Forbudte Ekteskap

Ekteskap mellom kristne og vantro. — Det er en forbausende og skremmende likegyldighet i kristne kretser når det gjelder Bibelens syn på ekteskap mellom troende og ikke-troende. Mange som hevder å elske og frykte Gud, velger å lytte mer til sine egne tilbøyeligheter enn til rådene fra ham som har all visdom. I et spørsmål som gjelder begge parters lykke og trivsel så vel i denne verden som i den neste, blir fornuft, sunn dømmekraft og gudsfrykt skjøvet til side. Blinde og uoverveide innskytelser og en hardnakket uavhengighet får rå grunnen alene.DKH 46.1

Menn og kvinner som ellers er følsomme og samvittighetsfulle, lukker ørene for råd og veiledning på dette felt. De er fullstendig døve for råd og formaninger fra slekt og venner, og fra Guds tjenere. Alle advarsler og forslag om å vise forsiktighet blir betraktet som uforskammet innblanding i private saker. En venn som er trofast nok til å komme med motforestillinger, blir gjerne behandlet som en fiende. Det er nettopp slik Satan vil ha det. Han fanger sinnet i sitt garn, han trollbinder og forblinder det. Lysten overtar fornuftens tøyler og vanhellige lidenskaper sitter ved roret. En gang er det for sent. Offeret våkner opp til et liv i slaveri og ulykke. Dette er ikke fri fantasi, men livets virkelighet. Gud vil ikke godkjenne forbindelser som han uttrykkelig har forbudt.DKH 46.2

Guds befaling er tydelig. — Gud forbød israelittene å blande seg med fremmede folkeslag. “Du skal ikke inngå svogerskap med dem; du skal ikke gi dine døtre til hans sønner og ikke ta hans døtre til hustruer for dine sønner.” Gud angir også grunnen til dette. Han vet hvilke følger slike forbindelser vil få. Derfor sier han: “For de vil få dine sønner til å vike av fra meg, så de dyrker andre guder, og da vil Herrens vrede opptennes mot dere, og han vil hastig, gjøre ende på deg.” “For et hellig folk er du for Herren din Gud; deg har Herren din Gud utvalgt av alle de folk som er på jorden, til å være hans eiendomsfolk.”DKH 46.3

I Det nye testamente finner vi lignende advarsler mot å gifte seg med ikke-troende. I sitt første brev til korintiermenigheten skriver apostelen Paulus: “En hustru er bundet så lenge mannen lever; men når han er død, har hun frihet til å gifte seg med hvem hun vil, bare det skjer i Herren.” Og i sitt annet brev forsterker han advarselen: “Gå ikke i ulikt spann, med vantro! For hva har rettferd med urett å gjøre, og hva samfunn kan lys ha med mørke? Hva samklang er det mellom Kristus og Belial? Eller hva har den troende felles med den vantro? Hvorledes kan Guds tempel forenes med avguder? Vi er jo den levende Guds tempel, for han har sagt: Jeg vil bo og ferdes blant dem, jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk. Derfor: Dra bort fra dem og skill dere fra dem, sier Herren, og rør ikke noe urent! Da vil jeg ta imot dere og være en far for dere, og dere skal være mine sønner og døtre, sier Herren, den Allmektige.”DKH 47.1

Guds forbannelse hviler over mange av de uheldige forbindelser som blir knyttet mellom menn og kvinner i vår tid. Dersom Bibelen hadde behandlet disse spørsmål på en vag og usikker måte, ville det være større grunn til å unnskylde den kurs mange unge følger i forholdet til det annet kjønn. Men Bibelens kraver ikke uklare. De forutsetter absolutt renhet i tanker, ord og handlinger. Vi burde takke Gud fordi han har talt til oss og opplyst vår vei. Ingen behøver å gå fei!. De unge burde gjøre det til en vane å søke råd i Bibelen. Det er når vi viker av fra dens forskrifter, at vi går vill.DKH 47.2

