Kapittel 29—Jesu himmelfart

Siste møte på Oljeberget — En sky tok ham bort — Han skal komme igjen — Himmelportene åpne

Frelserens verk på jorden var fullbrakt. Tiden var nå kommet da han skulde vende tilbake til sitt himmelske hjem. Han hadde seiret, og han skulde igjen ta sin plass ved Faderens side på lysets og herlighetens trone.KF 151.1

Jesus valgte Oljeberget som det sted han skulde fare opp til himmelen fra. Fulgt av de elleve disiplene gav han seg på vei dit, men disiplene visste ikke at dette skulde bli deres siste sammenkomst med Mesteren. På veien gav Jesus dem sin siste undervisning. Straks før han forlot dem, gav han dem det dyrebare løftet som er blitt så kjært for hver Jesu etterfølger: «Se, jeg er med eder alle dager inntil verdens ende.» Matt. 28, 20.KF 151.2

De gikk over Oljeberget til de kom i nærheten av Betania, og her stanset de, og disiplene samlet seg omkring sin Herre. Lyset syntes å stråle ut fra hans ansikt mens han så kjærlig på dem. De siste ordene som lød for deres ører fra Frelserens lepper, vitnet om den ømmeste omsorg for dem.KF 151.3

Med hendene rakt ut til velsignelse steg han langsomt opp fra dem. Da han på denne måten for bort, ble disiplene slått med forferdelse, og de stirret ufravendt mot himmelen for å fange opp det siste glimt av sin Herre. En sky tok ham bort fra deres øyne, og i samme øyeblikk lød den herligste musikk fra englekoret i deres ører.KF 151.4

Mens disiplene ennå stod og stirret opp mot himmelen, ble de tiltalt av stemmer som lød som den yndigste melodi. De snudde seg rundt og så to engler i menneskeskikkelser som talte til dem og sa: «I galileiske menn! hvorfor står I og ser opp mot himmelen? Denne Jesus som er opptatt fra eder til himmelen, skal komme igjen på samme måte som I så ham fare opp til himmelen.» Ap. gj. 1, 11.KF 153.1

Disse englene hørte til den skaren som var kommet for å følge Frelseren til hans himmelske hjem. Med medfølelse og kjærlighet til dem som var blitt tilbake på jorden, var de kommet for å forsikre dem om at denne atskillelsen ikke skulde vare evig.KF 153.2

Da disiplene kom tilbake til Jerusalem, så folk på dem med forundring. Etterat deres Mester var dømt og korsfestet, hadde de tenkt at disiplene hans vilde se sorgtynget og forlegne ut. Deres fiender ventet å se et uttrykk av sorg og motløshet i deres ansikt, men i stedet bar de preg av glede og seier. Deres ansikter lyste av en lykke som denne verden ikke kan gi. De sørget ikke over forhåpninger som hadde slått feil, men var fylt med takk og lov til Gud. Med glede fortalte de om Kristi herlige oppstandelse og hans himmelfart, og mange trodde deres vitnesbyrd.KF 153.3

Disiplene var ikke lenger i uvitenhet om framtiden. De visste at Jesus var i himmelen, og at han ennå hadde medfølelse med dem. De visste at han stilte fram sitt blods fortjeneste. Han viste fram sine sårede hender og føtter for Faderen som bevis for hva han hadde betalt for sine forløste.KF 153.4

De visste at han skulde komme igjen, og at alle de himmelske englene skulde følge med ham, og de så fram til denne begivenhet med stor glede og inderlig lengsel.KF 153.5

Da Jesus forsvant for sine disipler på Oljeberget, kom en himmelsk hær og møtte ham, og denne fulgte ham opp mot himmelen med seiersog gledessanger.KF 153.6

Ved portene til Guds stad ventet en utallig engleskare på hans komme. Akkurat da Kristus nærmet seg portene, ropte de englene som fulgte ham, i frydefulle toner til skaren ved portene:KF 154.1

«Løft, I porter, eders hoder,
og løft eder, I evige dører,
så herlighetens konge kan dra inn!»
Englene ved portene spør da:
«Hvem er den herlighetens konger»KF 154.2

Dette sier de ikke fordi de ikke vet hvem han er, men fordi de gjerne vil høre det herlige og triumferende svar:KF 154.3

«Herren, sterk og veldig,
Herren veldig i strid.
Løft, I porter, eders hoder,
og løft eder, I evige dører,
så herlighetens konge kan dra inn!»KF 154.4

Igjen spør englene som venter:KF 154.5

«Hvem er den herlighetens konger»
Englene som følger med, svarer i frydefulle toner:
«Herren, hærskarenes
Gud, han er herlighetens konge.» Sal. 24, 7 — 10.KF 154.6

Da blir portene til Guds stad åpnet på vidt gap, og engleskaren drar inn under den mest henrivende musikk.KF 154.7

Hele den himmelske hær omringer sin Fyrste som er kommet tilbake, og han tar sin plass på Faderens trone.KF 154.8

Men ennå kan han ikke ta imot herlighetens krone og den kongelige kledning. Han har en begjæring å føre fram for Faderen angående sine utvalgte på jorden. Han kan ikke ta imot noen ære før hans menighet står for det himmelske univers rettferdiggjort og godkjent. Han ber om at hans folk må komme der hvor han er. Dersom han skal æres, så må de få del med ham i æren. De som lider med ham på jorden, må regjere med ham i hans rike.KF 155.1

Det er om dette Kristus ber for sin menighet. Han har interesser felles med deres, og med en kjærlighet og utholdenhet større enn døden framstiller han de rettigheter og fortrin som han har sikret dem ved sin lidelse og død.KF 155.2

Faderens svar på denne inntrengende bønnen kommer til syne i denne kunngjøring: «Alle Guds engler skal tilbe ham.» Heb. 1, 6.KF 155.3

Alle lederne for den himmelske hærskaren tilber Forløseren med glede. Englenes mange tusen faller ned for ham, og deres fryderop fyller alle himmelens saler: «Verdig er Lammet, som er slaktet, til å få makt og rikdom og visdom og styrke og ære og pris og velsignelse!» Åp. 5, 12.KF 155.4

Kristi etterfølgere er blitt benådet gjennom Kristus. For hele den himmelske hærskaren har Faderen stadfestet pakten som han opprettet med Kristus, at han vil ta imot botferdige og lydige mennesker og vil elske dem som han elsker sin sønn. Der Forløseren er, skal også de forløste være.KF 155.5

Guds Sønn har seiret over mørkets fyrste og overvunnet døden og graven. Himmelen gir gjenlyd av stemmer som frydefullt synger Herrens pris.KF 155.6

«Ham som sitter på tronen, og Lammet tilhører velsignelsen og æren og prisen og styrken i all evighet.» Åp. 5, 13.KF 155.7