Hvor stort er vårt ansvar?, 26. mai

«Sier vi at vi har samfunn med ham, men vandrer i mørket, da lyver vi og følger ikke sannheten. Men dersom vi vandrer i lyset, slik han selv er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod, renser oss for all synd.” 1 Joh 1, 6. 7.LFDH 154.1

Vårt ansvar er bestemt av hvor mye lys vi har fått. Veien til himmelen vil bli tydelig for alle som trofast utnytter den kunnskap de får om det fremtidige liv. ... Vi kan bare tenke på den første overtredelse i Edens hage. Adam og Eva fikk tydelig forklart lovene i paradiset, og straffen for bevisst ulydighet. De var ulydige, og ulydigheten førte til et sikkert resultat. Døden kom inn i verden.LFDH 154.2

Overtredelse er ulydighet mot Guds bud. Dersom vi alltid hadde adlydt disse bud, ville ikke synden ha eksistert. Straffen for overtredelse er alltid død. Kristus avverget en øyeblikkelig fullbyrdelse av dødsdommen ved å gi sitt liv for mennesket. . . . Rettferdigheten krever at menneskene skal få lys, og den krever også at den som nekter å vandre i lyset fra himmelen, som det kostet Guds Sønns liv å gi oss, må bli straffet. Det er et rettferdig prinsipp at synderens skyld står i forhold til den kunnskap han har fått, men ikke benyttet, eller benyttet på feil måte. Gud venter at vi skal vandre i lyset, at vi skal gjøre kjent for engler og mennesker at vi anerkjenner Kristus som den store forsoning for synd, og at vi ser på hans offer som vår største velsignelse.LFDH 154.3

Guds Sønns offer for å frelse en fallen slekt vil for tid og evighet gjøre krav på mennesket. Dersom Gud hadde forsømt å gjøre sitt, dersom han ikke hadde åpenbart sin vilje fullt og helt, dersom han hadde gitt menneskene noen grunn til å ringeakte den store frelse, kunne vi ha unnskyldt oss med å være uvitende. Men han har gjort frelsens vei klar. Han ønsker at alle mennesker skal bli frelst. Noen har fått mer lys enn andre. Alle vil bli dømt etter det lys de har fått.... Det er Guds vilje at vi skal verdsette det lys vi har fått som noe høyt og hellig. ^{37Letter 180, 1902} LFDH 154.4