Loading...
Larger font
Smaller font
Copy
Print
Contents

Alfa og Omega 1

 - Contents
  • Results
  • Related
  • Featured
No results found for: "".
  • Weighted Relevancy
  • Content Sequence
  • Relevancy
  • Earliest First
  • Latest First
    Larger font
    Smaller font
    Copy
    Print
    Contents

    Presset øker

    Under trelldommen hadde israelit-tene delvis mistet kunnskapen om Guds lov, og de hadde veket av fra dens bud. Sabbaten var stort sett blitt ignorert, og kravene fra arbeidsfogdene gjorde det tilsynelatende umulig å helligholde den. Men Moses gjorde det klart for folket at lydighet mot Gud var den første betingelsen for utfrielse. De som undertrykket dem, fikk nyss om de tiltak som ble gjort for å gjeninnføre helligholdelsen av sabbaten.AoO1 240.5

    Kongen ble svært urolig for dette og mistenkte israelittene for å ville frigjøre seg fra hans tjeneste. Han mente at misnøyen skyldtes doven-skap. Men han skulle sørge for at de ikke fikk tid til å danne farlige sam-mensvergelser. Derfor strammet han tøylene for å knuse frihetsviljen. Samme dag ble det gitt ordre om å gjøre arbeidet enda mer byrdefullt.AoO1 241.1

    Det vanligste byggematerialet i landet var soltørket teglstein. Veggene i de fineste byggverk var laget av dette materialet og siden kledd med stein utvendig. Disse teglverkene sysselsatte et stort antall slaver. Halm ble skåret opp og blandet med leire for å holde den sammen, og det krevdes enorme mengder halm til dette. Nå bestemte kongen at halm ikke lenger skulle skaffes til veie. Arbeidsfolkene måtte selv sørge for å finne den. Likevel måtte de produsere den samme mengde teglstein som før.AoO1 241.2

    Denne bestemmelsen vakte stor fortvilelse blant israelittene. De egyp-tiske arbeidsfogdene hadde oppnevnt hebraiske formenn til å ha oppsyn med arbeidet, og disse oppsynsmen-nene var ansvarlige for at alt gikk som det skulle. Da kravet fra kongen ble satt i verk, måtte arbeidsfolkene fare vidt og bredt i landet for å samle halm. Men det var uråd å holde pro-duksjonen på det samme nivå som før, og dette gikk ut over de israelit-tiske oppsynsmennene som ble hardt straffet.AoO1 241.3

    Oppsynsmennene trodde at det var fogdene og ikke kongen som var skyld i dette harde presset. Derfor gikk de til ham og klaget. Men han bare hånet dem. «Late er dere, late! Derfor sier dere: Vi vil dra av sted og ofre til Herren.” De ble beordret til-bake til arbeidet, med beskjed om at byrdene deres ikke på noen måte skulle lettes. På tilbakeveien møtte de Moses og Aron og ropte til dem: «Måtte Herren rette sine øyne mot dere og dømme dere fordi dere har vakt uvilje mot oss hos farao og hans tjenere. Dere har gitt dem sverd i hånd til å drepe oss med.»AoO1 241.4

    Da Moses hørte disse bebreidelse-ne, ble han fortvilt. Folkets lidelser hadde økt betraktelig, og over hele landet lød det klagerop fra både unge og gamle. Alle var enige om at han hadde skylden for den katastrofale endring i deres kår. Med bitterhet i sinnet vendte han seg til Gud og ropte:AoO1 241.5

    «Herre, hvorfor har du fart så ille med dette folket? Hvorfor har du sendt meg? Fra den stund jeg gikk fram for farao for å tale i ditt navn, har han gjort ondt mot folket, og du har ikke berget ditt folk.” Og svaret lød: «Nå skal du få se hva jeg vil gjøre med farao. Tvunget av en sterk hånd skal han la dem fare, ja, tvunget av en sterk hånd skal han drive dem ut av sitt land.” Igjen ble Moses minnet om pakten som Gud hadde opprettet med fedrene, og han fikk forsikring om at den ville bli oppfylt.AoO1 241.6