Gud forbyr troende å gifte seg med vantro. — Guds barn burde aldri våge seg ut på forbudt grunn. Gud har forbudt ekteskap mellom troende og vantro. Men altfor ofte følger det uomvendte hjerte sine egne ønsker, og ekteskap som Gud ikke kan velsigne, blir inngått. Av denne grunn er det så mange menn og kvinner som er uten håp og uten Gud i verden. Deres høyeste mål er smuldret til støv. Ved hjelp av uheldige omstendigheter har Satan fanget dem i sitt garn.DKH 47.3

De som er styrt av sine lyster ag lidenskaper, vil høste bitre frukter i sitt liv, og står i fare for å miste sin plass i Guds rike.DKH 48.1

De som kjenner sannheten på dette punkt, tråkker Guds vilje under føtter når de gifter seg med ikke-troende. Gud kan ikke anerkjenne dette, og selv må de kanskje angre det bittert gjennom et helt liv. Den vantro kan kanskje ha en beundringsverdig moralsk styrke, men dersom han eller hun ikke har bøyd seg inn under Guds krav og tatt imot Jesus Kristus som sin personlige frelser, er det tilstrekkelig grunn til ikke å binde seg til vedkommende. Den vantros karakter ligner kanskje karakteren til den unge mannen som Jesus tiltalte på denne måten: “En ting mangler deg ennå.” Det var det ene nødvendige.DKH 48.2

Salomos eksempel. — Det finnes mange mennesker med mer eller mindre tilfeldig bakgrunn som Gud ønsker å dyktiggjøre til tjeneste i verden, og som han vil gi del i himmelens herlighet, men Satan arbeider uavbrutt for å kullkaste hans planer ved å knytte dem til mennesker med en karakter som absolutt ikke passer inn i Guds rike. Bare de aller færreste kommer seirende ut av slike forhold.DKH 48.3

Satan visste godt hva lydighet resulterer i. I de første år av Salomos regjeringstid, som var en glanstid på grunn av kongens visdom, godgjørenhet og faste holdning, forsøkte Satan å bringe ham under slike innflytelser som gradvis vil1e undergrave hans trofasthet mot prinsipper og hans avhengighet av Gud. At Satan lyktes i sine anstrengelser, kommer tydelig frem i følgende beretning: “Og Salamo inngikk svogerskap med Farao, Egyptens konge. Han tok Faraos datter til ekte og førte henne inn i Davids stad.”DKH 48.4

Ved å gå i forbund med en hedensk nasjon, og til og med forsegle pakten ved å gifte seg med en prinsesse som dyrket avguder, viste Salomo ringeakt for Gud og de forholdsregler han hadde truffet for å bevare et rent folk. Håpet om at denne egyptiske prinsessen skulle omvende seg, var en ynkelig unnskyldning for kongens synd. Ved å overtre Guds klare befaling om å holde seg atskilt fra fremmede folkeslag, forente Salomo den styrke Gud hadde gitt ham, med menneskelig svakhet..DKH 48.5

I sin store barmhjertighet vendte Gud denne fryktelige feiltagelsen til det beste i sin tid. Salomos hustru ble omvendt, og ved å gå forstandig frem kunne kongen ha gjort mye for å snu den strømmen av ondskap og umoral som hans ubetenksomhet hadde forårsaket. Men Salomo hadde begynt å tape kilden til sin makt og visdom av syne. De naturlige tilbøyeligheter vant herredømme over fornuften. Etter hvert som selvtilliten tok overhånd, forsøkte han å gjennomføre Guds hensikt på sin egen måte. . . .DKH 49.1

Mange bekjennende kristne deler Salomos appfatning. De mener å kunne knytte nære forbindelser med de ikke-troende, fordi deres egen innflytelse er sterkere. Men ofte er det stikk matsatte tilfelle. Det er de selv som blir bedratt og overvunnet, slik at de til slutt oppgir sin tro og ofrer hellige prinsipper. De blir fremmede for den Gud de engang elsket. Ett skritt i gal retning bestemmer kursen, inntil de kommer i en slik stilling at de ikke har håp om å bryte de bånd som binder dem.DKH 49.2

