Kapittel 26—Han er oppstanden
Seglet på graven brytes — Oppstandelsen og livet
Jødene hadde gjort alt de kunde for å passe på Frelserens grav, og en stor sten ble veltet foran inngangen. Stenen var blitt forseglet med det romerske segl, og den kunde ikke flyttes uten at dette segl ble brutt.KF 141.1
En vakt av romerske soldater passet på graven. De skulde holde streng vakt over den og passe på at Jesu legeme ikke ble forstyrret. Skiltvakter gikk uavbrutt fram og Tilbake foran graven mens de andre hvilte seg. Men det var en annen vakt ved denne graven. Den bestod av mektige engler fra himmelen. Om en eneste en av disse vilde bruke sin makt, kunde han ha ødelagt hele den romerske hær.KF 141.2
Natten til den første dag i uken var svunnet langsomt, og den mørkeste time like før daggry var kommet.KF 141.3
En av de mektigste engler blir sendt ut fra himmelen. Hans ansikt er som lynet og hans klær hvite som snø. Han driver mørket bort på sin vei, og hele himmelen blir opplyst av hans blendende glans. De soldatene som sover, våkner og springer hastig opp. Med skrekk og forundring stirrer de opp mot den opplyste himmelen og det herlige syn som nærmer seg.KF 141.4
Jorden skjelver og bever etter som dette mektige vesen fra en annen verden nærmer seg. Han kommer i et gledelig ærend, og ved hans hurtighet og velde ryster jorden som av et heftig jordskjelv. Soldater, offiserer og skiltvakter faller som døde til jorden.KF 141.5
Det hadde vært enda en vakt til ved Frelserens grav. Denne bestod av de onde engler. Guds Sønn var nå død, og de onde englene gjorde allerede nå fordring på ham som et lovlig bytte, for den som har dødens velde, det er djevelen.KF 142.1
Satans engler var til stede for å passe på at ingen skulde rive Jesus ut av deres vold. Men da det mektige vesen som var sendt ut fra Guds trone, nærmet seg, flyktet de bort i forferdelse.KF 142.2
Engelen tok den store stenen ved inngangen til graven og veltet den vekk som om den bare var en småsten. Og med en røst som fikk jorden til å skjelve, ropte han: «Jesus, du Guds Sønn, kom fram, din Fader kaller på deg.»KF 142.3
Da kom han som hadde fått makt over døden og graven, fram fra sitt mørke gjemsel. Ved en åpen grav vitnet han: «Jeg er oppstandelsen og livet!» Og engleskaren bøyde seg i ydmyk tilbedelse for Forløseren og hilste ham velkommen med herlig lovsang.KF 142.4
Jesus trådte fram med en seierherres faste skritt. I hans nærvær bevet jorden, lynene glimtet og tordenen rullet. Et jordskjelv fant sted i den timen da Jesus døde. Et annet jordskjelv fant sted i det øyeblikk han i triumf stod opp igjen.KF 142.5
Satan var forbitret over at hans engler var flyktet da det himmelske sendebud viste seg. Han hadde hatt det håp at Jesus ikke skulde stå opp igjen fra de døde og at forløsningsplanen skulde mislykkes. Men da han så at Frelseren seierrikt stod opp fra graven, ble alle hans håp slokket. Satan visste nå at hans rike skulde opphøre og at han selv til sist skulde ødelegges.KF 142.6