    Gjennom alle trelldomsårene i Egypt hadde det vært noen blant israelittene som holdt fast på sin gudsdyrkelse. Det gjorde dem vondt at barna deres daglig var vitne til hedningenes avskyelige skikker, og endog bøyde seg for deres falske guder. I sin nød ropte de til Herren om utfrielse fra egypternes åk og om hjelp til å komme bort fra avguderiets fordervelige innflytelse.AoO1 242.1

    De la ikke skjul på sin tro, men lot egypterne vite at de tilbad himmelens og jordens skaper, den eneste sanne og levende Gud. De vitnet om hans eksistens og makt fra skapelsen og ned til Jakobs dager. Slik fikk egypterne anledning til å bli kjent med hebreernes gudstro. Men de likte ikke å bli undervist av slavene. I stedet prøv-de de å forlede dem som tjente Gud, med løfte om belønning. Når dette ikke hjalp, truet de med tortur.AoO1 242.2

    De eldste i Israel gjorde sitt beste for å styrke trosvissheten blant sine landsmenn. De gjentok løftene som var gitt til fedrene, og Josefs profetiske utsagn like før han døde, der han forutsa utfrielsen fra Egypt. Noen trodde det som ble sagt, andre ble mismodige når de betraktet situasjonen.AoO1 242.3

    Da egypterne fikk vite hva slavene snakket med hverandre om, hånlo de av deres forventninger og gjorde narr av dem fordi de trodde på Guds makt. De minnet dem om at de var et slavefolk og sa spottende: Dersom deres Gud er rettferdig og barmhjertig og eier større makt enn de egyptiske gu-der, hvorfor gjør han dere så ikke til et fritt folk? Så henviste de til sin egen situasjon. De dyrket guder som israe-littene sa var falske. Likevel var Egypt en rik og mektig nasjon. De hevdet at gudene deres hadde gjort dem velstående, og hadde gitt israelittene til dem som slaver. De roste seg av sin makt til å ødelegge dem som tilbad Herren. Farao selv skrøt av at hebreernes Gud ikke kunne fri dem ut av hans makt.AoO1 242.4

    Slike uttalelser slokte håpet hos mange israelitter. For dem så det nesten ut som om egypterne hadde rett. Det var sant at de var slaver og måtte finne seg i alt det som de grusomme arbeidsfogdene fant på å plage dem med. Deres egne barn var blitt hundset og drept. Livet var blitt en byrde for dem. Likevel tilbad de himmelens Gud. Hvis Herren virkelig stod over alle guder, ville han ikke la dem bli i trellekår hos avgudsdyrkere. Men de som var tro mot Gud, forstod at han hadde tillatt at israelittene ble slaver fordi de hadde forlatt ham og giftet seg med hedninger, slik at de ble ledet inn i avgudsdyrkelse. De forsikret sine stammefrender om at Gud snart ville bryte undertrykkernes åk.AoO1 243.1

    Hebreerne hadde ventet å oppnå friheten uten noen spesiell trosprøve eller noen virkelig lidelse eller mot-gang. Men de var enda ikke rede for utfrielsen. Deres tro var svak, og de var uvillige til å vise tålmod i prøvelser inntil Gud fant tiden moden til å hjelpe dem.AoO1 243.2

    Mange ville heller fortsette som sla-ver enn å utsette seg for de vanskelig-heter som var forbundet med å reise til et annet land. Andre hadde tillagt seg vaner som minnet så mye om egypternes, at de foretrakk å bli i landet. Derfor fridde ikke Herren dem ut da han første gang åpenbarte sin makt for farao. Han styrte begivenhetene slik at egypterkongen fikk utfolde sitt tyranniske sinnelag fullt ut, men sam-tidig ønsket han å åpenbare sin makt for folket. Når de fikk se hans rettfer-dighet, makt og kjærlighet, ville de selv ønske å forlate Egypt og tjene ham. Moses ville ha hatt en langt lettere oppgave hvis ikke så mange av is-raelittene var blitt så fordervet at de heller ville bli i Egypt.AoO1 243.3

    Larger font
    Smaller font
    Copy
    Print
    Contents