Loading...
Larger font
Smaller font
Copy
Print
Contents

Kristus vår Frelser

 - Contents
  • Results
  • Related
  • Featured
No results found for: "undefined".
  • Weighted Relevancy
  • Content Sequence
  • Relevancy
  • Earliest First
  • Latest First

    Kapittel 24—Kristi død

    Det er fullbrakt! — Lyn og jordskjelv — Offertjenesten i tempelet slutt

    Det så ikke lyst og gledelig ut det øyeblikk Jesus gav sitt dyre liv for oss. Angst og sorg pinte og plaget hans hjerte. Det var hverken frykt for døden eller smerten som var forbundet med den, som var årsak til hans lidelser. Det var verdens tunge syndebyrde, tanken på at han var skilt fra Faderens kjærlighet, som knuste Frelserens hjerte og framskyndet hans død.KF 133.1

    Kristus følte den angst som syndere vil føle når de begynner å forstå sin syndeskyld, forstå at de alltid har lukket seg ute fra himmelens fred og glede.KF 133.2

    Engler betraktet med forbauselse den fortvilelsens sjelekval som Frelseren led. Hans sjeleangst var så heftig at han knapt følte lidelsene på korset.KF 133.3

    Selve naturen viste sin deltagelse i det som skjedde. Solen skinte klart til middagstid, men da så det ut som den plutselig mistet sitt skinn. Hele veien omkring korset ble det så mørkt som den sorteste natt. Dette overnaturlige mørke varte i over tre timer.KF 133.4

    Hele mengden ble fylt med en ubeskrivelig redsel. Eder og forbannelser hørte en ikke lenger. Menn, kvinner og barn falt skrekkslåtte til jorden. Lynglimt fra skyen lyste av og til opp korset med den korsfestede Forløseren. Alle trodde at gjengjeldelsens time var kommet.KF 133.5

    Ved den niende time spredte mørket seg omkring folket, men ennå hyllet det Frelseren inn likesom i en kappe. Det så ut som om lynene ble slynget mot ham mens han hang der på kor-set. Da var det han utstøtte det fortvilte ropet: «Min Gud! Min Gud! hvorfor har du forlatt meg?»KF 134.1

    Imens hadde mørket lagt seg over Jerusalem og slettene i Judea. Alle vendte sine øyne mot byen som var dømt til undergang, og de så Guds vredes lyn rettet mot den. Plutselig hevet mørket seg fra korset, og med en klar og klangfull stemme som syntes å gi gjenlyd i hele naturen, ropte Jesus: «Det er fullbrakt!» Joh. 19, 30. «Fader! i dine hender overgir jeg min ånd!» Luk. 23, 46. Et lys omstrålte korset, og Frelserens ansikt lyste med en glans som solen, så bøyde han hodet forover og døde.KF 134.2

    Flokken som var samlet omkring korset, stod som lamslått og stirret med tilbakeholdt åndedrett på Frelseren. Igjen falt mørket over jorden, og det hørtes en romlende lyd, som av en sterk torden. På samme tid skjedde det et voldsomt jordskjelv.KF 134.3

    Folk ble kastet sammen i dynger av jordskjelvet, og den villeste forvirring og skrekk fulgte etter. Fjellene omkring revnet, og berghamrene rullet ned på slettene. Gravene ble åpnet, og mange av de døde ble kastet ut av dem. Det så ut som hele skapningen skulde sprenges i stykker og forgå. Både prestene, øverstene, soldatene og folket var stumme av skrekk og kastet seg med ansiktet mot jorden.KF 134.4

    Akkurat da Jesus døde, forrettet noen av prestene tjeneste i tempelet i Jerusalem. De merket rystelsen som fulgte med jordskjelvet, og i samme øyeblikk ble forhenget som skilte mellom Det hellige og Det aller helligste, revet i to deler fra øverst til nederst av den samme hånd som en gang hadde skrevet Belsasars dom på veggen i hans palass. Det aller helligste i den jordiske helligdom var ikke lenger et hellig sted. Guds nærvær vilde aldri mer overskygge nådestolen. Guds velbehag eller mishag vilde aldri mer gi seg til kjenne på lyset eller skyggen i de dyrebare stenene i yppersteprestens brystspann.KF 135.1

    Heretter var det ikke noe gagn i blodet fra offeret i tempelet. Da Guds Lam døde, ble han det store offer for verdens synd. Da Jesus døde på korset på Golgata, ble den nye og levende veien åpnet for både jøder og hedninger.KF 135.2

    Englene gledet seg da Frelseren ropte: «Det er fullbrakt!» Forløsningens hellige plan skulde fullbyrdes. Ved et liv i lydighet kunde Adams sønner oppnå den ære å bli stilt fram for Guds ansikt. Satan var beseiret, og han visste at hans rike var tapt.KF 135.3

    «For så har Gud elsket verden at han gav sin sønn, den enbårne, forat hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» Dette beviser for alle og enhver at Gud aldri vil forlate sitt folk i dets kamp mot det onde. Det er et løfte om styrke og beskyttelse så lenge hans trone står.KF 135.4