Plagene herjer landet
Moses og Aron fikk beskjed om å gå ned til elvebredden neste morgen, dit kongen pleide å gå. Ettersom flomvannet fra Nilen var en stadig kilde til vekst og rikdom for hele landet, ble den dyrket som en Gud, og kongen gikk hver dag ned til elven for å tilbe. Her gjentok de to brødrene budskapet til ham, og rakte så ut staven og slo på vannet. Det hellige elvevannet ble som blod, fiskene døde og elven begynte å stinke. Vannet i husene og vannforsyningen i brønnene ble også forvandlet til blod. Men de egyptiske spåmennene gjorde det samme med sine hemmelige kunster. Farao snudde seg og gikk hjem. Heller ikke dette la han seg på sinne. I sju dager fortsatte plagen, men uten virkning.AoO1 245.5
Igjen rakte Moses staven ut over vannet, og det kom frosker opp fra elven og spredte seg over landet. De trengte inn i husene, fylte soverommene og endog stekeovnene og bakertrauene. Egypterne betraktet froskene som hellige dyr og ville derfor ikke drepe dem. Men de vemmelige skap-ningene var etter hvert blitt helt uut-holdelige. De myldret endog i slottet, og kongen ble utålmodig etter å få fjernet dem.AoO1 245.6
Det hadde sett ut som om også trollmennene kunne frembringe frosk, men de kunne ikke fjerne dem. Dette følte farao som et nederlag. Han sendte bud etter Moses og Aron og sa til dem: «Be til Herren at han må ta froskene bort fra meg og mitt folk! Da vil jeg la folket fare, så de kan ofre til Herren.” De minnet kongen om det han tidligere hadde sagt, og bad ham fastsette et tidspunkt da de skulle be om at plagen ble fjernet. Han gav be-skjed om at de skulle møte opp neste dag, i håp om at froskene i mellomtiden skulle forsvinne av seg selv, så han ble spart for den bitre ydmykelsen det var å måtte bøye seg for Israels Gud. Men plagen fortsatte like til det avtalte tidspunkt. Da døde froskene over hele Egypt og ble liggende og forpeste luften.AoO1 246.1
Herren kunne ha forvandlet froskene til støv på et øyeblikk. Men hanAoO1 246.2
Oppfordringer og advarsler var uten virkning, og derfor kom det en ny straffedom. Tiden da den skulle inntreffe, var forutsagt for at det ikke skulle kunne sies at den var en tilfel-dighet. Klegg fylte husene og svermet omkring over jorden, slik at hele Egypt ble herjet av klegg. De var store og giftige, og når de stakk, var det uhyre smertefullt både for folk og fe. Som det var blitt forutsagt, ble Gosen ikke rammet av denne straffedommen.AoO1 248.1
Farao tilbød nå israelittene å ofre i Egypt, men de avviste tilbudet slik Moses gav uttrykk for: «Det kan vi ikke gjøre. For det som vi ofrer til Herren vår Gud, er en styggedom for egypterne. Om vi like for øynene på dem ofret slikt som er en styggedom for dem, ville de ikke da steine oss?”AoO1 248.2
Dyrene som hebreerne skulle ofre, ble regnet som hellige. Egypterne viste så stor ærbødighet for disse dyrene at det var forbundet med dødsstraff å drepe noen av dem, selv om det skjedde av vanvare. Derfor ville det være umulig for hebreerne å holde gudstje-neste i Egypt uten å vekke forargelse. På ny kom Moses med forslag om at de skulle dra tre dagsreiser ut i ørkenen. Kongen samtykket, idet han tryglet dem om å sørge for at plagen opphørte. De lovte å gjøre dette, men advarte ham mot å narre dem. Plagen ble stanset, men kongen hadde forherdet seg ved sitt stadige opprør, og han nektet fortsatt å gi etter.AoO1 248.3
Et enda frykteligere slag fulgte. Det kom pest over kveget i hele Egypt, slik at både de hellige dyrene og lastedyrene døde. Både kyr og okser, hester og kameler, sauer og esler ble utryddet. Det var gitt klar beskjed om at hebreerne skulle gå fri. Da farao sendte budbærere dit israelittene bodde, fant de ut at Moses hadde snakket sant. «Herren vil gjøre forskjell på israelittenes husdyr og egypternes husdyr; ingen skal dø av alle de dyr som tilhører israelittene.” Da døde alle egypternes husdyr, men hos israelittene døde ikke et dyr. Men fremdeles var kongen like ubøyelig.AoO1 248.4
