Den store soningsdagen
En gang om året, på den store so-ningsdagen, gikk øverstepresten inn i Det aller helligste for å «rense» hellig-dommen. Den handlingen som ble utført der, dannet slutten på den årlige tjenesten.AoO1 329.4
På soningsdagen ble to geitebukker ført bort til inngangen til helligdommen, og det ble kastet lodd om dem, et lodd for Herren og et for Asasel. Den bukken som det første loddet falt på, skulle slaktes som et syndoffer for folket, og presten skulle bringe blodet innenfor forhenget og stenke det på soningsstedet. «Slik skal han gjøre soning for helligdommen og rense den for urenheten som israelittene har ført over den med alle sine overtredelser og synder. Det samme skal han gjøre med møteteltet, som er reist hos dem midt i deres urenhet.”AoO1 329.5
«Når Aron har fullført soningen for helligdommen, møteteltet og alteret, skal han føre fram den levende bukken. Han skal legge begge hendene på bukkens hode og bekjenne over den alle israelittenes misgjerninger, overtredelser og synder og legge dem på bukkens hode. Så skal han sende den ut i ødemarken med en mann som står ferdig.”AoO1 329.6
Først når bukken var sendt bort, betraktet folket seg som løst fra syn-debyrden. Den enkelte måtte ransake seg selv mens soningsverket pågikk. Alt arbeid ble innstilt, og hele Israels menighet tilbrakte dagen i alvorlig ydmykelse for Gud med bønn, faste og dyp hjerteransakelse.AoO1 329.7
Ved denne årlige tjenesten i hellig-dommen ble folket undervist om viktige sannheter om forsoningen, I syndofrene som ble brakt gjennom året, var en stedfortreder blitt antatt i synderens sted. Men offerblodet hadde ikke gjort fullstendig soning for synden. Det hadde bare vært et middel til å overføre synden til helligdommen. Ved å ofre blod anerkjente synderen lovens autoritet. Han bekjente sin skyld og uttrykte sin tro på ham som skulle ta bort verdens synd. Men han var ikke helt fri fra lovens fordøm-melse.AoO1 330.1
Da øverstepresten på den store so-ningsdagen hadde ofret for hele menig-heten, gikk han inn i Det aller helligste med blodet og stenket det på soningsstedet over lovtavlene. Slik ble lovens krav på synderens liv oppfylt. Som mellommann tok presten syndene på seg, og når hau forlot helligdommen, tok hau Israels syndebyrde med seg. Ved inngangen til møteteltet la han hendene på hodet til syndebukken og bekjente alle israelittenes misgjerninger, overtredelser og synder og la dem på bukken. Idet bukken som bar disse syndene, ble sendt bort, ble synden for alltid fjernet fra folket. Slik var den tjenesten som dannet «en etterligning og en skygge av det himmelske”.10AoO1 330.2