“Gud, vær meg synder nådig!”

Tolleren var gått opp til tempelet sammen med andre tilbedere. Men han trakk seg snart bort fra dem som uverdig til å ta del i deres andakt Han sto langt borte “og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet”. Så bitter var hans sjelekval, så gjennomtrengende hans avsky for seg selv. Han følte at han hadde overtrådt Guds bud, at han var syndig og besmittet Han kunne ikke engang håpe på det minste grann av medynk hos menneskene rundt ham. For de så på ham med dyp forakt Han visste at han ikke eide noe som kunne tale til hans fordel hos Gud. I sin fortvilelse utbrøt han: “Gud, vær meg synder nådig!” Denne mannen sammenlignet ikke seg selv med andre. Overveldet av vekten av egen syndeskyld sto han liksom alene med Gud. Hans eneste ønske var å få tilgivelse og fred. Hans eneste bønn var å finne nåde hos Gud. Slik ble han velsignet. Kristi ord lyder: “Jeg sier dere: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke.”^{4Luk 18,13.14} OSLv 101.1

Fariseeren og tolleren fremstiller to store klasser. Alle som kommer for å tilbe Gud, faller i den ene eller den andre av disse. Allerede de første to barna som ble født til verden, står som representanter for hver sin klasse. Kain mente om seg selv at han var rettferdig. Derfor kom han fram for Gud med et takkoffer, og ingenting annet Han bekjente ikke sin synd. Han innrømmet ikke at han trengte til noen nåde. Abel derimot førte fram et offer som pekte på Guds Lam, et virkelig slaktoffer. Han kom Som en synder og bekjente at han var fortapt Han satte sitt håp til Guds kjærlighet alene, ikke til sin egen fortjeneste. Herren fant behag i Abels offer. Til Kain og hans offer så han ikke. Vi må ha en følelse av vår trang. Vi må erkjenne vår fattigdom og år synd. Dette er den aller første betingelsen for å bli antatt hos Gud. “Salige er de som er fattige i seg selv; for himmelriket er deres.”^{5Matt 5,3} OSLv 101.2

Fariseeren og tolleren representerer altså to vidt forskjellige kasser. For hver av disse er det en lærdom å finne i fortellingen om apostelen Peter. l sin første tid som disippel tenkte Peter at han var sterk. Han lignet fariseeren i dette. Han mente om seg selv at han ikke var som andre mennesker. Kvelden før Kristus ble forrådt, advarte Kristus sine disipler: “Dere skal alle vende dere fra meg.” Men Peter svarte selvsikkert: “Om så alle vender seg fra deg, skal ikke jeg gjøre det.”^{6Mark 14,27.29} Peter forsto ikke sin egen fare. Selvsikkerheten førte ham vill. Han trodde seg i stand til å stå fristelsen imot. Men noen få timer senere korn prøven. Da fornektet han sin Herre med eder og forbannelser.OSLv 102.1