Guddommelige prinsipper
Gjennom jødefolket var det Guds plan å meddele rike velsignelser til alle nasjoner. Gjennom Israel skulle veien banes for en utstråling av hans lys til hele verden. Verdens folkeslag hadde lagt seg til fordervelige vaner. Slik hadde de mistet kunnskapen om Gud. Men i sin nåde rykket ikke Gud dem bort fra livet. Han la planer for å gi dem nye anledninger til å bli kjent med ham gjennom hans menighet på jorden. Hans råd gikk ut på at guddommelige prinsipper, åpenbart gjennom hans eget folk, skulle være middelet til å gjenopprette det moralske bildet av Gud i mennesket.OSLv 203.3
Det var for å fullføre denne planen Gud kalte Abraham ut fra en avgudsdyrkende slekt og ba ham bo i Kanaans land. Han sa: “Jeg vil gjøre deg til et stort folk; jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort. Du skal bli til velsignelse!” Abrahams etterkommere, Jakob og sønnene hans, ble ført ned til Egypt. Her, midt blant en verdensmakt gjennomsyret av ondskap, var det hensikten at de skulle legge for dagen Guds rikes prinsipper. Josefs ubestikkelige rettskaffenhet og hans vidunderlige verk med å bevare livet til hele det egyptiske folket var en billedlig fremstilling av Kristi liv. Moses og mange andre var vitner for Gud.OSLv 203.4
Så førte Herren Israel opp fra Egypt. Her viste han igjen sin makt og sin barmhjertighet. Hans mirakuløse verk med å fri dem ut fra trelldomsåket og måten han ledet dem på under reisen gjennom ørkenen, skulle ikke gagne bare dem. Nei, det skulle også være en anskuelsesundervisning for de omliggende nasjonene. Herren åpenbarte seg som en Gud hevet over alle menneskelige autoriteter og uendelig større enn all menneskelig storhet. Tegnene og undrene han gjorde for sitt folks skyld, viste hans suverene makt over naturen og over de aller mektigste blant dem som ba til denne naturen. Gud gikk gjennom det stolte Egypt som han en gang vil gå gjennom jordens riker nå i historiens siste dager. Under ild og storm, jordskjelv og død, løskjøpte den store Jeg Er sitt folk. Han tok dem ut av trelldommens land. Han førte dem gjennom “den store, uhyggelige ørkenen, hvor det var giftslanger og skorpioner, gjennom et uttørret land hvor det ikke var vann.” Han lot vann velle fram for dem ut av selve klippen, og “lot det regne manna til føde for dem, ga dem korn fra himmelen”. “Herrens del ble hans eget folk, Jakob ble hans arvelodd. Herren fant ham i ødemarken, i den tomme ørken med ulende lyder. Han vern mot ham og sørget for ham og voktet ham som sin øyesten. Som en ørn får ungene til å fly fra redet og svever over dem, slik bredte han ut sine vingefjær, tok og bar ham på sine vinger. Herren alene førte ham, ingen fremmed gud var med ham.” Slik førte han altså jødefolket til et sted hvor de kunne være i hans umiddelbare nærhet. De skulle riktig bo under den Høyestes skygge.OSLv 204.1
Kristus var lederen for Israels barn under vandringen gjennom ørkenen. Han førte og ledet dem, innhyllet i skystøtten om dagen og i ildstøtten om natten. Han skjermet dem mot ørkenens farer og førte dem til slutt inn til løftets land. Midt for ansiktet på folkeslag som ikke kjentes ved Gud, grunnfestet han Israel som sin egen eiendom, Herrens vingård.OSLv 204.2
Til dette folket ble også Guds Ord betrodd. De ble omhegnet av hans lov, de evige prinsippene for sannhet, rettferdighet og renhet. Lydighet mot disse prinsippene tjente til deres vern, for den frelste dem fra å ødelegge seg selv ved syndige livsvaner. og som tårnet i vingården satte Gud midt i landet sitt hellige tempel.OSLv 204.3
Kristus var deres Lærer. Som han hadde vært med dem i ørkenen, slik skulle han fortsatt være deres lærer og veiviser. I tabernaklet og i tempelet dvelte hans herlighet i den hellige shekina over nådestolen. I deres favør øste han stadig ut sin rikdom av kjærlighet og langmodighet.OSLv 205.1
Gud ønsket å gjøre sitt folk Israel til en lovsang og et æresmonument. Hvert åndelig fortrinn var deres. Gud holdt ingen ting tilbake som kunne tjene til å danne en karakter verdig til å representere ham selv.OSLv 205.2