Åndens frukter i menneskelivet
I lignelsen fortalte ikke Jesus om det endelige utfallet av gartnerens arbeid. Her ble beretningen plutselig avbrutt. Konklusjonene måtte trekkes av den slekt som hørte hans ord. Til dem var det høytidelige varselet gitt: Hvis ikke, får du hogge det ned. Det sto til dem nå hvorvidt de ugjenkallelige ordene skulle bli uttalt over dem. Vredens dag var nær. Katastrofer hadde allerede rammet Israel. Gjennom disse ga gartneren dem allerede sitt barmhjertige forvarsel. Her kunne de få full opplysning om ødeleggelsen som truet det ufruktbare treet.OSLv 151.3
Advarselen lyder ned gjennom tiden helt fram til oss i vår slekt. Er du, sorgløse hjerte, et tørt tre i Herrens vingård? Vil dommen snart bli uttalt over deg? Hvor lenge har du alt tatt imot hans gaver? Hvor lenge har han måttet våke og vente for å se deg gjengjelde hans kjærlighet? Hvilken forrett har ikke du som er blitt plantet i hans vingård under gartnerens våkne omsorg! Hvor ofte har ikke evangeliets kjærlige budskap lydt for å glede ditt hjerte! Du har tatt kristennavnet. I det ytre er du medlem av menigheten, som er hans legeme. Og likevel merker du ingen levende forbindelse mellom ditt og hans hjerte, et hjerte så breddfullt av kjærlighet. Strømmen fra hans liv flyter ennå ikke gjennom deg. I ditt liv er det ikke stort å se av de fine dydene som er hans karaktertrekk - Åndens frukter i et menneskeliv.OSLv 151.4
Det ufruktbare treet tar imot regnet og solskinnet og gartner. ens pleie. Det trekker næring fra jordbunnen. Men de svære. uproduktive greinene brer seg bare som et formørkende dekke over jorden. Andre planter som virkelig ville bære frukt, kan ikke blomstre opp i skyggen av det ufruktbare. Slik er det kan. skje også med deg. Gud har overøst deg med sine gaver, men de går ikke videre som noen velsignelse til verden. Du raner privilegier fra andre. For om du ikke var der, ville de kunne nyte gavene.OSLv 152.1
Du aner vel - om enn ganske ufullkomment - at din vesentlige funksjon for tiden begrenser seg til å “oppta jorden”. Det el en forferdelig tilstand. Men i sin barmhjertighet har Gud likevel ikke hogd deg ned. Han ser ikke med kjølig saklighet på ditt tilfelle. Han vender seg ikke bort fra deg i likegyldighet. Han overlater deg ikke følelsesløst til din undergang. Idet han ser på deg, roper han med sorg i hjertet, akkurat som han for mange hundre år siden ropte til det jødiske folket: “Hvordan kan jeg oppgi deg, Efraim, og la deg fare, Israel? ... Jeg vil ikke følge min brennende vrede, vil ikke legge Efraim øde igjen. For jeg er Gud og ikke et menneske.” Den medynksfulle Frelseren siel om deg: Spar det ufruktbare treet dette året også. Jeg vil grave omkring det og legge gjødning på.OSLv 152.2