Et ømt farshjerte

Med et ømt farshjerte bar Gud over med sitt folk. Han søkte å tale inntrengende til deres hjerter både ved å vise barmhjertighet og ved å trekke den tilbake. Tålmodig la han fram for dem deres synder, og med stor overbærenhet ventet han på at de skulle vedkjenne seg dem. Profeter og budbærere ble sendt for å innprente Guds krav til husholderne. Men i stedet for å bli hilst velkommen ble de behandlet som fiender. Vingårdsmennene forfulgte og drepte dem. Gud sendte nye bud, men de fikk den samme medfart som de første. Den eneste forskjellen var at vingårdsmennene nå viste et enda mer innbitt hat.OSLv 209.2

Som en siste utvei sendte Gud sin egen Sønn. Han sa: “Min sønn vil de ha respekt for.” Men deres motstand hadde nå gjort dem riktig hevngjerrige, og de sa seg imellom: “Der har vi arvingen. Korn, la oss slå ham i hjel, så blir arven vår.”^{18Matt 21,37.38} Vi vil dermed ha hele vingården for oss selv og kan gjøre med frukten som vi ønsker.OSLv 209.3

De jødiske herskerne elsket ikke Gud. Derfor skar de over forbindelsen med ham og vraket alle hans initiativer med henblikk på en rettferdig ordning. Kristus, Guds elskede Sønn, korn for å gjøre gjeldende kravene fra eieren av vingården. Men vingårdsmennene behandlet ham med tydelig forakt: Vi vil ikke ha denne mannen til å herske over oss, sa de. De misunte Kris. tus skjønnheten i hans karakter. Hans måte å undervise på var deres langt overlegen, og de fryktet hans framgang. Han satte dem til veggs og avslørte deres hykleri idet han viste dem den uunngåelige følgen av deres handlemåte. Dette gjorde dem ville av raseri. Det sved å få en tilrettevisning som det var vanskelig å vise tilbake. De hatet det høye rettferdighetsidealet Kristus stadig stilte opp. De så at hans undervisning plasserte dem i en stilling hvor deres selviskhet ville bli ubønnhørlig avdekt. Så bestemte de seg for å drepe ham. De hatet hans eksempel på sannferdighet og gudsfrykt og den opphøyede åndelighet som trådte fram i alt han foretok seg. Hele hans liv var en anklage mot deres egoisme. Så kom den siste avgjørende prøven. Den betydde enten lydighet til evig liv eller ulydighet til evig død. De forkastet Israels Hellige. Da de ble oppfordret til å velge mellom Jesus og Barabbas, ropte de: “Gi Barabbas fri!”^{19Luk 23,18} Pilatus spurte: “Hva skal jeg da gjøre med Jesus?” Da skrek de vilt: “Han skal korsfestes!”^{20Matt 27,22} Pilatus spurte: “Skal jeg korsfeste deres konge?” Overprestene og rådsherrene svarte: “Vi har ingen annen konge enn keiseren.”^{21Joh 19,15} Pilatus vasket hendene og sa: “Jeg er uskyldig i denne manns blod.” Da stemte prestene i med den uvitende pøbelen: “La hans blod komme over oss og våre barn.”^{22Matt 27,24.25}OSLv 209.4

Slik traff de jødiske lederne sitt valg. Deres avgjørelse blenedtegnet i boken Johannes så i hånden til ham som satt på , tronen, boken som ikke noe menneske kunne åpne. I all sin gru, kommer denne personlige avgjørelsen til å stige fram for deres bevissthet den dagen boken endelig får sitt segl revet over av Løven av Juda stamme. Jødefolket kjælte for tanken at de var himmelens yndlinger, og at de alltid skulle være opphøyd som Guds menighet på jorden. De var Abrahams barn, hevdet de. Og så urokkelig syntes de grunnvollen for deres lykke i livet var, at de utfordret både himmelen og jorden. Truende spurte de om de ville våge å ta fra dem deres hellige rett. Med et liv i utroskap la de grunnen for himmelens fordømmelse og en evig atskillelse fra Gud.OSLv 210.1

I lignelsen om vingården skildret Kristus først for prestene den atferd som satte kronen på deres ondskap. Deretter stilte han dem spørsmål: “Når nå vingårdens herre kommer, hva skal han da gjøre med disse vindyrkerne?”^{23Matt 21,40} Prestene hadde fulgt beretningen med spent interesse. Men de satte ikke et øyeblikk emnet i forbindelse med seg selv. Derfor sluttet de seg til folket i dette spontane svaret: “Disse onde menn skal han gi en ond død og forpakte vingården bort til andre, som gir ham frukten til rette tid.”^{24Matt 21,41}OSLv 210.2