans gjerning. Denne handlingen viser at menigheten godkjenner dem til å gå ut for å forkynne det alvorligste budskap som noensinne er gitt til mennesker.HH 91.2
Gud vil ikke betro omsorgen for sin dyrebare flokk til mennesker med et sinn og en dømmekraft som er blitt svekket av de villfarelser som de tidligere har hatt, slik som den såkalte perfeksjonismen, og som ved sine handlinger har vanæret seg selv og brakt skam over sannhetens sak mens de hadde denne vrangforestillingen. Selv om de nå mener at de har forlatt villfarelsen og er i stand til å gå ut og forkynne endetidsbudskapet, vil ikke Gud godkjenne dem. Han vil ikke betro dyrebare menneskesjeler til deres omsorg, fordi deres dømmekraft tok skade av villfarelsen og er blitt svekket. Den store og hellige er en nidkjær Gud, og han vil ha hellige menn til å forkynne sitt budskap. Den hellige lov som Gud talte fra Sinai, er en del av ham selv, og bare hellige menn som overholder den nøye, vil ære ham ved å forkynne den til andre.HH 92.1
Guds tjenere, som forkynner sannheten, bør være menn som besitter dømmekraft. De bør tåle motstand og ikke la seg bringe ut av balanse. For de som står sannheten imot vil prøve å provosere dem som forkynner den. Enhver innvending de kan finne opp, har til hensikt å stille sannheten i det mest ufordelaktige lys. Guds tjenere, som forkynner budskapet, må være rede til å imøtegå motsigelsene med mildhet og saktmodighet i sannhetens lys. Noen ganger henvender motstanderne av Guds tjenere seg til dem på en utfordrende måte, for å få dem til å åpenbare noe av den samme natur som bor i dem selv. Hensikten er å kunne fortelle andre at budenes forkynnere er frekke og uhøflige, som ryktene sier. Jeg så at vi må være forberedt på innvendinger og imøtegå dem med tålmodighet, god dømmekraft og ydmykhet, og ikke avfeie dem med bastante påstander, for deretter å angripe motstanderen og vise en hard ånd ovenfor ham. Men vi skulle imøtegå innvendingene med den tyngde de har krav på, og så bringe inn lys og sannhetens kraft og la disse overvinne og fjerne vranglæren. På denne måten vil det bli skapt et godt inntrykk, og oppriktige motstandere vil erkjenne at de er blitt ført vill, og at de som holder budene ikke er hva de er blitt forsøkt framstilt som.HH 92.2
De som bekjenner seg til å være den levende Guds tjenere, må være villige til å være tjenere for alle, istedenfor å bli opphøyet over sine brødre. De må ha en vennlig, høflig framtreden. Hvis de begår feil, bør de være rede til å bekjenne det fullt ut. Ærlige hensikter kan ikke aksepteres som unnskyldning for ikke å bekjenne feil. En slik bekjennelse vil ikke minske menighetens tillit til budbæreren, og han vil gå foran med et godt eksempel. Det vil framme en bekjennende ånd i menigheten og vil styrke båndene av samhørighet. De som bekjenner seg til å være lærere, bør være et mønster på gudfryktighet, saktmodighet og ydmykhet, og med en vennlig ånd vinne sjeler for Jesus og Bibelens sannheter. En Kristi budbærer bør være ren i tale og handling. Han bør alltid ha for øye at han forvalter inspirerte ord, en hellig Guds ord. Han må også huske at flokken er betrodd ham, og at han må legge dens sak fram for Jesus og be for den, som Jesus ber for oss hos Faderen. Jeg ble vist det gamle Israels barn, og så hvor rene og hellige prestene i helligdommen måtte være, fordi de i sin gjerning kom i nær forbindelse med Gud. De som er tjenere må være hellige, rene og uten feil, ellers vil Gud tilintetgjøre dem. Han har ikke forandret seg. Han er like hellig, like nøye som han alltid har vært. De som bekjenner seg til å være Jesu tjenere skulle være menn med erfaring og ekte gudsfrykt. Da vil de til enhver tid og på alle steder kunne øve en hellig innflytelse.HH 93.1
Jeg har sett at tiden nå er inne for budbærerne til å dra overalt hvor mulighetene åpner seg. Gud vil gå foran dem og åpne hjertene til dem som vil høre. Nye steder må besøkes, og da ville det være fordelaktig om to og to gikk sammen for å holde hverandres hender oppe. Denne planen ble vist meg: Det ville være fordelaktig om to brødre reiste sammen til de mørkeste stedene, hvor det er stor motstand og hvor mye arbeid er nødvendig, og med forenede anstrengelser og sterk tro forkynne sannheten for dem som er i mørket. Hvis de kan utrette mer ved å besøke flere steder hver for seg, kan de gå alene, såframt de ofte møtes underveis for å oppmuntre hverandre i troen. På denne måten styrker de hverandre og holder hverandres hender oppe. La dem også rådslå seg imellom om hvilke av deres talenter som best vil komme til nytte på de stedene som vil åpne seg for dem, og på hvilken måte de best kan nå hjertene. Når de så skilles igjen, vil deres mot og kraft være fornyet til å kunne møte motstand og mørke. Med følsomme hjerter vil de virke for å redde sjeler som holder på å gå fortapt.HH 94.1
Jeg så at Guds tjenere ikke bør gå over de samme misjonsmarkene gjentatte ganger, men søke etter sjeler på nye steder. De som allerede er befestet i sannheten, bør ikke kreve så mye av deres tid. De bør være i stand til å stå på egne ben og styrke andre rundt seg, mens Guds budbærere besøker de mørke og bortgjemte steder og setter sannheten fram for dem som ennå ikke har fått kjennskap til sannheten for vår tid.HH 94.2