Loading...
Larger font
Smaller font
Copy
Print
Contents

Alfa og Omega 1

 - Contents
  • Results
  • Related
  • Featured
No results found for: "".
  • Weighted Relevancy
  • Content Sequence
  • Relevancy
  • Earliest First
  • Latest First
    Larger font
    Smaller font
    Copy
    Print
    Contents

    Jakob velsigner barn og barnebarn

    Da Jakob merket at døden nærmet seg, sendte han bud etter Josef. Det han sa, viste at han hele tiden holdt fast på Guds løfte om Kanaan: «Lov meg å vise meg den godhet og trofast-het at du ikke gravlegger meg i Egypt! Når jeg går til hvile hos mine fedre, før meg da bort fra Egypt og legg meg i deres grav!” Josef lovte det, men Jakob var likevel ikke tilfreds. Han krevde en høytidelig ed på at han ville bli lagt ved siden av sine fedre i Makpela-hulen.AoO1 215.1

    Også en annen viktig sak krevde oppmerksomhet. Josefs sønner skulle formelt bli opptatt blant Israels folk. Da Josef for siste gang kom for å snakke med sin far, hadde han med seg Efraim og Manasse, sønnene sine. Gjennom sin mor var disse guttene knyttet til den høyeste orden av det egyptiske presteskap. Og farens posi-sjon åpnet veien for dem til rikdom og ry, om de skulle velge å slutte seg til egypterne. Men Josef ønsket at de skulle forene seg med sitt eget folk. Han viste sin tro på paktsløftet idet han på sønnenes vegne gav avkall på den ære som hoffet i Egypt kunne by dem, mot en plass blant de foraktede gjeterstammene som Guds ord var blitt betrodd til.AoO1 215.2

    Jakob sa: «De to sønnene du har fått i Egypt før jeg kom hit til deg, de skal nå være mine. Efraim og Manasse skal tilhøre meg likesom Ruben og Simeon.” De skulle adopteres som hans egne og bli overhoder for sær-skilte stammer. På den måten skulle et av privilegiene som fulgte med førstefødselsretten, og som Ruben hadde forspilt, nå tilfalle Josef. Han skulle få en dobbelt arv i Israel.AoO1 215.3

    Jakobs øyne var sløve av alder, og han hadde ikke lagt merke til at guttene var til stede. Men nå skimtet han omrisset av dem. «Hvem er det?» spurte han. Da han fikk vite hvem de var, sa han: «Kjære, kom hit til meg med dem, så jeg kan velsigne dem!» Da de kom nærmere, omfavnet han dem og kysset dem. Deretter la han hendene på hodet deres og velsignet dem. Så bad han denne bønnen: «Mine fedre Abraham og Isak vandret for Guds åsyn. Den Gud som var min hyrde fra jeg ble født, til denne dag, engelen som fridde meg fra alt det onde, han velsigne guttene.»AoO1 215.4

    Her var det ikke noe som minnet om selvtilstrekkelighet eller tillit til men-neskelig makt og kløkt. Gud hadde vært hans vern og støtte. Det hørtes heller ikke noen klage over fortidens onde dager. Prøvene og sorgene fra den tiden var ikke lenger noen plagsom byrde for ham. Nå husket han bare Guds nåde og barmhjertighet som hadde fulgt ham på hele pile-grimsferden.AoO1 215.5

    Da Jakob hadde uttalt velsignelsen, gav han Josef denne forsikring som et troens vitnesbyrd for kommende slekter gjennom lange år i trelldom og sorg: «Nå skal jeg dø. Men Gud vil være med dere og føre dere tilbake til fedrenes land.»AoO1 215.6

    Da Jakob lå for døden, var alle sønnene hans samlet omkring ham, og han sa til dem: «Kom sammen, så vil jeg forkynne dere hva som skal hende dere i kommende tider.» Mange ganger hadde han vært engstelig når han tenkte på deres fremtid og forsøkte å danne seg et bilde av hvordan det skulle gå med de forskjellige stammene. Idet sønnene hans ventet på å ta imot den siste velsignelsen, ble han grepet av Andens inspirasjon, og etterkommernes fremtid ble åpenbart for ham i et profetisk syn. Han nevnte sønnene ved navn, én etter en. Den enkeltes karakter ble beskrevet, og stammenes fremtid ble forutsagt ikorte trekk.AoO1 216.1

