Etterat Jesus var dømt av det store råd, ble han straks ført til Pilatus, den romerske landshøvdingen, forat dommen kunde bli stadfestet og fullbyrdet. De jødiske prester og øverster kunde ikke selv gå inn i Pilatus’ domshus. Etter de seremonilovene som gjaldt for deres nasjon, vilde de blitt besmittet dersom de gjorde det, og på den måten bli hindret fra å ta del i påskefesten. På grunn av sin blindhet innså de ikke at Jesus var det sanne påskelam, og da de hadde forkastet ham, hadde den store festen mistet hele sin betydning for dem.KF 111.1

Kristi utseende virket tiltalende på Pilatus. Han hadde hørt om Jesus og det verk han utførte. Hans hustru hadde fortalt ham en del om de underfulle gjerningene som var utført av profeten fra Galilea, han som helbredet de syke og vakte de døde til liv.KF 111.2

Da Pilatus kastet blikket på Jesus, så han en mann med edle ansiktstrekk og en verdig holdning. I hans ansikt oppdaget han ikke noe tegn på forbrytelse, ingen frykt, ingen frekkhet, ingen tross. Han så en mann foran seg med et ansikt som ikke bar preg av en forbryter, men som hadde himmelens eget stempel.KF 111.3

Pilatus vilde vite hva jødene hadde å klage mot fangen. Han vendte seg derfor til prestene og spurte dem: «Hva klagemål fører I mot denne mann?» Joh. 18, 29. Anklagerne ønsket ikke å gå inn i enkelthetene og var derfor ikke forberedt på et slikt spørsmål. De visste at de ikke kunde føre noe virkelig bevis som kunde få den romerske landshøvdingen til å dømme ham skyldig. Prestene tok derfor sin tilflukt til falske vitner som de førte fram. «Og de begynte å føre klagemål imot ham og sa: Denne mann har vi funnet vill-leder vårt folk og forbyr å gi keiseren skatt, og sier om seg selv at han er Messias, en konge.» Luk. 23, 2.KF 111.4

Dette var en usannhet, for Jesus hadde tydelig gitt til kjenne at det var riktig å betale keiseren skatt. Da de lovkyndige hadde forsøkt å sette ham fast nettopp i denne sak, hadde han svart: «Gi da keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er.» Matt. 22, 21.KF 112.1

Pilatus lot seg ikke forbløffe av disse falske vitner. Han vendte seg mot Frelseren og spurte: «Er du jødenes konge? Jesus sa til ham: Du sier det.» Matt. 27, 11.KF 112.2

Da de hadde hørt dette svaret, tok Kaifas og de som var med ham, Pilatus til vitne på at Jesus hadde tilstått den forbrytelsen som de hadde anklaget ham for. Med høye rop forlangte de at han skulde dømmes til døden.KF 112.3

Da Kristus ikke svarte sine anklagere, sa Pilatus til ham: «Svarer du ikke et ord? Se hvor store klagemål de fører mot deg! Men Jesus svarte ikke mer.» Mark. 15, 4. 5.KF 112.4

Der Jesus stod bak Pilatus og foran hele mengden, hørte han hele anklagen, men på alle de falske beskyldninger svarte han ikke et ord. Han stod ubevegelig overfor de vitnesbyrd som lik frådende bølger slo mot ham.KF 112.5

Pilatus ble forlegen. Han så ikke noe bevis på forbrytelse hos Jesus, og han hadde ingen tillit til dem som anklaget ham. Guds Sønns edle utseende og rolige framferd stod i motsetning til hans anklageres opphisselse og raseri. Dette gjorde inntrykk på Pilatus, og han var fullt overbevist om at Jesus var uskyldig.KF 112.6

I håp om å få vite sannheten av Frelseren tok han ham med seg inn i huset og sa: «Er du den jødenes konge?» Kristus svarte ikke Pilatus rett ut, men spurte ham: «Sier du dette av deg selv, eller har andre sagt deg det om meg?»KF 112.7

Guds Ånd virket på Pilatus. Hensikten Jesus hadde med dette spørsmål, var å få ham til nøye å ransake sitt eget hjerte. Pilatus forstod betydningen av dette spørsmål. Hans hjerte ble åpnet for ham, og han ble dypt rørt ved bevisstheten om sin virkelige tilstand. Men hovmotet steg opp i hans hjerte, og han svarte:KF 113.1