Min forlovede stiller seg positivt til min religion. — Hvor ofte har vi ikke hørt unnskyldningen om at den ikke-troende er positivt innstilt overfor kristendommen. Ja, han er i besittelse av alle gode egenskaper man måtte ønske, unntatt det aller vesentligste — han er ikke en personlig kristen. Selv om den kristnes sunne dømmekraft sikkert advarer ham eller henne mot å gifte seg med en vantro, vil de naturlige tilbøyeligheter seire i ni av ti tilfelle. Det åndelige forfall begynner allerede mens vedkommende står foran vigselsmannen. Ilden brenner ned og blir til aske og forsvarsverkene synker i grus, inntil de står sammen under Satans sorte banner. Til og med i bryllupsfestlighetene vinner denne verdens ånd seier over samvittigheten, over sannheten og troen. Bønnestundene blir forsømt. To mennesker har “funnet” hverandre, og Jesus er blitt utestengt.DKH 49.3

Forandringen skjer hos den troende ektefelle. — Til å begynne med viser kanskje ikke den vantro noen motvilje mot kristendommen. Men etter hvert som Bibelens sannhet naturlig nok blir brakt på bane, er det mange som reagerer på denne måten: “Du giftet deg med meg i full forståelse av min holdning. Jeg ønsker ikke å bli forstyrret. La oss ikke snakke mer om dine spesielle synspunkter.” Dersom den troende viser oppriktighet og glød i sin kristne tro, vil det bli oppfattet som manglende hensynsfullhet av den som ikke har noen interesse for kristendommen og den kristne erfaring.DKH 50.1

Den troende vil gjerne dele sin erfaring med sin ektefelle, men føler samtidig at det er nødvendig å gjøre visse innrømmelser. Verdslige fornøyelser og sosiale forbindelser blir etter hvert godtatt. Den første tiden vekker dette motvilje, men etter som tiden går, blir interessen for sannheten mindre og mindre. Troen blir svekket, og til slutt er det nesten utrolig at den som engang var en varm og oppriktig kristen, kunne bli forandret til den vaklende og usikre personen han eller hun nå er. En skjebnessvanger utvikling har funnet sted på grunn av det uheldige ekteskapet.DKH 50.2

Det er farlig å gå i forbund med verden. Satan vet godt at det øyeblikket som er begynnelsen til det ekteskapelige liv, ofte betyr slutten på mange menneskers kristne erfaring og deres brukbarhet i denne verden. De er tapt for Kristus og sannheten. Riktignok vil de kanskje i en tid forsøke å leve et kristent liv, men de kjemper hele tiden mot en mektig innflytelse som går i motsatt retning. En gang var det en glede og forrett for dem å vitne om sin tro og sitt håp. Men etter hvert blir det en byrde å nevne disse tingene, fordi de vet at den de har knyttet sin skjebne til, er fullstendig uinteressert i det som en gang var deres eget kjæreste eie. Følgen er at troen visner bort og sannheten blir fremmed. Satan har fanget dem i vantroens garn.DKH 50.3

Evigheten står på spill. — “Går vel to sammen uten at de har avtalt det med hverandre?” “Alt det som to av dere her i verden blir enige om å be om, det skal min Far i himmelen gi dere.” Det er trist å legge merke til at det motsatte er tilfelle i mange hjem. Mens den ene av ektefellene er i bønn til Gud, er den andre likegyldig og uinteressert. Mens den ene ønsker å leve Jesu liv, er den andre på veien som fører til evig død.DKH 50.4

Mange har ofret Kristus og Guds rike fordi de har giftet seg med uomvendte personer. Er kjærligheten til Kristus og samfunnet med ham av så liten verdi for dem at de foretrekker fellesskapet med dødelige mennesker? Verdsetter de løftet om et evig liv så lavt at de gjerne setter himmelens glede på spill for å binde seg til en som ikke elsker Frelseren? DKH 51.1

Å binde seg til en vantro er å gå inn på Satans område. Du bedrøver Den Hellige And og unndrar deg Guds beskyttelse. Våger du å utsette deg for slike farer, når du skal danne en karakter som passer inn i Guds rike?!DKH 51.2

