Loading...
Larger font
Smaller font
Copy
Print
Contents

Kristus vår Frelser

 - Contents
  • Results
  • Related
  • Featured
No results found for: "undefined".
  • Weighted Relevancy
  • Content Sequence
  • Relevancy
  • Earliest First
  • Latest First
    Larger font
    Smaller font
    Copy
    Print
    Contents

    Kapittel 15—Ved påskenattverden

    Minne om frihet fra trelldom — Bedrøvet i Ånden — Til minne om meg

    Israels barn nøt det første påskemåltid da de ble ført ut av Egypts trelldom. Gud hadde lovt å frelse dem. Han hadde fortalt dem at den førstefødte i hver familie hos egypterne skulde slås i hjel.KF 85.1

    Han hadde sagt at de skulde merke dørstolpene sine med blodet av et slaktet lam, forat dødsengelen skulde gå forbi dem. Lammet skulde de steke og spise om kvelden med usyret brød og bitre urter. Dette skulde være et bilde på trelldommens bitterhet.KF 85.2

    Når de spiste lammet, skulde de alle sammen stå klar til å reise. De skulde ha sko på føttene og stav i hånden. De gjorde som Herren hadde befalt, og samme natten sendte kongen av Egypt bud til dem at de fritt kunde dra ut. Om morgenen drog de da i vei mot løftets land.KF 85.3

    Hvert år siden feiret Israels barn påskefesten i Jerusalem samme natten som de forlot Egypt. Ved denne festen hadde hver familie et stekt lam og dessuten brød og bitre urter, slik som forfedrene deres hadde hatt i Egypt, og de fortalte barna om Guds godhet den gangen han førte folket sitt ut av trelldommen.KF 85.4

    Tiden var nå kommet da Kristus skulde feire festen sammen med disiplene sine, og han bad Peter og Johannes om å finne et sted der de kunde berede påskenattverden. En mengde mennesker kom til Jerusalem på denne tiden, og de som bodde i byen, var alltid villige til å la de besøkende få et værelse hos dem så de kunde holde høytid.KF 85.5

    Frelseren fortalte Peter og Johannes at når de kom ut på gaten, skulde de møte en mann som bar en vannkrukke. Ham skulde de følge og gå inn i samme huset som han gikk inn i, og de skulde si til mannen der i huset: «Mesteren sier til deg: Hvor er det herberge der jeg kan ete påskelammet med mine disipler?» Denne mannen skulde da vise dem en stor sal som inneholdt alt de trengte. Der skulde de berede påskelammet. Og det skjedde alt som Frelseren hadde sagt.KF 86.1

    Ved påskenattverden var disiplene alene med Jesus. Den tiden de hadde tilbrakt sammen med Frelseren ved slike fester, hadde alltid være fylt av glede, men nå var han bedrøvet i ånden. Til sist sa han til dem med nedtrykt stemme: «Jeg har hjertelig lengtet etter å ete dette påskelam med eder før jeg lider.»KF 86.2

    Det var druevin på bordet, og han tok et beger av dette, «takket og sa: Ta dette og del det mellom eder! For jeg sier eder: Fra nå av skal jeg aldri mer drikke av vintreets frukt før Guds rike er kommet.» Luk. 22, 11. 15. 17. 18.KF 86.3

    Dette var siste gang Kristus skulde feire denne festen sammen med disiplene sine. Det var i virkeligheten den siste påsken som noen gang skulde holdes, for lammet ble slaktet for å undervise folket om Kristi død. Og når Kristus, det Guds lam, ble slaktet for verdens synder, vilde det ikke være nødvendig mer å slakte et lam for å framstille hans død.KF 86.4

    Da jødene stadfestet at de hadde forkastet Kristus da de slo ham i hjel, forkastet de alt som gav denne festen dens sanne verd og betydning. Heretter vilde det bare være en tom form når de feiret den.KF 86.5

    Men da Jesus tok del i denne påsketjenesten, tenkte han på det store offer han selv skulde bringe. Han skulde snart lide døden på korset, og tanken på dette pinte hans hjerte. Han kjente til den angst han skulde føle.KF 86.6

    Han visste hvilken utakknemlighet og grusomhet han vilde bli utsatt for blant dem han var kommet for å frelse. Men han tenkte ikke på hva han selv skulde lide. Han ynkedes over dem som vilde gå glipp av det evige liv fordi de forkastet sin Frelser.KF 87.1

    Tanken på disiplene var det mest framstående hos ham. Han visste at etter han selv hadde lidt, måtte de oppta kampen alene i verden. Han hadde mange ting å fortelle dem som vilde bli til styrke for dem når han ikke lenger var hos dem. Alt dette hadde han håpet at han skulde få høve til å tale om når de nå kom sammen siste gang før hans død. Men nå kunde han ikke fortelle dem det. Han forstod at de ikke var beredt til å ta imot det.KF 87.2

    Det hadde vært en trette blant dem. De trodde ennå at Kristus snart skulde bli konge, og hver av dem vilde ha den fornemste plassen i riket, og derfor var de misunnelige og vrede på hverandre.KF 87.3

