Kapittel 18—Jesus for Annas, Kaifas og Det høye råd

Ypperstepresten Annas — Kaifas vil se mirakler — Falske beskyldninger — Er du Guds Sønn?

Fra Getsemane hage ble Jesus fulgt av en huiende pøbelhop. Det var med stor smerte han beveget seg framover, for hendene hans var bundet stramt, og han ble voktet strengt.KF 101.1

Han ble først ført til Annas, som før hadde vært yppersteprest, men dette embete ble nå bekledd av hans svigersønn, Kaifas. Den ugudelige Annas hadde forlangt at han måtte være den første som skulde få se Jesus av Nasaret som en bundet fange. Han håpet å finne et eller annet bevis som han kunde dømme ham for.KF 101.2

Med dette i tanken spurte han Frelseren ut med hensyn til hans disipler og hans lære. Kristus svarte: «Jeg har talt fritt ut for alle og enhver; jeg har alltid lært i synagoger og i tempelet, der hvor alle jøder kommer sammen, og i lønndom har jeg intet talt.»KF 101.3

Så vendte Jesus seg til ham som hadde rettet spørsmålet til ham, og sa: «Hvorfor spør du meg? Spør dem som har hørt meg, om hva jeg har talt til dem.» Joh. 18, 20. 21.KF 101.4

Disse samme prestene hadde sendt ut spioner for å spionere ut Jesus og fortelle dem alt han sa. Gjennom disse spionene var de blitt kjent med alt han hadde sagt og gjort yed alle sammenkomster der Jesus hadde vært til stede. Disse spioner hadde søkt å fange ham i hans tale for om mulig å finne noe de kunde dømme ham for. Derfor sa Frelseren: «Spør dem som har hørt meg, om hva jeg har talt til dem!» La spionene svare. De har hørt hva jeg har sagt. De kan gi dere beskjed om hva jeg lærer.KF 101.5

De ordene Jesus talte, var så gjennomtrengende og slående at ypperstepresten følte at denne fangen leste tankene i hans hjerte. Men en av Annas’ tjenere som mente at hans herre ikke ble behandlet med den aktelse han fortjente, gav Jesus et slag på munnen og sa: «Svarer du ypperstepresten slik?»KF 102.1

På dette svarte Jesus mildt: «Har jeg talt ille, da bevis at det er ondt! men har jeg talt rett, hvorfor slår du meg da?» Joh. 18, 22. 23.KF 102.2

Mange legioner engler vilde gjerne ha kommet Jesus til hjelp, men det hørte med til Jesu misjon som menneske å holde ut all den hån og fornærmelse som menneskene kunde legge på ham.KF 102.3

Jesus ble nå ført fra Annas til Kaifas’ palass. Han skulde forhøres for det høye råd, og mens medlemmene ble kalt sammen, ble han igjen spurt ut av Annas og Kaifas. Men de fikk ikke noe ut av det.KF 102.4

Da medlemmene av det store råd var samlet, tok Kaifas sin plass for å lede forhandlingene. På begge sider satt dommerne, og foran dem stod de romerske stridsmenn og holdt vakt over Frelseren. Bak dem stod flokken med anklagere.KF 102.5

Kaifas oppfordret da Jesus til å gjøre et av sine mektige mirakler for dem, men Frelseren viste ikke noe tegn på at han hørte dette forlangende. Hadde han svart med bare et eneste gjennomtrengende øyekast, et blikk som det han hadde gitt dem som kjøpte og solgte i tempelet, så vilde hele morderskaren ha måttet flykte fra hans ansikt.KF 102.6

Jødene var på den tiden under romersk herredømme. Det store råd kunde bare forhøre fangen og utsi en dom som de romerske myndighetene senere måtte godkjenne.KF 102.7

Forat de skulde kunne utføre sine onde hensikter, måtte de finne en anklage mot Frelseren, en anklage som den romerske landshøv- dingen vilde betrakte som en forbrytelse. De kunde skaffe en mengde beviser for at Jesus hadde talt imot de jødiske overleveringer og mange av de anordninger de hadde innført. Det var lett å bevise at han hadde klandret prestene og de skriftlærde og at han hadde kalt dem øyenskalker og manndrapere. Men slikt tok ikke romerne hensyn til, for de var selv lei av fariseernes stolte og hovmodige oppførsel.KF 102.8

Det ble ført mange beskyldninger mot Jesus, men enten stemte vitnene ikke overens eller også var bevisene slik at romerne ikke kunde godkjenne dem som gyldige. De prøvde på å få ham til å svare på de beskyldningene som ble rettet mot ham, men han lot som han ikke hørte dem. Om denne tausheten Jesus viste ved denne anledning, skriver profeten Esaias slik:KF 103.1

«Han ble mishandlet, enda han var elendig, og han opplot ikke sin munn, lik et lam som føres bort for å slaktes, og lik et får som tier når de klipper det; han opplot ikke sin munn.» Es. 53, 7.KF 103.2

