Bare ett forbilde, 17. februar

«Og alle vi ser med utildekket ansikt Herrens herlighet som i et speil og blir forvandlet til det samme bilde, fra herlighet til herlighet. Dette skjer ved Herrens Ånd.» 2 Kor 3, 18.LFDH 54.1

Hvis vi bare et øyeblikk ser på solen når den stråler klarest midt på dagen, og så snur oss bort fra den, så vil bildet av solen stå foran oss i alt det vi ser på. Slik er det når vi ser på Jesus. I alt det vi ser på, ser vi et gjenskinn av hans bilde, han som er rettferdighetens sol. Vi ser ikke noe annet eller kan snakke om noe annet. Hans bilde er innprentet på sjelens netthinne. Det gjør seg gjeldende på alle måter i vårt daglige liv, bløtgjør og mildner hele vår natur. Ved å betrakte ham blir vi omdannet til likhet med det guddommelige mønster, til likhet med Jesus. Alle som vi er i kontakt med, vil se det strålende, glade gjenskinn av hans rettferdighet. ^{26TM 388, 389}LFDH 54.2

Jesus var et fullkomment forbilde på hva vi skulle være. Han holdt sin Fars lov til punkt og prikke, likevel levde han i fullkommen frihet. Han var fylt av en begeistringens glød, likevel var han rolig, nøktern og behersket. På samme tid som han levde på et høyere plan enn det som angikk verdens dagligdagse problemer, så trakk han seg ikke bort fra samværet med andre. Han spiste sammen med tollere og syndere, lekte med små barn, tok dem i armene sine og velsignet dem. Han brakte høytid til en bryllupsfest ved å være til stede der. Han gråt ved Lasarus’ grav. Han elsket det vakre i naturen og brukte liljene for å illustrere hvordan Gud ser på naturlig enkelhet i motsetning til den kunstige forfengelighet. Han brukte en husholders gjerning når han illustrerte de mest opphøyde sannheter. . . .LFDH 54.3

Hans iver ble aldri redusert til lidenskap eller hans prinsipp-fasthet til stahet. Hans velvilje hadde aldri noe anstrøk av svakhet eller hans sympati av sentimentalitet. Han forente barnets enkelhet og uskyldighet med mandighet og styrke, en altoppslukende hengivelse til Gud med øm kjærlighet til menneskene. Han hadde en bydende verdighet forent med ydmykhetens vinnende elskverdighet. Han hadde både en urokkelig fasthet og forekommenhet. Måtte vi daglig leve i nøye samfunn med denne fullkomne, feilfrie karakter. ^{27Letter 66,1878}LFDH 54.4

Vi har ikke seks forbilder å følge, heller ikke fem. Vi har bare ett, og det er Jesus Kristus. ^{289T 181} LFDH 54.5