Herren sender manna
Gud var ikke likegyldig overfor Israels behov. Til Moses sa han: «Jeg vil la det regne mat ned til dere fra himmelen.” Det ble gitt beskjed om hvordan folket skulle samle et daglig forråd, og en dobbelt porsjon den sjette dag, slik at de fortsatt kunne holde sabbaten hellig.AoO1 272.6
Moses forsikret folket om at deres behov ville bli dekket. «Dere skal få se det,» sa Moses, «når Herren gir dere kjøtt å spise i kveld og brød å mette dere med i morgen tidlig.” Og han føyde til: «Hva er vel vi? Det er ikke oss dere murrer mot, men Herren.” Deretter påla han Aron å si til dem: «Kom fram for Herren, for han har hørt hvordan dere murrer!”AoO1 273.1
Mens Aron talte, snudde de seg mot ørkenen, og Herrens herlighet åpenbarte seg i skyen. En glans de aldri før hadde vært vitne til, var et symbol på Guds nærvær. Gjennom åpenbarelser som de kunne oppfatte med sansene, skulle de få kunnskap om Gud. De skulle lære at Den Høyeste var deres leder, ikke Moses, og de skulle frykte hans navn og lyde hans røst.AoO1 273.2
Da kvelden kom, var det så fullt av vaktler rundt leiren at det ble nok til alle. Og om morgenen lå det et fint, kornet lag bortover ørkenen. Det var hvitt som korianderfrø. Folket kalte det manna. Moses sa til dem: «Det er det brødet Herren har gitt dere til mat.» Folket sanket sammen mannaen og oppdaget at det var rikelig til alle. De malte den på håndkvern eller støtte den i morter. Så kokte de den i en gryte og laget kaker av den. Det smakte som honningkake.AoO1 273.3
De fikk beskjed om å sanke en omer om dagen til hver person, og de måtte ikke oppbevare noe til neste morgen. Enkelte prøvde likevel å gjemme en del av det til neste dag, men da var det uspiselig. Dagsforsyningen skulle sankes om morgenen, for det som ble igjen på marken, smeltet i solen.AoO1 273.4
Når de om morgenen sanket manna, viste det seg at noen fikk mer og noen mindre enn det fastsatte kvantum. Men da de målte det i omeren, hadde den som hadde sanket mye, ikke noe til overs, og den som hadde sanket lite, manglet ingenting.AoO1 273.5
Apostelen Paulus gir en forklaring på dette skriftstedet og viser hvordan det kan anvendes: «Det er jo ikke me-ningen at andre skal få hjelp og dere ha det vanskelig, men det skal være likhet. Denne gang er det dere som har overflod og kan hjelpe dem som lider nød. En annen gang har de overflod og kan hjelpe dere, når dere lider nød. Da blir det likhet, slik det står skrevet: Den som fikk mye, hadde ingen overflod, og den som fikk lite, led ingen mangel.»3AoO1 273.6
Den sjette dagen samlet de to omer for hver person. Lederne skyndte seg å informere Moses om det som var gjort, og han svarte: «Dette er det Herren har sagt. I morgen er det sabbat, hellig sabbat for Herren. Bak nå det dere vil, og kok det dere vil! Men alt det som blir til overs, skal dere legge bort og gjemme til i morgen.” De fulgte oppfordringen og fant at det ikke hadde tatt skade. Da sa Moses: «Spis det i dag! For i dag er det sabbat for Herren, i dag finner dere ikke noe på marken. Seks dager skal dere sanke det. Men den sjuende dagen er det sabbat; da er det ikke noe der.»AoO1 273.7
Gud krever at hans hellige dag skal holdes like høyt i ære nå som på Israels tid. Alle kristne bør oppfatte befalingen til hebreerne som noe Gud også har pålagt dem. Dagen før sabbaten skal være beredelsesdag da alt gjøres klart for de hellige timer. Vårt arbeid må aldri få gjøre inngrep i den tiden som er hellig.AoO1 274.1
Gud har ordnet det slik at de som er syke og lider, skal få den hjelpen de trenger. Det arbeidet som er nødvendig for deres skyld, er barmhjertighetstjeneste, ikke brudd på sabbatsbudet. Men alt unødig arbeid må unngås. Mange er så likegyldige at de venter helt til begynnelsen av sabbaten med ting som kunne ha vært unnagjort på beredelsesdagen. Slik bør det ikke være. Arbeid som ikke er blitt gjort før sabbaten begynner, må vente til den er forbi. En slik regel vil være en påminnelse om å være nøye med å utføre alt arbeid i de seks arbeids-dagene.AoO1 274.2
Hver eneste uke under det lange oppholdet i ørkenen var de vitne til et trefoldig under som hadde til hensikt å innprente sabbatens hellighet i deres sinn. På den sjette dagen falt det en dobbelt porsjon manna, ingenting på den sjuende. Det som trengtes på sab-baten, holdt seg friskt, mens det ble uspiselig hvis det ellers ble oppbevart fra den ene dagen til den neste.AoO1 274.3
