Loading...
Larger font
Smaller font
Copy
Print
Contents

Kristus vår Frelser

 - Contents
  • Results
  • Related
  • Featured
No results found for: "undefined".
  • Weighted Relevancy
  • Content Sequence
  • Relevancy
  • Earliest First
  • Latest First
    Larger font
    Smaller font
    Copy
    Print
    Contents

    Kapittel 9—Jesu første offentlige virksomhet

    Se der Guds lam! — Bryllupet i Kana — Hans egne tok ikke imot ham Guds lov opphøyet — Verdens lys — Hvem er min neste?

    Fra ørkenen vendte Jesus tilbake til Jordandalen der døperen Johannes prekte. På samme tid hadde ypperstepresten i Jerusalem sendt ut menn for å spørre Johannes om hva rett han hadde til å lære folket og til å døpe.KF 47.1

    De spurte om han var Messias eller Elias eller «profeten» Moses. På alt dette svarte han: «Det er jeg ikke.» De sa da: «Hvem er du? så vi kan gi dem svar som har sendt oss; hva sier du om deg selv?» Han sa: «Jeg er en røst av en som roper i ørkenen: Gjør Herrens vei jevn, som profeten Esaias har sagt.» Joh. 1, 22. 23.KF 47.2

    Når en konge i gamle dager skulde dra fra sted til sted i landet, ble det sendt menn foran vognen hans for å berede veien for ham. De måtte felle trær, få vekk stener og jevne huller så at veien kunde bli farbar for kongen.KF 47.3

    Da Jesus, den himmelske konge, skulde komme, ble døperen Johannes sendt for å berede veien for ham. Han skulde fortelle folk om dette og formane dem til å omvende seg fra sine synder.KF 47.4

    Da Johannes sendte sitt svar med sendebudene fra Jerusalem, så han Jesus som stod ved elvebredden. Hans ansikt klarnet, og han løftet sine* hender og sa: «Midt iblandt eder står den I ikke kjenner, han som kommer etter meg, han hvis skorem jeg ikke er verdig til å løse.» Joh. 1, 26. 27.KF 47.5

    Det ble stor bevegelse blant folket. Messias stod midt iblant dem! De så seg ivrig omkring for å få øye på den Johannes talte om, men Jesus hadde blandet seg med skaren og var ikke å finne.KF 48.1

    Den neste dagen så Johannes igjen Jesus, og idet han pekte på ham, sa han: «Se der Guds lam, som bærer verdens synd!» Så fortalte han om det tegn som hadde vist seg da Jesus ble døpt. «Jeg har sett det,» la han til, «og jeg har vitnet at han er Guds Sønn.» Joh. 1, 29. 34.KF 48.2

    Med ærbødighet og beundring så tilhørerne på Jesus, og de spurte hverandre innbyrdes: Er dette Kristus? De så at Jesus ikke bar noe tegn på verdslig rikdom og velde. Hans klær var enkle, slik som fattige folks klær er. Men i det bleke, utmattede ansikt var det et uttrykk som rørte deres hjerter. Dette ansiktsuttrykk åpenbarte en ærverdighet og en bestemthet, og hvert øyekast, hvert trekk i hans ansikt, vitnet om guddommelig medynk og usigelig kjærlighet.KF 48.3

    Men sendebudene fra Jerusalem følte seg ikke dratt av Frelseren. Johannes hadde ikke sagt det de ønsket å høre. De ventet at Messias skulde komme som en stor erobrer. De så at dette ikke var Jesu misjon, og skuffet vendte de seg bort fra ham.KF 48.4

    Neste dag så Johannes igjen Jesus, og enda en gang ropte han: «Se der Guds lam!» To av Johannes’ disipler stod der og fulgte med Jesus. De lyttet til hans lære og ble hans disipler. Den ene av disse var Andreas, den andre Johannes. Andreas hentet sin bror Simon som Jesus kalte Peter, og førte ham til Frelseren. Den neste dagen på veien til Galilea kalte Jesus en annen disippel, Filip. Så snart Filip fant Frelseren, førte han sin venn Natanael til ham.KF 48.5

    På denne måten begynte Kristus sitt store verk på jorden. En av gangen kalte han disiplene sine, og en av dem tok sin bror med seg, en annen sin venn. Dette er hva enhver Kristi etterfølger bør gjøre. Så snart som han selv lærer å kjenne Jesus, bør han fortelle andre hvilken dyrebar venn han har funnet. Dette er en gjerning som alle kan utføre enten de er unge eller gamle.KF 48.6

    I Kana i Galilea var Kristus med disiplene sine til stede ved en bryllupsfest. Til glede for alle i huset åpenbarte Jesus her sin underfulle kraft. Det var skikk i dette landet å bruke vin ved slike anledninger. Men før festen var til ende, slapp vinen opp. Mangel på vin ved en fest vilde bli tatt opp som et bevis på mangel på gjestfrihet, noe de anså for en stor skam. Kristus fikk vite hva som var hendt, og han bad tjenerne sette ut seks store krukker med vann. Så sa han: «Øs nå opp og bær det til kjøkemesteren!» Joh. 2, 8. I stedet for vann var det vin de øste. Denne vin var meget bedre enn den de hadde servert før, og det var nok til alle.KF 49.1

    Etter at Jesus hadde utført dette mirakel, drog han bort i stillhet. Ikke før var han borte, før det ble kjent for gjestene hva for et mirakel han hadde utført.KF 49.2

    Den gaven Kristus på den måten gav, var et symbol. Vannet var et bilde på dåpen, og vinen et symbol på hans blod som han skulde utgyte for verden.KF 49.3