Så fikk Moses beskjed om å ta aske fra ovnen og kaste den opp i luften mens farao så på. Denne handlingen hadde en dypere mening. Fire hundre år tidligere hadde Gud vist Abraham hvordan hans folk i fremtiden skulle bli undertrykt. Det var blitt fremstilt for ham i form av en rykende ovn og en lysende lampe. Gud hadde sagt at han ville føre straffedommer over un-dertrykkerne, og la fangene slippe ut med rikt bytte. I Egypt hadde israelit-tene lenge vært utsatt for store prøver og påkjenninger. Det Moses gjorde, var en forsikring om at Gud husket sin pakt, og at tiden for utfrielsen var kommet.AoO1 248.5
Da asken ble kastet opp i luften, ble det fine støvet spredt over hele Egypt. Overalt hvor det falt ned, resulterte det i verkebyller både på folk og fe. Prestene og trollmennene hadde hittil støttet farao i hans stahet, men nå kom det en straffedom som også gikk ut over dem selv. De ble rammet av en avskyelig og smertefull sykdom, og deres skryt kom nå i et ynkelig lys. De kunne ikke lenger kjempe mot Israels Gud. Hele folket kunne nå se hvor tåpelig det var å stole på trollmennene når de ikke engang var i stand til å beskytte seg selv.AoO1 248.6
Men farao ble bare mer forherdet. Nå sendte Gud sitt budskap til ham i disse ordelag: «Denne gang vil jeg sende alle mine plager over deg og dine menn og ditt folk, så du kan skjønne at ingen er som jeg på hele jorden. Jeg kunne allerede ha rakt ut hånden og slått deg og ditt folk med pest, så dere var blitt utryddet fra jorden. Men jeg har likevel holdt deg oppe for å vise deg min makt, og for at mitt navn skal bli forkynt over hele jorden.”AoO1 249.1
Ikke så å forstå at Gud hadde holdt ham i live utelukkende i denne hensikt. Men hans forsyn hadde ledet begivenhetene slik at farao skulle komme på tronen da tiden for utfrielsen var inne. Selv om denne hovmodige og forbryterske tyrannen hadde forspilt Guds nåde, var hans liv blitt spart for at Herren gjennom hans forherdelse kunne åpenbare sine mirakler.AoO1 249.2
Det er Guds forsyn som styrer begivenhetenes gang. Han kunne ha satt en mer barmhjertig konge på tronen, som ikke ville ha våget å trosse de mektige åpenbaringer av hans makt. Men da ville Gud ikke ha oppnådd sin hensikt. Hans folk fikk oppleve egypternes kyniske grusomhet for at de skulle bli klar over avgudsdyrkelsens demoraliserende innflytelse. I sin handlemåte med farao viste Herren sin avsky for avguderiet, og sin beslutning om å straffe grusomhet og undertrykkelse.AoO1 249.3
Gud hadde sagt om farao: «Jeg vil forherde ham, så han ikke lar folket fare.»1 Dette skjedde ikke ved hjelp av overnaturlig makt. Gud gav farao de mest slående beviser på guddommelig makt, men i trass nektet han å akte på lyset. Hver gang han forkastet en ny åpenbaring av Guds makt, ble han bare enda mer trassig i sitt opprør. Det opprørsfrøet han sådde da han avviste det første miraklet, gav sin høst. Da han fortsatte å gå sin egen vei i stadig mer innbitt motstand, ble han mer og mer forherdet, inntil han måtte stå og se på de kalde, livløse ansiktene til de førstefødte.AoO1 249.4
Gud taler til menneskene gjennom sine tjenere som bringer formaninger og advarsler, og som refser synd. Han gir dem anledning til å rette på sine feil før de fester seg i karakteren. Gud griper ikke inn for å motvirke tendensen i handlemåten til en person som nekter å ta imot rettledning. Det er alltid lettere å gjenta en handling, og han forherder seg da mot innflytelsen fra Den Hellige Ånd. Hvis han fortsetter med å forkaste lyset, kommer han i en situasjon der selv en langt sterkere innflytelse ikke kan gjøre varig inntrykk.AoO1 249.5
Den som en gang har gitt etter for fristelse, vil ha lettere for å falle neste gang. Hver gjentagelse av synd reduserer motstandskraften, gjør øynene blinde og overbevisningen sløv. Den som tilfredsstiller selvet, må også ta konsekvensen. Gud gjør ikke noe mirakel for å hindre høsten. «Det et menneske sår, skal det også høste.»2 Den som viser vantroens dristighet og er sløv og likegyldig overfor Guds sannhet, høster bare frukten av det han har sådd. Slik går det til at mennesker til sist kan lytte med sløv likegladhet til sannheter som de en gang var dypt grepet av. De sådde likegyldighet og motstand mot sannheten, og de høster det de sådde.AoO1 249.6
