Den brede veien

På den brede veien er alle opptatt av sin egen person, sine klær og gledene på veien. De gir seg uhemmet over til lystighet og munterhet og tenker ikke på avslutningen av reisen, på den sikre ødeleggelsen ved veiens ende. Hver dag nærmer de seg ødeleggelsen, men de haster likevel blindt av sted fortere og fortere. Å, hvor fryktelig det var for meg å se dette!UID 107.2

Blant dem som gikk på den brede veien, så jeg mange som disse ordene var skrevet på: “Død for verden. Alle tings ende er nær, vær også dere beredt!” De så nøyaktig ut som alle de forferdelige menneskene omkring dem med unntak av en skygge av tristhet som jeg la merke til i deres ansikter. De førte nøyaktig den samme samtale som de lystige og tankeløse omkring dem førte. Men av og til pekte de med stor tilfredshet på det som sto skrevet på klærne deres, og oppfordret andre til å få det samme skrevet på deres klær. De var på den brede veien, men bekjente seg likevel til å være blant dem som gikk på den trange veien. De som var omkring dem, sa: “Det er ingen forskjell mellom oss. Vi er like. Vi kler oss, snakker og oppfører oss likt.”UID 107.3

Det ble vist meg hvordan noen bekjennende sabbatsholdere lignet verden. Det er til vanære for deres bekjennelse og til vanære for Guds sak. Det de bekjenner, er løgn. De tror at de ikke er lik verden, men de og verden er så like i klesdrakt, i det de snakker om, i handlinger, at det ikke er noen forskjell. Jeg så at de pyntet de stakkars dødelige legemene sine, disse som når som helst kan bli berørt av Guds finger og lagt på smertens leie. Og så, når de kommer til den siste anledning til å vende om, og ansiktene deres er pint av dødskval, er det store spørsmålet dette: “Er jeg rede til å dø? Rede til å tre frem for Gud i dommen og gjennomgå den store ransakelsen?”UID 108.1

Spør dem da hva de mener om å pynte sine legemer. Der som de har noen forståelse av hva det er å være rede til å tre frem for Gud, vil de fortelle deg at hvis de kunne gå tilbake og leve om igjen den tiden som er gått, ville de forandre sitt levesett, avsky verdens dårskap, dens forfengelighet og stolthet, og de ville pynte legemet med en beskjeden klesdrakt og være et eksempel for omgivelsene. De ville leve til Guds ære.UID 108.2

Hvorfor er det så vanskelig å føre et selvfornektende og ydmykt liv? Fordi bekjennende kristne ikke er døde overfor verden. Det ville ikke være så vanskelig hvis de virkelig var døde. Men mange lengter etter Egypts purre og løk. De har en hang til å kle seg og handle så likt verden som mulig og likevel komme til himmelen. Disse klatrer opp en annen vei. De går ikke gjennom den trange porten og på den smale stien... .UID 108.3

Disse har ikke noen unnskyldning. Mange kler seg som verden for at de skal kunne øve innflytelse. Men her begår de en sørgelig og skjebnesvanger feil. Dersom de skal øve en ekte og varig innflytelse, må de leve det de bekjenner, vise sin tro ved rettferdige gjerninger og gjøre forskjellen mellom den kristne og verden stor. Jeg så at både ordene, klesdrakten og handlingene burde vitne for Gud. Da ville en hellig innflytelse gjøre seg gjeldende over alle, og alle ville vite at de hadde vært sammen med Jesus. De vantro ville se at den sannheten vi bekjenner, har en hellig innflytelse, og at troen på Jesu gjenkomst påvirker menns og kvinners karakter. Dersom noen vil at deres innflytelse skal være til fordel for sannheten, må de leve sannheten og på den måten etterligne det ydmyke mønsteret.UID 108.4