    Den vinen som Jesus på denne måten stilte fram, var ikke en berusende drikk. Berusende vin er årsak til drukkenskap og mange store onder, og Gud har forbudt menneskene å bruke den. Han sier: «Vinen er en spotter, sterk drikk volder støy, og hver den som raver av den, blir ikke vis.» «Til sist biter den som en slange og hugger som en huggorm.» Ord. 20, 1; 23, 32. Den vin som ble brukt ved festen, var ren, søt druesaft. Det var den slags vin profeten Esaias talte om da han nevnte «saft i druen», og han sier: «Det er en velsignelse i den.» Es. 65, 8.KF 49.4

    Da Jesus gikk til bryllupsfesten, viste han oss at det er riktig å komme sammen på denne hyggelige måten. Han syntes om å se folk lykkelige. Ofte besøkte han dem i deres hjem og forsøkte å få dem til å glemme alle byrder og besværligheter og å tenke på Guds godhet og hans kjærlighet. Hvor han enn var, søkte han alltid å gjøre dette. Hvor som helst noen vilde lytte til det guddommelige budskap, var han villig til å forklare frelsens vei for dem.KF 49.5

    Da han en dag gikk gjennom landet ved Samaria, satte han seg ved en brønn for å hvile. Da det kom en kvinne for å dra opp vann, bad han henne om å få noe å drikke.KF 50.1

    Kvinnen undret seg over dette, for hun visste hvordan jødene hatet samaritanene. Men Kristus fortake henne at dersom hun bad ham, skulde han gi henne levende vann. Over dette undret hun seg enda mer. Da sa Jesus til henne:KF 50.2

    «Enhver som drikker av dette vann, skal tørste igjen; men den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri i evighet tørste, men det vann jeg vil gi ham, blir i ham en kilde med vann som veller fram til evig liv.» Joh. 4, 13. 14. Med det levende vann mente han Den Hellige Ånd. På samme måte som en tørst vandrer behøver vann, slik behøver vi Guds Ånd i våre hjerter. Den som drikker av dette vann, skal aldri tørste. Den Hellige Ånd utøser Guds kjærlighet i våre hjerter. Den stiller våre lengsler slik at rikdom, ære og fornøyelse i denne verden ingen tiltrekning har på oss. Og den gir oss en slik glede at vi ønsker at også andre skal få del i den. Den vil i oss bli som en kilde av vann som strømmer ut med sine velsignelser til alle omkring oss. Og hver den som Kristi Ånd bor i, skal til evig tid leve sammen med Kristus i hans rike. Hos den som tar imot den ved troen i sitt hjerte, blir den begynnelsen til det evige liv.KF 50.3

    Jesus fortalte kvinnen at han vilde gi henne denne dy-rebare velsignelsen hvis hun bad ham om det. Slik vil han også gi oss den.KF 51.1

    Denne kvinnen hadde overtrådt Guds bud, og Kristus åpenbarte for henne at han kjente til hennes syndige liv, men han gav også til kjenne at han var hennes venn, at han elsket henne og hadde medynk med henne, og dersom hun var villig til å gi avkall på sine synder, så vilde Gud ta imot henne som sitt barn og være henne nådig. Hvor det gledet hennes hjerte å få kjennskap til dette! I sin glede skyndte hun seg av sted til byen i nærheten og bad folk komme ut og se Jesus. Da kom de til brønnen og bad ham bli hos dem. Han ble der i to dager og lærte dem, og mange lyttet til hans ord. De angret sine synder og trodde på ham som deres Frelser.KF 51.2

    I sitt arbeid som lærer besøkte Jesus sitt gamle hjem i Nasaret to ganger. Da han første gangen besøkte byen, gikk han inn i synagogen på sabbaten. Her leste han Esaias’ profeti om Messias’ gjerning, at han skulde forkynne evangeliet for de fattige, trøste de sørgende, gi de blinde deres syn og helbrede dem som var plaget.KF 52.1

    Og så fortalte han folket at alt dette ble oppfylt på denne dag. Dette var den gjerning han selv utførte. Da hans tilhørere hørte disse ord, ble de fylt med glede. De trodde at Jesus var den frelser som var lovt dem. Den Hellige Ånd virket på deres hjerter, og de uttrykte sine følelser i lov og pris til Herren.KF 52.2

    Men så kom de til å tenke på hvordan Jesus hadde bodd blant dem som en tømmermann. De hadde ofte sett ham arbeide sammen med Josef i verkstedet. Enda han hele sitt liv hadde vist stor kjærlighet og barmhjertighet, vilde de likevel ikke tro at han var Messias. Ved slike tanker gav de Satan høve til å beherske deres sinn, og så ble de fylt med vrede mot Frelseren. De talte imot ham og bestemte seg for å ta hans liv.KF 52.3

    De førte ham bort og hadde planer om å styrte ham ut over avgrunnen fra fjellet. Men hellige engler omringet ham for å beskytte ham. Han gikk trygt gjennom hopen, og ingen kunde finne ham.KF 52.4

    Neste gang han kom til Nasaret, var de like uvillige til å ta imot ham som de var første gangen. Så drog han bort for aldri mer å vende tilbake.KF 52.5

    Kristus virket for dem som ønsket at han skulde hjelpe dem, og over hele landet flokket folk seg om ham. Når han helbredet og lærte dem, var gleden stor. Himmelen syntes å være kommet ned til jorden, og de frydet seg over en barmhjertig Frelsers nåde.KF 52.6

    Larger font
    Smaller font
    Copy
    Print
    Contents