De som prøver å berolige sin sam-vittighet ved å innbille seg at de kan endre kurs når de selv vil, og at de fort-satt vil høre nådens innbydelse selv om de ringeakter Guds kall, løper en stor risiko. De tror at de kan gjøre felles sak med den store opprøreren, og så uten videre bytte side når de kommer i ytterste nød, og farer omgir dem på alle kanter. Men så lett er det ikke. Inntrykk og erfaring fra et liv i syndig nytelse har formet karakteren så fullstendig at de ikke kan motta Guds bilde. Dersom lyset ikke hadde skint på deres vei, ville saken ha vært annerledes. Da kunne nåden ha virket og gitt dem anledning til å ta imot innbydelsen. Men når de gjennom lang tid forkaster og ringeakter lyset, blir det til slutt trukket tilbake.AoO1 250.1
En haglkatastrofe var det neste farao ble truet med, i forbindelse med følgende advarsel: «Send nå folk av sted og berg din buskap og alt det du har på marken! Haglet skal falle på alt som er ute på marken, alt som ikke har kommet seg i hus, enten det er folk eller fe.”AoO1 250.2
Regn og hagl var uvanlig i Egypt, og en storm av slike dimensjoner som den det her ble gitt varsel om, hadde ingen vært vitne til. Kunngjøringen nådde fort ut til folket, og alle som trodde på Herrens ord, samlet sammen buskapen, mens de som forkastet advarselen, lot den bli igjen ute på marken. Slik åpenbarte Gud sin nåde midt i hjemsøkelsen. Folket ble satt på prøve, og nå viste det seg hvor mange det var som ble ledet til å frykte Gud gjennom åpenbarelsen av hans makt.AoO1 250.3
Uværet kom som forutsagt. «Haglet falt, og lynene blinket i haglskurene. Aldri hadde det vært slikt uvær i hele Egypt etter at folk bosatte seg der. Haglet slo ned alt som var ute på mar-ken i hele Egypt, både folk og fe. Det knekte hver plante og knuste hvert tre på marken.” Ruin og ødeleggelse fulgte der ulykkesengelen for frem. Bare Gosen ble spart. Egypterne fikk se at jorden er under kontroll av en levende Gud, at elementene lyder hans røst, og at menneskene er trygge bare når de følger ham.AoO1 250.4
Hele Egypt skalv under denne for-ferdelige straffedommen. Farao sendte straks bud etter de to brødrene, og ropte til dem: «Denne gang har jeg syndet. Herren har rett, jeg og mitt folk har urett. Be til Herren at han må gjøre slutt på tordenen og haglet! Så vil jeg la dere fare; dere skal slippe å være her lenger.»AoO1 250.5
Svaret lød: «Så snart jeg kommer ut av byen, vil jeg rekke hendene ut og be til Herren. Da skal tordenen holde opp og haglet ikke falle mer, for at du skal skjønne at jorden hører Herren til. Men jeg vet at du og dine tjenere ennå ikke frykter Herren Gud.»AoO1 250.6
Moses visste at kampen ikke var slutt. Faraos bekjennelser og løfter skyldtes ikke en gjennomgripende forandring av sinn og hjerte, men var bare et uttrykk for angst og redsel. Likevel lovte Moses å etterkomme oppfordringen, for han ville ikke gi ham noen grunn til å fortsette i sitt stivsinn. Moses gikk ut uten å ense stormen, mens farao og hans folk ble vitne til hvordan Gud kunne bevare sin tjener. Moses gikk utenfor byen og rakte hendene ut mot Herren. Da sluttet det å tordne og hagle, og det holdt opp å regne. Så snart kongen hadde kommet seg av forskrekkelsen, var han igjen like forherdet som før.AoO1 251.1
Da sa Herren til Moses: «Gå til farao! Det er jeg som har forherdet ham og hans menn, for at jeg kan gjøre disse tegn blant dem. Så kan du fortelle din sønn og din sønnesønn hva jeg har gjort mot egypterne, og hvilke tegn jeg har gjort iblant dem, og dere skal skjønne at jeg er Herren.»AoO1 252.1
Herren åpenbarte sin makt for å styrke Israels tro på ham som den sanne og levende Gud. Han ville gjøre det umiskjennelig klart hvilken forskjell det var mellom dem og egypterne, og ville at alle folkeslag skulle vite at hebreerne, som de hadde foraktet og undertrykt, ble beskyttet av himmelens Gud.AoO1 252.2
Moses advarte kongen om at hvis han fortsatte å forherde seg, ville det komme en plage i form av gresshopper som skulle dekke jorden og fortære alt grønt som fantes. De skulle fylle husene og endog selve slottet. Det ville bli en slik hjemsøkelse at «verken dine fedre eller forfedre har sett noe slikt fra den tid de slo seg ned i landet».AoO1 252.3