Prestene begynte å bli redde for at det ikke vilde lykkes dem å få noe gyldig bevis mot sin fange når de førte ham fram for Pilatus. De forstod at de måtte gjøre enda en siste anstrengelse. Ypperstepresten løftet sin høyre hånd mot himmelen og talte til Jesus med en høytidelig ed: «Jeg tar deg i ed ved den levende Gud at du sier oss om du er Messias, Guds Sønn.» Matt. 26, 63.KF 104.1

Kristus fornektet aldri sin misjon eller sitt forhold til Faderen. Han kunde tie stille overfor personlige fornærmelser, men han talte alltid tydelig og bestemt når hans gjerning og hans forhold til Faderen som hans Sønn ble dratt i tvil.KF 104.2

Alle lyttet med spent oppmerksomhet, og hvert blikk var rettet mot ham da han svarte: «Du har sagt det.»KF 104.3

Etter skikk og bruk var dette det samme som å svare «ja» eller «det er som du har sagt». Dette var det sterkeste bekreftende svaret en kunde gi. Et lys fra himmelen syntes å lyse opp Frelserens bleke ansikt da han føyet til: «Dog, jeg sier eder: Fra nå av skal I se Menneskesønnen sitte ved kraftens høyre hånd og komme i himmelens skyer.» Matt. 26, 64.KF 104.4

I dette vitnesbyrd stilte Frelseren fram det motsatte av det som nå skjedde. Han pekte fram til den tiden da han skal komme som himmelens og jordens dommer. Da skal han sitte på sin Faders trone, og den dommen han feller, skal ingen kunne appellere.KF 104.5

Han gav tilhørerne sine en framstilling av den dagen da han i stedet for å bli omgitt og bli hånt av en folkeskare i opprør, skal komme i himmelens skyer med kraft og stor herlighet. Da skal han komme med et mektig følge av hellige engler. Da skal han sitte og dømme sine fiender, og blant dem vil man finne den samme skaren som den gang anklaget ham.KF 104.6

Da Jesus talte disse ordene og på den måten gav til kjenne at han var Guds Sønn og verdens dommer, rev ypperstepresten i stykker sine klær som for å vise hvor forferdet han var for dette. Han løftet hendene opp mot himmelen og sa: «Han har spottet Gud; hva skal vi mer med vitner? Se, nå har I hørt gudsbespottelsen! Hva tykkes eder? De svarte og sa: Han er skyldig til døden.» Matt. 26, 65. 66.KF 104.7

Det var mot den jødiske lov å forhøre en fange om natten. Så enda dommen over Kristus var besluttet, måtte han forhøres på lovlig vis om dagen.KF 105.1

Jesus ble ført til vakthuset der han ble utsatt for hån og mishandling av soldatene og pøbelen. Ved daggry ble han atter ført fram for dommerne, og den endelige dødsdom ble uttalt over ham.KF 105.2

Da var det som om lederne og folket ble besatt med et satanisk raseri. Lyden av deres stemmer var som brølene fra ville dyr. De styrtet fram mot Jesus og ropte: Han er skyldig! Drep ham! Hadde det ikke vært for soldatene, vilde han være blitt revet i stykker. Men den romerske øvrighet grep inn, og med våpenmakt holdt de den rasende skaren tilbake.KF 105.3

Prestene og de øverste sammen med de ugudelige menneskene slo seg nå sammen om å håne Frelseren. En gammel kappe ble kastet over hodet hans, og de slo ham i ansiktet og sa: «Spå oss, Messias: Hvem var det som slo deg?» Matt. 26,68.KF 105.4

Da kappen ble tatt vekk, spyttet en nedrig usling Frelseren i ansiktet.KF 106.1

Guds engler skrev nøyaktig ned hver fornærmelse i mine, ord eller handling mot denne elskede fyrsten over englehæren. En dag skal disse onde mennesker som hånte Kristus og spyttet på hans rolige og bleke ansikt, se dette samme ansikt i herlighet når det skinner klarere enn solen.KF 106.2

En yppersteprest hadde ikke lov til å rive sine klær i stykker. I moseloven var det forbudt med dødsstraff. Prestens drakt skulde være hel og uten feil. Den vakre embetsdrakten skulde framstille det store motbildets, Jesu Kristi karakter. Ikke noe annet enn fullkommenhet, i klær og framferd, i ord og ånd, kunde Gud godta. Han er hellig, og hans herlighet og fullkommenhet skulde stråle fram gjennom den jordiske gudstjeneste. Ikke noe annet enn fullkommenhet kunde framstille himmelens hellige tjeneste. Det dødelige mennesket kunde sønderrive sitt eget hjerte ved å vise en angrende og ydmyk ånd. Det vilde Gud ta imot. Men ikjke en rift måtte rives i prestens drakt, for da ble forbildet på de himmelske ting ødelagt.KF 106.3