Et menneskevrak
En stor hungersnød oppstår i landet. Han begynner å lide mangel. Og nå gir han seg i lag med en arbeidsherre på stedet. Denne sender ham ut på marken for å gjete svinene. For en jøde var dette det simpleste og mest nedverdigende av alle yrker. Den samme ungdommen som nylig skrøt av friheten, ender dermed som slave. Han er offer for det verste av alle slaverier. “Hans synder holder ham fast som snarer.” All glans og glede ved livet han lever, er forsvunnet. Nå føler han virkelig tyngden av jernlenken som binder ham. Han sitter på bakken i et ødslig landskap, herjet av sult og elendighet. Hans eneste kamerater er griseflokken. Han er glad til om han får mette seg med skol. mene dyrene eter. I sine velmaktsdager hadde lystige kamerater flokket seg om ham. De hadde spist og drukket på hans regning. Men nå er det ikke en av dem tilbake til å trøste ham med sitt vennskap. Hvor er det da blitt av lystigheten fra de tøylesløse festene? Den gangen hadde han innbilt seg at han var lykkelig. [ den grad hadde han døyvet sin samvittighet at han var blitt følelsesløs og hard. Men nå er pengene borte. Sulten er ikke til å stille. Stoltheten ligger i støvet. Hans moralske natur er blitt forkrøplet. Viljen er svak og upålitelig. De finere følelsene er tilsynelatende døde. Han er kort og godt et menneskevrak.OSLv 138.1
For et bilde av tilstanden hos en synder! Synderen er faktisk omringet på alle kanter av velsignelsene som strømmer fra Guds kjærlighet. Men han er bare oppsatt på en ting: å føye sin egen lyst, sin egen perverse syndighet. Derfor er det heller ikke noe han mer lengter etter enn å skille seg fra Gud. Liksom den utakknemlige sønnen i lignelsen gjør han krav på godene fra Guds hånd som en slags selvfølgelig rett. Han tar imot dem, nesten som om de var hans rettmessige eie, og gir ingenting igjen til vederlag. Å vise takknemlighet og gjøre gjengjeld med tilsvarende kjærlighetstjenester - det er det ikke tale om.OSLv 138.2
Kain gikk hard og kald bort fra Herrens åsyn for å stifte et hjem på sine egne premisser. Den fortapte sønnen “dro til et land langt borte”. Slik søker syndere stadig å glemme Gud.OSLv 139.1
Det kan nok ofte ta seg annerledes ut, men like fullt er alltid sannheten denne: Et liv med selvet som midtpunkt er uten unntak et bortkastet liv. Alle som prøver å leve sitt liv atskilt fra Gud, ødsler bort sin eiendom. Han sløser med sine mest verdifulle år, øder sine beste krefter både i kropp og sjel. Han synes vill etter å fortære sin ar\:, gjøre seg bankerott for evigheten. Det menneske som skiller lag med Gud for å kunne vie selvet en desto mer helhjertet tjeneste, er slave under mammon. Gud skapte mennesket verdig til å omgås engler. Men det har degradert seg selv til ussel tjeneste for det som er lavt og dyrisk. Dette er hva en tjeneste av selvet munner ut i.OSLv 139.2
Om du har valgt et slikt liv, skal du vite at du gir ut penger for det som ikke er brød, og gjør deg strev for det som ikke gir tilfredsstillelse. Det kommer øyeblikk i ditt liv da du blir klar over din verdiforringelse. Alene i et land langt borte føler du kanskje din ynkelighet, og i fortvilelse skriker du ut: “Jeg ulykkelige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme?”OSLv 139.3
Man må bare konstatere en almengyldig sannhet som finnes uttrykt i profetens ord “Forbannet er den mann som setter sin lit til mennesker, som støtter seg til svake skapninger og vender seg bort fra Herren. Han er som en busk i ødemarken; han får ikke se at lykken kommer; men holder til i tørreste ørken, på saltholdig jord, der ingen bor.” Gud “lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over dem som gjør rett og dem som gjør urett”. Menneskene har imidlertid makt til å stenge seg selv ute fra både solskinn og regn. Så mens rettferdighetens sol skinner på sitt beste, og mens nådens regn faller i rike strømmer over alle andre, kan vi gjøre den skjebnesvangre feilen å skille oss fra Gud og søke vår bolig i de mest uttørkede steder i ørkenen.OSLv 139.4