Prestenes plikter og tjeneste
Ikke bare selve helligdommen, men prestenes tjeneste skulle være «en et-terligning og en skygge av det him-melske”.5 Dette var av den aller største betydning. Gjennom Moses gav Herren en meget nøyaktig og tydelig instruks om alle enkeltheter i denne forbilledlige tjenesten. Den foregikk i to faser, en daglig og en årlig tjeneste. Den daglige tjenesten foregikk både ved brennofferalteret som stod i forgården, og i Det hellige, mens den årlige tjenesten fant sted i Det aller helligste.AoO1 326.1
Ingen uten øverstepresten måtte se inn i den innerste avdeling av helligdommen. Bare én gang om året måtte han gå dit inn, og da etter den mest omhyggelige og alvorlige forberedelse. Skjelvende stilte han seg frem for Gud. Utenfor ventet folket i ærbødig taushet på at han skulle komme ut igjen, mens deres sinn var vendt til Gud i alvorlig bønn om hans velsignelse. Foran soningsstedet gjorde øverstepresten soning for Israel, og Gud møtte ham i herlighetsskyen. Dersom han ble der lenger enn normalt, fryktet folket for at han var blitt drept av Guds herlighet på grunn av sine egne eller deres synder.AoO1 326.2
Den daglige tjenesten bestod av morgenog kveldsofferet på brenn-offeralteret, røkelsesofferet på gullalteret og de individuelle ofringer for personlige synder. Ofringer fant også sted på sabbater, nymånedager og spesielle høytider.AoO1 326.3
Hver morgen og kveld ble et årsgammelt lam brent på alteret sammen med det tilhørende måltidsoffer som symbol på at folket daglig helliget seg til Gud og at de stadig var avhengige av Kristi soningsblod. Gud sa uttrykkelig at ethvert offer i forbindelse med helligdomstjenesten skulle være «lyteløst». Prestene skulle kontrollere alle offerdyr og vrake dem som hadde noen mangler. Bare et lyteløst offer kunne symbolisere den fullkomne renhet hos ham som skulle ofre seg selv som «et lam uten feil og lyte”.6AoO1 326.4
Apostelen Paulus pekte på disse ofringene som et bilde på hvordan Kristi etterfølgere skal være. «Ved Guds barmhjertighet formaner jeg dere, brødre, til å bære legemet fram som et levende og hellig offer som er til Guds behag. Det skal være deres åndelige gudstjeneste.»7AoO1 326.5
Vi er kalt til å gi oss selv til Gud for å tjene ham, og vi skulle sørge for at denne gaven ble så fullkommen som mulig. Gud har ikke behag i noe mindre enn det beste vi kan gi ham. De som elsker ham av hele sitt hjerte, vil ønske å gi ham sin beste tjeneste, De vil gjøre sitt ytterste for å bringe enhver evne i samsvar med de lover som kan sette dem bedre i stand til å utføre hans vilje.AoO1 327.1
Når presten ofret røkelse, kom han i mer direkte kontakt med Gud enn ved noen annen handling i den daglige tjenesten. Fordi det indre forhenget ikke rakk helt opp til toppen i helligdommen, var Guds herlighet som ble åpenbart over soningsstedet, delvis synlig fra den første avdeling.AoO1 327.2
Når presten ofret røkelse for Herren, vendte han ansiktet mot paktkisten, og idet røkelsen steg opp, kom Guds herlighet ned over soningsstedet og fylte Det aller helligste. Ofte fylte den begge avdelinger så presten ble nødt til å trekke seg tilbake til inngangen. Presten i den forbilledlige tjenesten vendte blikket i tro mot soningsstedet som han ikke kunne se. Slik må Guds folk vende seg i bønn til Kristus, deres store øversteprest som de ikke kan se, men som går i forbønn for dem i den himmelske helligdom.AoO1 328.1