Faraos rådgivere stod målløse og redselsslagne. Landet hadde lidd et følelig tap da kveget døde. Mange mennesker var blitt drept av haglet. Skogene var rasert og avlingen ødelagt. De var i ferd med å miste alt det de hadde vunnet ved hebreernes arbeid. Hele landet var truet av hungersnød. Fyrster og embetsmenn trengte seg inn på kongen og spurte: «Hvor lenge skal denne mannen være en snare for oss? La mennene fare, så de kan tjene Herren sin Gud! Skjønner du ennå ikke at Egypt går til grunne?”AoO1 252.4
Moses og Aron ble igjen tilkalt, og kongen sa til dem: «Gå og tjen Herren deres Gud! Men hvem av dere skal fare?” Svaret var: «Vi må fare alle, både unge og gamle. Våre sønner og døtre vil vi ha med oss, og småfeet og storfeet. For vi skal holde høytid for Herren.”AoO1 252.5
Kongen ble rasende: «Herren for-barme seg, om jeg lar dere og småbarna deres fare! Se, dere har ondt i sinne. Nei, det skal ikke skje! Dere menn kan dra av sted og tjene Herren. For det bad dere om.” Dermed ble de drevet bort fra farao.AoO1 252.6
Kongen hadde gjort sitt beste for å ødelegge israelittene med hardt arbeid. Men nå lot han som om han hadde dyp interesse for deres ve og vel, og en øm omsorg for småbarna deres. Men den virkelige hensikten var å beholde kvinnene og barna som en garanti for at mennene kom tilbake.AoO1 252.7
Nå rakte Moses staven ut over landet, og det blåste opp en østavind som førte med seg svermer av gresshopper. Aldri før hadde det vært en slik gresshoppesverm, og aldri mer skal det komme. De fylte luften så landet ble formørket, og fortærte alt som var. I all hast sendte farao bud etter Moses og Aron og sa: «Jeg har syndet mot Herren deres Gud og mot dere. Men tilgi meg nå min synd denne ene gang, og be til Herren deres Gud at han må spare meg for denne død!» De gjorde så, og en sterk vestavind førte gresshoppene ut mot Rødehavet. Men kongen holdt fast ved sin be-slutning.AoO1 252.8
Innbyggerne i Egypt var i ferd med å oppgi alt håp. De landeplager som hittil hadde rammet dem, var knapt til å holde ut, og de fryktet for hva som ville skje i fremtiden. Folket hadde tilbedt farao som representant for sin gud. Men mange var nå klar over at han satte seg opp mot en høyere makt som kunne bøye alle krefter i naturen under sin vilje. De hebraiske slavene som på en mirakuløs måte var blitt spart, begynte å tro at de virkelig ville bli utfridd. Arbeidsfogdene våget ikke å undertrykke dem som fø. Over hele Egypt var det en hemmelig angst for at slavefolket skulle reise seg og hevne uretten. Overalt spurte folk i angst: «Hva kommer nå til å hende?»AoO1 253.1
Plutselig ble landet dekket av et mørke så tett og tykt at en kunne ta og føle på det. Folk måtte ikke bare unn-være lyset, men luften var så trykkende at det var vanskelig å puste. Den ene kunne ikke se den andre, og i tre dager var det ingen som våget å flytte seg. Men overalt der israelittene bodde, var det lyst.AoO1 253.2
Egypterne tilbad sol og måne, men i dette mystiske mørket ble både folket og deres guder slått av den makt som hadde påtatt seg å føre trellefolkets sak. Selv om denne straffedommen var forferdelig, var den likevel et bevis på Guds medlidenhet og hans ulyst til å ødelegge. Han ville gi folket tid til å gå i seg selv og angre før han sendte over dem den siste og mest forferdelige av alle plagene.AoO1 253.3
Frykten tvang til slutt farao til å gjøre enda en innrømmelse. Etter den tredje dagen med stummende mørke kalte han Moses til seg, og nå gikk han med på at folket skulle få reise, hvis de bare lot kveget — smått og stort — bli igjen. «Ikke en klov får bli igjen,» svarte den besluttsomme hebreeren. «Vi vet ikke hva vi skal ofre til Herren før vi kommer fram.” Nå ble kongen ute av seg av sinne: «Gå fra meg! Vokt deg så du ikke kommer for mine øyne mer! For den dag du trer fram for meg igjen, skal du dø!” Svaret var: «Det er rett som du sier; jeg skal aldri mer komme for dine øyne.»AoO1 253.4
«Så ble også Moses holdt for en meget stor mann i Egypt, både av faraos menn og av folket.” Egypterne betraktet ham med ærefrykt. Kongen våget ikke å skade ham, for folket anså ham for å være den eneste som hadde makt til å fjerne plagene. De ønsket at israelittene skulle forlate Egypt. Det var farao og prestene som helt til det siste trosset de krav Moses stilte.AoO1 253.5