    «Ruben, min førstefødte er du, min kraft og den første frukt av min manndom, fremst i heder, størst i makt.” Slik tegnet faren et bilde av det som skulle ha vært Rubens stilling i egenskap av den førstefødte sønnen. Men hans alvorlige synd ved MigdalEder hadde gjort ham uverdig til førstefødselsrettens velsignelse. Jakob fortsatte derfor: «Du bruser over som vannet, men du skal ikke ha noe fortrinn.»AoO1 216.2

    Prestedømmet ble betrodd Levi, kongeverdigheten og Messias-løftet ble gitt til Juda, og den dobbelte del av arven til Josef. Rubens stamme ut-merket seg aldri i Israel. Den var ikke så tallrik som Juda, Josef eller Dan, og den var blant de første som ble ført i fangenskap.AoO1 216.3

    Etter Ruben kom Simeon og Levi. Sammen hadde de gjort seg skyldige i grusomheter mot innbyggerne i Sikem, og de hadde også skylden for at Josef ble solgt. Om dem ble det sagt: «Jeg vil splitte dem i Jakob og spre dem utover i Israel.”AoO1 216.4

    Ved folketellingen like før Israel gikk inn i Kanaan, var Simeons stamme den minste. Moses nevnte ikke Simeon i sin siste velsignelse. Ved bosettingen i Kanaan fikk denne stammen bare en liten del av Judas arvelodd, og de familiene som senere ble mektige, dannet kolonier og slo seg ned utenfor landets grenser. Levi fikk heller ingen arvelodd utenom de førtiåtte byene som lå spredt utover landet. Men fordi denne stammen var tro mot Gud da de andre falt fra, ble den betrodd helligdomstjenesten, og forbannelsen ble til velsignelse.AoO1 216.5

    Velsignelsen i forbindelse med førs-tefødselsretten gikk til Juda. Navnet betyr lovprisning, noe som kommer klart frem i den profetiske skildring av denne stammen: «Juda, deg priser dine brødre; din hånd tar fiendene i nakken, din fars sønner bøyer seg for deg. En løveunge er Juda! Fra rov er du kommet hjem, min sønn. Han legger seg til ro og strekker seg som løven, som løvinnen — hvem våger å vekke ham? Kongespir skal ikke vike fra Juda eller herskerstav fra hans føtter til den rette kongen kommer, han som folkene skal lyde.”AoO1 216.6

    Løven, skogens konge, er et passende symbol på denne stammen. Fra den kom David, og likeså «Davids sønn”, Fredsfyrsten, den virkelige «løven av Juda-stammen”, som alle makter til slutt skal bøye seg for, og alle folkeslag skal gi sin hyllest.AoO1 217.1

    Jakob forutsa en stor fremtid for de fleste av sønnene sine. Til slutt kom turen til Josef. Farens hjerte svulmet da han kunngjorde velsignelsen over Josef, «som er høvding blant sine brødre”. «Josef er et ungt frukttre, et ungt frukttre ved kilden; grenene klatrer opp etter muren. Bueskytterne egget ham, de skjøt og satte etter ham. Men hans bue er fast og sterk, smidige er hans armer og hender. Han får hjelp av Jakobs Veldige, av ham som er hyrden, Israels Klippe, av din fars Gud — han skal hjelpe deg, Gud Den Allmektige — han signe deg med signing fra himmelen oventil, med signing fra havdypet der nede, med signing fra bryst og morsliv. Din fars velsignelser er rikere enn de eldgamle fjells velsignelser, enn de evige høyders herlighet. La dem komme over Josefs hode, over issen til ham som er høvding blant sine brødre!»AoO1 217.2

    Jakob hadde alltid hatt en dyp og inderlig omsorg for andre. Hans kjær-lighet til sønnene var sterk, og hans tale til dem på dødsleiet var ikke uttrykk for partiskhet eller nag. Han hadde tilgitt dem, og han elsket dem til det siste. Hans faderlige ømhet ville ha kommet til uttrykk i ord med oppmuntring og håp. Men Guds kraft hvilte over ham, og under inspirasjonens innflytelse ble han tvunget til å si sannheten, hvor smertelig den enn måtte føles.AoO1 218.1

    Da de siste velsignelser var uttalt, gjentok Jakob sitt ønske om hvor han ville bli gravlagt. «Jeg går nå til mitt folk. Gravlegg meg da hos mine fedre i hulen på hetitten Efrons mark! Det er den hulen som er på Makpela-marken. ... Der gravla de Abraham og Sara, hans hustru; der gravla de Isak og Rebekka, hans hustru; og der gravla jeg Lea.» Denne siste handling bekreftet hans tro på Guds løfter.AoO1 218.2

    Larger font
    Smaller font
    Copy
    Print
    Contents