Isak får Rebekka
I gammel tid var det gjerne foreld-rene som bestemte hvem barna skulle gifte seg med, og dette gjaldt også blant dem som tilbad Gud. Ingen ble tvunget til å gifte seg med en som de ikke var glad i, men i kjærlighetsforhold ble de unge veiledet av sine gudfryktige foreldres dømmekraft og erfaring. Det ble sett på som en vanære overfor foreldrene, ja til og med en forbrytelse, om barna handlet annerledes. Isak hadde tillit til farens visdom og kjærlighet, og han var tilfreds med å overlate saken til ham. Han trodde også at Gud selv ville lede i et slikt valg.AoO1 152.3
Abrahams tanker gikk til farens slekt i Mesopotamia. Selv om heller ikke de var fri for avgudsdyrkelse, hadde de kjennskap til den sanne Gud og tilbad ham. Isak skulle ikke forlate Kanaan for å slå seg ned blant dem. Men det var kanskje en derfra som var villig til å forlate sitt hjem og gifte seg med ham for å holde ved like en sann tilbedelse av den levende Gud. Abraham overlot dette viktige vervet til en av sine tjenere, «den eldste trellen i huset», en gudfryktig mann med erfaring og sunn dømmekraft og som hadde ytt ham lang og tro tjeneste.AoO1 152.4
Han lot tjeneren avlegge en høytidelig ed på at han ikke ville velge en kone for Isak blant kanaaneerne, men finne en pike fra Nakors familie i Mesopotamia. Han påla ham at han ikke skulle ta Isak med seg dit. Om det skulle vise seg å være uråd å finne en pike som var villig til å forlate sin slekt, skulle han være løst fra sin ed. Abraham oppmuntret ham til denne vanskelige oppgaven med forsikring om at Gud ville la reisen lykkes. «Herren, himmelens Gud, som tok meg bort fra min fars hus og mitt fedreland,... han skal sende sin engel foran deg.”AoO1 153.1
Tjeneren drog av sted uten å drøye. Han tok med seg ti kameler til bruk for reiseselskapet og for bruden og hennes følge som eventuelt ble med tilbake. Han hadde også med seg gaver til Isaks fremtidige kone og til hennes venner. Så drog han av sted på den lange reisen forbi Damaskus og videre til de rike slettene som grenser mot den store elven i øst. Da han kom til Karan, byen der Nakor bodde, rastet han utenfor murene ved brønnen der kvinnene på stedet pleide å komme om kvelden for å hente vann.AoO1 153.2
Hans sinn var fylt med urolige tanker. Avgjørelsen han skulle treffe, kunne få vidtrekkende betydning ikke bare for hans herres husstand, men for kommende slekter. Hvordan skulle han kunne foreta et klokt valg her blant helt fremmede mennesker? Han husket Abrahams ord om at Gud ville sende sin engel med ham, og han bad alvorlig om veiledning. Hjemme hos sin herre var han vant til at det all-tid ble vist vennlighet og gjestfrihet. Derfor bad han nå om at en høflighetshandling måtte være tegnet som pekte ut den piken Gud hadde valgt.AoO1 153.3
Bønnen var knapt uttalt før svaret kom. Blant kvinnene som hadde kommet til brønnen, var det en han spesielt la merke til på grunn av hen-nes høflige måte å oppføre seg på. Da hun kom fra brønnen, gikk han mot henne og bad om litt vann fra krukken hun bar å skulderen. Han fikk et vennlig svar, og hun tilbød også å øse opp vann til kamelene hans. Det var skikk og bruk at endog fyrstedøtre gjorde dette for sin fars buskap. På den måten fikk han det tegnet han ønsket.AoO1 154.1
Det var en meget vakker pike, og hennes høflige og vennlige vesen vitnet om et godt hjertelag og en virksom natur. Hittil hadde Gud ledet ham. Etter at han hadde påskjønnet hennes vennlighet ved å gi henne rike gaver, spurte han hvem som var hennes foreldre. Da han fikk vite at hun var datter til Betuel, Abrahams brorsønn, bøyde han seg og takket Herren.AoO1 154.2
Han hadde bedt om å få overnatte hos dem, og idet han gav uttrykk for sin takknemlighet, fortalte han om sin forbindelse med Abraham. Piken gikk straks hjem og fortalte hva som hadde hendt. Hennes bror Laban skyndte seg av sted for å hente den fremmede mannen og hans følge og vise dem gjestfrihet.AoO1 154.3
Elieser ville ikke spise før han had-de båret frem sitt ærend og fortalt om det han hadde bedt om ved brønnen, og om alt som hadde skjedd i den for-bindelse. Så sa han: «Vil dere nå vise godhet og troskap mot min husbond, så si meg det! Og vil dere ikke, så si meg det også, så jeg vet hva jeg har å holde meg til.» Svaret var: «Dette kommer fra Herren. Vi kan ingen ting si, verken fra eller til. Se, her har du Rebekka! Ta henne og dra hjem! La din husbonds sønn få henne til kone, som Herren har sagt!»AoO1 154.4
Etter at familien hadde gitt sitt samtykke, ble Rebekka selv spurt om hun ville reise så langt bort fra foreld-rene for å gifte seg med Abrahams sønn. Etter det som var hendt, trodde hun at Gud hadde utvalgt henne til å være Isaks kone, og hun svarte: «Ja, det vil jeg.”AoO1 154.5
I tankene så tjeneren hvor glad hans herre ville bli når han fikk høre om det heldige utfall av oppdraget. Han fikk det derfor travelt med å komme av gårde, og om morgenen tok de fatt på hjemreisen. Abraham bodde i Be’ er-Sjeba, og Isak som hadde gjett saueflokken i nærheten, hadde vendt tilbake til farens telt for å vente på tjeneren som skulle komme fra Karan.AoO1 154.6
«Ved kveldstid tok Isak en tur ut på marken. Da han så opp, ble han med ett vår noen kameler som kom. Og da Rebekka så opp, fikk hun øye på Isak. Da steg hun ned fra kamelen og spurte trellen: «Hvem er den mannen som kommer imot oss borte på marken?” Trellen svarte: «Det er husbon den min.» Da tok hun sløret og dekket ansiktet. Trellen fortalte nå Isak alt det han hadde utrettet. Så førte Isak Rebekka inn i teltet som hadde tilhørt Sara, hans mor. Han tok henne til kone, og han ble glad i henne. Slik fant Isak trøst i sorgen over sin mor.»AoO1 154.7