Kraften og nåden i Kristus

“Gjør det, så skal du leve,” sa Kristus. I sin undervisning fremstilte han stadig loven som en guddommelig enhet. Han viste at det er umulig å holde ett bud og bryte de andre. For det er det samme prinsippet som går gjennom dem alle. Menneskets skjebne vil bli bestemt etter dets lydighet mot hele loven.OSLv 275.2

Kristus visste at ingen kan adlyde loven i egen styrke. Han ønsket å lede den lovkyndige til en klarere forståelse og en mer kritisk gransking, slik at han kunne finne sannheten. Bare ved å anta kraften og nåden i Kristus kan vi holde loven. Troen på en soning for synd setter det falne menneske i stand til å elske Gud av hele sitt hjerte og sin neste som seg selv.OSLv 275.3

Den skriftlærde visste at han ikke hadde holdt verken de første fire eller de siste seks budene. Kristi gjennomtrengende ord overbeviste ham om synd. Men i stedet for å bekjenne sin synd prøvde han å unnskylde den. Heller enn å erkjenne sannheten gjorde han seg flid med å vise hvor vanskelig det er å oppfylle budet. Slik håpet han både å kunne avparere sin egen overbevisning om synd og forsvare sin stilling i folkets øyne. Frelserens ord hadde imidlertid vist at hans spørsmål var overflødig, siden han selv var i stand til å svare på det. Likevel stilte han nå et nytt spørsmål: “Hvem er så min neste?”.^{4Luk 10,29}OSLv 275.4

Igjen nektet Kristus å la seg trekke inn i en ordstrid. Han svarte på spørsmålet ved å fortelle om en hending som ennå var i friskt minne blant tilhørerne. “En mann gikk fra Jerusalem ned til Jeriko. Da falt han i hendene på røvere. De rev klærne av ham, skamslo ham og lot ham ligge der halvdød.”^{5Luk 10,30}OSLv 275.5

På en reise fra Jerusalem til Jeriko måtte den reisende dra gjennom en del av Judeas ørkenland. Veien gikk gjennom en vill fjellkløft som var herjet av røvere og ofte skueplassen for voldshandlinger. Det var her vår reisende også ble angrepet. Alt av verdi ble tatt fra ham. Han ble etterlatt halvdød ved veikanten. Mens han lå slik, kom det en prest forbi. Han så mannen ligge der såret og lemlestet og badet i sitt eget blod. Men han gikk fra ham uten å gi ham noen hjelp. Han “gikk rett forbi.” Så kom en levitt til syne. Nysgjerrig som han var etter å se hva som hadde hendt, stanset han og så på det lid ynde mennesket. I sin samvittighet var han overbevist om hva han burde gjøre. Men det var ingen behagelig plikt. Han ønsket at han ikke var kommet den veien. Da ville han ha sluppet å se den sårede mannen. Han overtalte seg selv til å mene at saken ikke vedkom ham, og “gikk rett forbi”.^{6Luk 10,31.32}OSLv 276.1