Spør deg selv: “Vil ikke en vantro mann lede mine tanker bort fra Jesus? Han setter jo sine egne lyster høyere enn Gud. Vil han ikke også dra meg i samme retning”? Den veien som fører til evig liv, er bratt og ujevn. Ta ikke med deg unødvendige byrder som vil hindre deg.DKH 51.3

Et hjem der solen aldri slipper til. — Hjertet lengter etter menneskelig kjærlighet. Men denne kjærligheten er ikke sterk nok, eller ren nok, eller tilstrekkelig verdifull til å erstatte Jesu kjærlighet. Bare hos sin frelser kan en hustru finne styrke, visdom og nåde til å møte livets plikter, ansvar og sorger. Hun burde gjøre Jesus til sin hjelper og rådgiver i alle ting. Alle kvinner burde overgi seg til Kristus før de binder seg til en jordisk venn, og unngå alle forbindelser som kan ødelegge deres forhold til ham. De som vil finne virkelig lykke, må ha himmelens velsignelse over alt de har og alt de gjør. Det er ulydighet mot Gud som fyller så mange hjerter og hjem med ulykke. Min søster, dersom du skal unngå å få et hjem der skyene aldri letter, så bind deg ikke til en som står Gud imot.DKH 51.4

Hvordan bør den kristne tenke? — Hvordan skal en kristen forholde seg i vanskelige situasjoner som setter hans trofasthet mot guddommelige prinsipper på prøve? Med en fasthet som er verd å etterligne, burde han svare åpent og ærlig: “Jeg vil være en samvittighetsfull kristen. Jeg tror at ukens syvende dag er Bibelens sabbat. Vår tro og våre prinsipper peker i hver sin retning. Vi kan ikke bli lykkelige sammen, for etter hvert som jeg fortsetter å vokse i kunnskap om Guds vilje, vil jeg bli stadig mer fremmed for verden og dens skikker. Jeg ønsker å ligne Kristus.DKH 51.5

Dersom du fremdeles ikke finner noe tiltrekkende ved Jesus Kristus og sannheten, vil du komme til å sette verdens gleder høyest, mens jeg ikke kan sette noe foran det som hører Guds rike til. Åndelige ting kan bare oppfattes med åndelige øyne. Uten åndelig innsikt kan du ikke forstå hvilke krav Gud har på mitt liv, eller godta mine forpliktelser overfor den herre jeg tjener. Du vil føle at jeg forsømmer deg til fordel for religiøse interesser. Du vil ikke bli lykkelig. Den hengivenhet jeg viser overfor Gud, vil vekke misunnelse hos deg. Du vil være fremmed for min kristne tro. Men dersom du forandrer oppfatning, dersom ditt hjerte svarer ja til Guds krav, og du ,lærer å elske min frelser, kan vi tenke på å gjenoppta forbindelsen.”DKH 52.1

Den troende ofrer på denne måten noe for Kristus, og viser lydighet mot samvittighetens stemme. Ved vår villighet til å ta opp korset viser vi om vi virkelig verdsetter det evige liv. For en kristen er det bedre å forbli ugift enn å knytte sitt liv til en som elsker verden høyere enn Jesus, og som vil lede ham bort fra Kristi kors.DKH 52.2

Et trygt ekteskap. — Der er bare i Kristus at et ekteskap kan bli inngått på betryggende måte. All menneskelig kjærlighet burde være forbundet med den guddommelige kjærlighet. Ekte og uselvisk hengivenhet finnes bare der Kristus har førsteplassen.DKH 52.3

Når en av partene blir omvendt etter giftermålet. — Den som har inngått ekteskap med en uomvendt, har på grunn avDKH 52.4

sin kristne tro påtatt seg et stort ansvar når det gjelder å være trofast mot sin ektefelle, uansett hvor forskjellige deres oppfatninger er. Likevel er Guds krav hevet over alle jordiske forhold, selv om det skulle føre til motstand og forfølgelse. Dersom den troende alltid legger en mild og kjærlig ånd for dagen, vil denne innflytelsen kunne virke i retning av å vinne den vantro.DKH 53.1