Moses flykter til Midjan

Moses ble ved hoffet til han hadde fylt førti år. Men hele tiden tenkte han på sitt eget folk og dets kår. Når han besøkte sine landsmenn som gikk og trellet, oppmuntret han dem med en forsikring om at Gud ville utfri dem. Ofte var han harm og forbitret når han så hvordan de ble undertrykt og urettferdig behandlet, og hevnens ild brant i ham.AoO1 230.1

En dag mens han besøkte dem og var vitne til at en egypter mishandlet en israelitt, grep han inn og drepte egypteren. Det hadde ikke vært noen vitner til hendelsen, og øyeblikkelig grov han egypteren ned i sanden. Nå følte han at han var parat til å hevde folkets rett, og han håpet de ville reise seg for å gjenvinne friheten. Han trodde at hans landsmenn skulle forstå at Gud ville bruke ham til å redde dem, men de skjønte det ikke. De var enda ikke beredt for friheten.AoO1 230.2

Neste dag så Moses to hebreere som sloss. Det var klart hvem som hadde urett, og Moses irettesatte ham. Men mannen tok øyeblikkelig igjen. Han mente at Moses ikke hadde noen rett til å blande seg inn i saken og beskyldte ham for å ha begått en forbrytelse. «Hvem har satt deg til høvding og dommer over oss?» sa han. «Tenker du kanskje å drepe meg, likesom du drepte egypteren?”AoO1 230.3

Snart var saken kjent blant egyp-terne, og i sterkt overdrevet versjon kom den også farao for øre. Det ble fremholdt for farao at det som hadde skjedd, var meget alvorlig, at Moses hadde planer om å reise sitt folk mot egypterne, styrte dem som regjerte, og selv overta tronen. Rikets sikkerhet stod altså på spill så lenge han enda var i live. Kongen besluttet øyeblikkelig at Moses skulle dø. Da Moses ble klar over situasjonen, flyktet han i retning av Arabia.AoO1 230.4

Herren var med Moses. Han fant et hjem hos den gudfryktige Jetro som var prest og fyrste over Midjan. En tid etter giftet Moses seg med en av døtrene til Jetro. I førti år gjorde han tjeneste hos sin svigerfar som sauegjeter.AoO1 230.5

Da Moses drepte egypteren, gjorde han det samme feilgrep som hans fedre så ofte hadde gjort, idet de selv påtok seg å utføre det som Gud hadde lovt å gjøre. Gud ønsket ikke å utfri sitt folk ved krig, slik Moses tenkte, men ved sin veldige kraft, så folket kunne lære å sette sin lit til ham alene. Men Gud brukte endog denne overilte handlingen for å fullbyrde sin hensikt. Moses var ikke beredt for den store oppgaven. Han måtte først lære den leksen i tro som Abraham og Jakob hadde fått innprentet: ikke å stole på menneskelig styrke og kløkt, men på Guds makt til å oppfylle løftene.AoO1 230.6

Det var også andre ting Moses skulle lære i ensomheten blant fjellene. I selvfornektelsens og prøvelsens skole skulle han lære å være tålmodig og å beherske temperamentet. Før han kunne bestemme over andre, måtte han selv lære å lyde. Han selv måtte være helt i harmoni med Gud før han kunne undervise Israel om Guds vilje. Gjennom egen erfaring måtte han lære å vise faderlig omsorg for alle som trengte hans hjelp.AoO1 231.1

Menneskelig sett var hele denne tiden i slit og glemsel fullstendig bortkastet. Men i sin evige visdom be-stemte Gud at hans folks fremtidige leder skulle tilbringe førti år som van-lig sauegjeter. Den selvforglemmende og kjærlige omtanke for hjorden som han på den måten utviklet, ville gjøre ham til en omsorgsfull og tål-modig hyrde for Israel. Ingen fortrinn i form av menneskelig kunnskap og kultur kunne erstatte denne erfaring.AoO1 231.2

Det var mange ting fra den tiden da Moses hadde vært omgitt av innfly-telsen i Egypt, som han måtte frigjøre seg fra. Der hadde han en fostermor som elsket ham, og han hadde hatt en høy posisjon som kongens dattersønn. På alle hold hadde han vært vitne til sanselige utskeielser, til den falske religionens besnærende mystikk, til avgudsdyrkelsens pomp og prakt og de mange uttrykk for kunst og arkitektur. Alt dette hadde etterlatt et dypt inntrykk på hans sinn og hadde til en viss grad preget hans vesen og vaner. Tid, miljøforandring og samfunn med Gud kunne fjerne disse inntrykk. For Moses ville det bety kamp på liv og død å rive seg løs fra villfarelse og velge sannhet. Men Gud ville hjelpe ham når kampen ble for hard.AoO1 232.1

Det menneskelige er kommet til syne hos alle som er kalt til å gjøre en gjerning for Gud. Men de har ikke hatt uforanderlige vaner og karaktertrekk, og har ikke slått seg til ro med tingenes tilstand. De har oppriktig ønsket å få visdom fra Gud og ville gjerne lære å arbeide for ham. Apostelen sier: «Dersom noen av dere mangler visdom, skal han be til Gud, og han skal få; for Gud gir til alle, villig og uten bebreidelser.»2AoO1 232.2

Men Gud vil ikke gi sitt lys til men-nesker så lenge de er tilfreds med å leve i mørke. Den som skal få hjelp fra Gud, må erkjenne sin svakhet og utilstrekkelighet og innstille seg på den store forandringen som må finne sted. Samtidig må han gå inn for alvorlig, vedvarende bønn og arbeid.AoO1 232.3

Det er nødvendig å kvitte seg med feilaktige vaner og skikker. Seieren kan bare vinnes ved målbevisste an-strengelser for å rette på disse feilene, og ved at man følger de rette prinsip-per. Mange oppnår aldri det de har mulighet til, fordi de venter at Gud skal gjøre det han har gitt dem evne til å gjøre selv. Alle som er brukbare i tjenesten, må gjennomgå den stren-geste intellektuelle og moralske opp-læring. Gud vil hjelpe dem ved å for-ene guddommelig kraft med mennes-kelig anstrengelse.AoO1 232.4

Moses var alene med Gud, omgitt av fjell på alle kanter. De storslagne templene i Egypt med all deres falskhet og overtro, gjorde ikke lenger noe inntrykk på ham. De majestetiske fjellene vitnet om Den Eviges storhet, og Egypts guder syntes ubetydelige og maktesløse. Overalt stod Skaperens navn skrevet. Moses følte det som han var i Guds nærhet og ble overskygget av hans kraft. Her ble hans egen stolthet og selvtilstrekkelighet feid bort. Det barske og nøysomme ørkenlivet fjernet de siste spor fra hans behagelige og luksuriøse liv i Egypt. Moses var tålmodig, ærbødig og ydmyk — «en megel ydmyk mann, mer ydmyk enn noe annet menneske på jorden».3 Likevel var han sterk i troen på Gud.AoO1 232.5

Etter som årene gikk, mens han vandret omkring med saueflokkene på øde steder og grunnet på sitt folks undertrykkelse, tenkte han på Guds handlemåte med fedrene og på løftene som var det utvalgte folkets arv, og dag og natt bad han for Israel. Himmelske engler lot det bli lyst omkring ham. Her skrev han Første Mosebok, inspirert av Den Hellige Ånd. De lange årene i ødemarkens ensomhet gav rike velsignelser, ikke bare til Moses og hans folk, men til hele verden gjennom alle tider.AoO1 233.1