«Er jeg en jøde? Ditt folk og yppersteprestene har overgitt deg til meg. Hva er det du har gjort?»KF 113.2

Den gylne anledning for Pilatus var forbi. Men Jesus vilde at Pilatus skulde forstå at han ikke var kommet for å bli en jordisk konge, derfor sier han til ham: «Mitt rike er ikke av denne verden; var mitt rike av denne verden, da hadde mine tjenere stridt for at jeg ikke skulde bli overgitt til jødene; men nå er mitt rike ikke av denne verden.»KF 113.3

Så spurte Pilatus igjen: «Så er du dog konge? Jesus svarte: Du sier det; jeg er konge. Jeg er dertil født og dertil kommet til verden at jeg skal vitne for sannheten. Hver den som er av sannheten, hører min røst.»KF 113.4

Pilatus ønsket å kjenne sannheten. Hansbegreper var forvirret. Han grep med begjærlighet Frelserens ord, og i hans hjerte kom det opp en lengsel etter å vite hva som virkelig var sannhet, og hvordan han kunde lære å kjenne den. Han spurte Jesus:KF 114.1

«Hva er sannhet?»KF 114.2

Men han ventet ikke til han fikk svar. Støyen av skaren utenfor domshuset hadde øket og lød som et brøl. Prestene forlangte at han skulde handle straks, og Pilatus fikk sin oppmerksomhet igjen vendt på det som foregikk. Han gikk da ut til folket og sa: «Jeg finner ingen skyld hos ham.» Joh. 18, 33 — 38.KF 114.3

Disse ordene av en hedensk dommer var en skarp irettesettelse for den lave troløshet og falskhet som rådet blant Israels øverster, hos dem som førte anklage mot Frelseren.KF 114.4

Da prestene og de øverste hørte disse ordene fra Pilatus’ munn, kjente deres skuffelse og raseri ingen grenser. De hadde lenge lagt planer om å ta Jesu liv, og de ventet på en anledning som denne, og da de nå så at det var utsikt til at Jesus skulde bli frikjent, så det ut som de var ferdig til å rive ham i stykker.KF 114.5

De mistet all fornuft og selvbeherskelse, de utstøtte forbannelser og oppførte seg mer som djevler enn som mennesker. De klaget på Pilatus i sterke uttrykk og truet med å anklage ham for den romerske regjering. De beskyldte Pilatus for at han ikke vilde dømme Jesus, han som de påstod hadde satt seg opp mot keiseren. Og så ropte de:KF 114.6

«Han oppvigler folket. Han lærer over hele Jødeland, fra Galilea av, hvor han begynte, og like hit.» Luk. 23, 5.KF 114.7

Pilatus hadde ennå ingen tanke om å dømme Jesus skyldig. Han var sikker på at han var uskyldig. Men da han hørte at Jesus var fra Galilea, bestemte han seg for å sende ham til Herodes, som var regent over den landsdelen og nettopp da oppholdt seg i Jerusalem. Ved å gå fram på en slik måte mente Pilatus at han kunde legge ansvaret for forhøret over på Herodes.KF 114.8

Jesus var utmattet av sult og trett av mangel på søvn. Han led også under den grusomme behandlingen han hadde vært gjenstand for. Men Pilatus overgav ham igjen til stridsmennene, og han ble slept av sted under spott og hånrop fra den ubarmhjertige hopen.KF 115.1

Den største straff vilde ramme dem som hadde det største ansvaret og bekledde de høyeste embeter i nasjonen, de hellige tillitsverv som de så skamløst forrådte. Pilatus, Herodes og de romerske soldatene visste lite om Jesus i forhold til jødene. De mente at de kunde behage prestene og lederne ved å skjelle ham ut. De hadde ikke fått det lyset som jødene hadde fått. Hadde de fått det, hadde de ikke behandlet Jesus så grusomt som de gjorde.KF 115.2

Ærgjerrig og pengegrisk — Fulgte etter Frelseren — Hvorfor

Herodes vil se mirakler — Tilbake til Pilatus