Røkelsen som steg opp for Gud sammen med Israels bønner, repre-senterer Kristi tjeneste og forbønn, hans fullkomne rettferdighet som ved tro blir tilregnet hans folk. Denne Kristi rettferdighet er det eneste som kan gjøre syndige menneskers tilbedelse akseptabel for Gud. Foran forhenget til Det aller helligste var det et alter for stadig forbønn. Foran Det hellige var det et alter for vedvarende forsoning. Mennesket skulle nærme seg Gud med blod og røkelse. Dette var symboler som pekte frem til den store mellommann. Gjennom ham kan syndere nærme seg Gud, og gjennom ham alene kan det angrende, troende menneske finne nåde og frelse.AoO1 328.2
Morgen og kveld når prestene gikk inn i Det hellige for å ofre røkelse, var det daglige offer klart til å bli lagt på alteret i forgården. Disse tidspunktene var av største betydning for dem som var samlet til gudstjeneste utenfor helligdommen. Før de trådte inn i Guds nærhet ved prestens mellomkomst, skulle de alvorlig ransake sitt hjerte og bekjenne sin synd. De forente seg i stille bønn med ansiktet mot helligdommen. Slik steg bønnene deres opp sammen med røkelsen, idet troen grep fatt i den lovede frelsers fortjeneste, han som sonofferet var et forbilde på. De timene som var satt av til morgenog kveldsofferet, ble be-traktet som hellig tid, og ble etter hvert benyttet som faste bønnetider av hele det jødiske folk.AoO1 328.3
Da jødene senere ble spredt til fjerne land, vendte de alltid ansiktet mot Jerusalem på de bestemte tidene og bad til Israels Gud. Her har de kristne et eksempel på morgenog aftenbønn. Selv om Gud fordømmer skikker og seremonier som er uten åndelig innhold, ser han med velvilje på dem som elsker ham, og som morgen og kveld bøyer seg og ber om tilgivelse for sin synd og søker hans velsignelse.AoO1 328.4
Skuebrødene lå alltid for Herrens ansikt som et stadig offer. Slik ble de en del av den daglige offertjenesten. De ble kalt skuebrød fordi de alltid lå for Guds ansikt. Dette skulle tilkjennegi at mennesket er avhengig av Gud både når det gjelder legemlig og åndelig næring, og at den bare kan mottas gjennom Kristi midlertjeneste.AoO1 328.5
I ørkenen hadde Gud gitt israelittene brød fra himmelen, og de var fremdeles avhengige av hans gavmildhet både når det gjaldt legemlig føde og åndelige velsignelser. Så vel mannaen som skuebrødene viste hen til Kristus, det levende brød som alltid er for Guds ansikt for vår skyld. Han sa selv: «Jeg er det levende brød som er kommet ned fra himmelen.” Det ble lagt røkelse på brødene. Når de på sabbaten ble fjernet og erstattet med friske brød, ble røkelsen brent på alteret som et minneoffer for Gud.AoO1 328.6
Den viktigste del av den daglige tje-nesten gjaldt enkeltpersoner. Den angrende synder brakte sitt offer til inngangen til møteteltet. Idet han la hendene på hodet til offerdyret og be-kjente sine synder, ble de symbolsk overført fra ham til det uskyldige offerdyret. Så måtte han selv slakte dyret, og presten bar blodet inn i Det hellige og stenket det foran forhenget som skjulte kisten med loven som synderen hadde overtrådt. Ved denne seremoni ble synden gjennom blodet i symbolsk forstand overført til hellig-dommen.AoO1 329.1
I noen tilfeller ble blodet ikke brakt inn i Det hellige. I stedet skulle presten spise kjøttet. Dette hadde Moses gitt Arons sønner undervisning om da han sa at «Herren har gitt dere det for at dere skal ta bort menighetens skyld».9AoO1 329.2
Begge seremoniene illustrerte hvordan synden ble overført fra den angrende synder til helligdommen. Denne tjenesten foregikk dag etter dag gjennom hele året. Idet Israels synder på denne måten ble overført til helligdommen, ble den uren, og en spesiell gjerning var nødvendig for å fjerne synden. Gud påbød at det skulle gjøres soning både for Det hellige og Det aller helligste og likeså for alteret, for å rense det for israelittenes urenhet og vigsle det.AoO1 329.3