Dette viser med all tydelighet at sabbaten ikke ble innstiftet først da loven ble gitt på Sinai, slik mange hevder. Allerede før israelittene kom til Sinai, var de klar over at de skulle holde sabbaten hellig. Hver fredag var de nødt til å samle en dobbelt porsjon manna som ledd i forberedelsen til sabbaten da det ikke falt noe. Slik ble hviledagens hellige karakter stadig innskjerpet. Når noen blant folket likevel gikk ut for å sanke manna på sabbaten, spurte Herren: «Hvor lenge vil dere nekte å holde mine bud og lover?»AoO1 274.4
Israelittene spiste manna i førti år til de kom til grensen mot Kanaan hvor det bodde folk. Gjennom førti år var dette mirakel en daglig påminnelse om Guds omsorg og kjærlighet. I Salmenes bok sies det at Gud «gav dem korn fra himmelen. Englebrød fikk mennesker å spise”.4 Det var brød som englene skaffet dem. Mens de levde av «korn fra himmelen», erfarte de hver dag at når de holdt seg til Guds løfte, var de like trygge mot mangel som om de hadde vært omgitt av bølgende kornåkrer på de fruktbare slettene i Kanaan.AoO1 274.5
Mannaen som falt fra himmelen som mat for Israel, var et forbilde på ham som kom fra Gud for å gi verden liv. Jesus sa: «Jeg er livets brod. Fedrene deres spiste manna i ørkenen, men de døde. ... Jeg er det levende brød som er kommet ned fra himmelen. Den som spiser av dette brød, skal leve til evig tid. Og det brød jeg vil gi, er mitt legeme som jeg gir til liv for verden.” Med tanke på de velsignelser som er lovt Guds folk i det fremtidige liv, er det skrevet: «Den som seirer, ham vil jeg gi av den skjulte manna.»5AoO1 274.6
Etter å ha forlatt Sin-ørkenen slo israelittene leir ved Refidim. Her var det ikke vann, og igjen tvilte de på Herrens forsyn. I sin blindhet og formastelse kom folket til Moses med dette krav: «Gi oss vann, så vi får drikke!” Men hans tålmodighet for-nektet seg ikke. «Hvorfor tretter dere med meg? Hvorfor setter dere Herren på prøve?» De ropte i harme: «Hvorfor har du ført oss opp fra Egypt? Vil du at vi og barna våre og feet vårt skal dø av tørst?”AoO1 276.1
Når de var blitt så rikelig forsynt med mat, skammet de seg over at de hadde klaget og vist vantro, og de lovte å stole på Herren for fremtiden. Men de glemte fort sitt løfte og sviktet så snart den første prøven meldte seg.AoO1 276.2
Skystøtten som fulgte dem, syntes å skjule et forferdelig mysterium. Og Moses — hvem var han? Hvilken hen-sikt hadde han med å føre dem ut av Egypt? De nærte tvil og mistro, og på en formastelig måte anklaget de ham for å ville ta livet av dem og barna deres ved å påføre dem savn og harde kår, for at han kunne berike seg med deres eiendeler. Opprørske og rasende som de var, virket det som de var parat til å steine ham.AoO1 276.3
I sin nød ropte Moses til Herren: «Hva skal jeg gjøre med dette folket?” Han fikk beskjed om å ta den staven han hadde benyttet da han utførte miraklene i Egypt, og stille seg frem for folket sammen med de eldste i Israel. Og Herren sa til ham: «Da skal du få se at jeg står foran deg på berget ved Horeb. Når du slår på berget, skal det strømme fram vann, så folket får drikke.»AoO1 276.4
Han gjorde som han hadde fått be-skjed om, og vannet brøt frem i en levende strøm så hele leiren ble rikelig forsynt. I stedet for å be Moses løfte staven slik han gjorde i Egypt, og nedkalle en fryktelig plage over dem som førte an i klagingen, benyttet Herren staven som et redskap til redning for dem. «Han kløvde fjell i ørkenen og gav dem vann a drikke, rikelig som fra havdypet under jorden. Han lot bekker strømme fram av berget og vannet renne som elver.»6AoO1 276.5
Moses slo på klippen, men skjult i skystøtten var det Guds Sønn som stod ved siden av ham og fikk det livgivende vannet til å velle frem. Det var ikke bare Moses og folkets eldste som var vitne til Guds herlighet, men hele folkemengden som stod litt lenger borte. Hvis skyen var blitt fjernet, ville de ha blitt tilintetgjort av den fryktelige stråleglansen fra ham som var i den.AoO1 276.6
Da folket tørstet, fristet de Gud: «Er Herren iblant oss eller ikke?” Dersom det er Gud som har brakt oss hit, hvorfor gir han oss ikke da både vann og brød? Den vantro som slik ble lagt for dagen, var nærmest en forbrytelse, og Moses fryktet for at Guds straffedommer ville ramme de skyldige. Derfor kalte han stedet Massa, «prøve”, og Meriba, «trette», til minne om folkets synd.AoO1 276.7