    Det var også noe annet som besværte ham. Ved alle fester var det en skikk at en tjener vasket alles føtter, og denne gangen var det også gjort forberedelse til dette. Det var en vannkrukke, et fat og et håndkle til å tørke føttene med, men det var ingen tjener til stede. Så det var en handling disiplene selv måtte utføre.KF 87.4

    Men hver enkelt av disiplene tenkte at det ikke var hans oppgave å være tjener for sin bror. Ingen var villig til å vaske de andres føtter, derfor hadde de i taushet tatt plassene sine ved bordet.KF 87.5

    Jesus ventet litt for å se hva de vilde gjøre. Så reiste han seg fra bordet. Han bandt linkleet om seg, slo vann i fatet og begynte å vaske disiplenes føtter. Den tretten de førte innbyrdes, hadde gjort ham dypt bedrøvet, men han irettesatte dem ikke strengt. Han gav bevis på sin kjærlighet ved å ta en tjeners oppgave på seg overfor sine egne disipler. Da han var ferdig, sa han til dem:KF 87.6

    «Har nå jeg, eders herre og mester, vasket eders føtter, så er også I skyldige å vaske hverandres føtter. For jeg har gitt eder et forbilde, forat I skal gjøre som jeg har gjort med eder.» Joh. 13, 14. 15.KF 88.1

    På denne måten lærte Jesus dem at de skulde elske hverandre. I stedet for å trakte etter den høyeste plassen for seg selv burde hver av dem være villig til å tjene sine brødre.KF 88.2

    Frelseren kom til verden for å virke for andre. Han levde for å hjelpe og frelse dem som er trengende og syndige. Og han ønsker at vi skal gjøre som han gjorde.KF 88.3

    Disiplene var nå skamfulle over sin misunnelse og egennytte. Deres hjerter ble fylt med kjærlighet til Mesteren og til hverandre. Nå kunde de bedre gi akt på Kristi lære.KF 88.4

    Mens de ennå satt ved bordet, tok Jesus et brød, takket og brøt det, gav det til disiplene og sa: «Dette er mitt legeme, som gis for eder; gjør dette til minne om meg! Likeså kalken, etterat de hadde ett, og sa: Denne kalk er den nye pakt i mitt blod, som utgytes for eder.» Luk. 22, 19. 20.KF 88.5

    Bibelen sier: «Så ofte som I eter dette brød og drikker denne kalk, forkynner I Herrens død, inntil han kommer.» 1 Kor. 11, 26.KF 88.6

    Brødet og vinen framstiller Kristi legeme og blod. Likesom brødet ble brutt og vinen ble helt ut, slik ble Kristi legeme brutt og hans blod utgytt på korset til frelse for oss. Når vi eter brødet og drikker vinen, viser vi at vi tror dette. Vi viser at vi angrer våre synder og at vi tar imot Kristus som vår Frelser.KF 88.7

    Mens disiplene satt ved bordet sammen med Jesus, la de merke til at han ennå var meget bedrøvet. En mørk sky hvilte over dem alle, og de spiste i taushet. Til sist talte Jesus og sa: «Sannelig sier jeg eder: En av eder skal forråde meg.»KF 88.8

    Disiplene ble bedrøvet og forbauset da de hørte disse ord. Hver av dem begynte å undersøke sitt eget hjerte for å se om det hos ham fantes noen ond tanke mot Mesteren. Den ene etter den andre spurte: «Det er da vel ikke meg, Herre?»KF 89.1

    Bare Judas satt taus. Dette gjorde at alle vendte sine øyne mot ham. Da han la merke til at denne tausheten vakte oppmerksomhet hos dem, spurte også han: «Det er da vel ikke meg, rabbi?» Og Jesus svarte alvorlig: «Du har selv sagt det.» Matt. 26, 21. 22. 25.KF 89.2

    Jesus hadde vasket Judas’ føtter, men likevel ble Judas ikke beveget til å elske Frelseren mer. Han var harm over at Kristus skulde gjøre en tjeners gjerning. Nå visste han at Kristus ikke vilde bli konge, og han var enda mer bestemt på å forråde ham. Da han så at planen hans var oppdaget, fryktet han likevel ikke. Han forlot straks salen i full vrede og gikk ut for å fullføre den onde beslutning.KF 89.3

    Det føltes som en lettelse for alle da Judas gikk. Frelserens ansikt ble opplyst, og den skyggen som hadde hvilt over disiplene, forsvant. Kristus talte nå en stund med disiplene sine. Han sa at han skulde gå til sin Faders hus for å berede et sted for dem, og så vilde han komme igjen for å ta dem til seg. Han lovte å sende Den Hellige Ånd som lærer og trøstermann for dem mens han var borte. Han sa at dersom de vilde be i hans navn, skulde han høre deres bønner.KF 89.4

    Så bad han for dem at de måtte bli bevart fra det onde og at de måtte elske hverandre slik som han hadde elsket dem.KF 89.5

    Han bad også for oss. Han sa: «Jeg ber ikke for disse alene, men også for dem som ved deres ord kommer til å tro på meg, at de alle må være ett, likesom du, Fader, i meg, og jeg i deg, at også de må være ett i oss, forat verden skal tro at du har utsendt meg.» Joh. 17, 20. 21.KF 89.6

    Larger font
    Smaller font
    Copy
    Print
    Contents