Åndelige vektere

Kristi tjenere er de åndelige voktere for det folk som er betrodd til deres omsorg. Deres gjerning er blitt sammenlignet med vekternes. I gamle dager ble vektere ofte satt på byenes murer, hvor de kunne ha oversikt over viktige punkter som skulle bevoktes, og varsle når en fiende nærmet seg. Alles sikkerhet var avhengig av deres troskap. Til bestemte tider skulle de rope til hverandre for å forvisse seg om at alle var våkne, og at ikke noe var tilstøtt noen av dem. Trygghetseiler advarselsrop gikk fra den ene til den andre og ble gjentatt av hver enkelt, inntil det gikk som et ekko rundt hele byen.EVTJ 10.1

Til hver predikant sier Herren: “Du menneskesønn! til vekter har jeg satt deg for Israels hus, og når du hører et ord av min munn, skal du advare dem fra meg. Når jeg sier til den ugudelige: Du ugudelige, du skal visselig dø, og du ikke taler og advarer den ugudelige for hans ferd, da skal han, den ugudelige, dø for sin misgjernings skyld, men hans blod vil jeg kreve av din hånd. Men når du har advart den ugudelige for hans ferd, at han skal vende om fra den, men han ikke vender om fra sin ferd, da skal han dø for sin misgjernings skyld, men du har reddet din sjel.” Esek. 33, 7-9.EVTJ 10.2

Disse ord av profeten viser det høytidelige ansvar som hviler på dem som er ansatt til å være menighetens voktere, husholdere over Guds hemmeligheter. De skal stå som vektere på Sions murer for å slå alarm når fienden nærmer seg. Dersom deres åndelige oppfatning av en eller annen grunn er blitt så sløvet at de ikke er i stand til å se faren, og folket omkommer fordi de forsømte å gi advarsel, så vil Gud kreve de omkomnes blod av deres hender.EVTJ 10.3

Vektere på Sions murer har den forrett å kunne leve så nær Gud og å være så mottagelige for inntrykk av hans Ånd at han kan virke gjennom dem for å opplyse syndere om den fare de befinner seg i, og henvise dem til det trygge tilfluktssted. Som utvalt av Gud og beseglet med innvielsens blod skal de redde menn og kvinner fra en truende ødeleggelse. Trofast skal de advare sine medmennesker om overtredelsens visse følger, og med troskap skal de beskytte menighetens interesser. Aldri må deres årvåkenhet slappes. Deres gjerning krever at alle deres evner settes i virksomhet. De skal oppløfte sin røst som en basun og aldri la en eneste usikker, utydelig tone lyde. De skal ikke arbeide for lønnens skyld, men fordi de ikke kan handle annerledes, fordi de forstår at det hviler et ve over dem hvis de unnlater å forkynne evangeliet.EVTJ 10.4