Kurfyrsten forsvarer Luther
Kurfyrsten hadde ennå bare lite kjennskap til reformatorenes troslære, men han var dypt grepet av den klarhet og kraft som preget Luther. Han bestemte seg for å stå som hans beskytter inntil det kunne påvises at han hadde tatt feil. Slik svarte han på kravet fra pavens utsending: “All den stund dr. Martin møtte frem i Augsburg, bør De være tilfreds. Vi regnet ikke med at De ville prøve å få ham til å tilbakekalle uten å ha overbevist ham om hans feiltagelser. Ingen av de lærde menn i fyrstedømmet har fortalt meg at Martins lære er ugudelig, antikristelig eller kjettersk.” Videre avslo han å sende Luther til Rom eller utvise ham fra riket.MHK 107.1
Kurfyrsten så at det skjedde et moralsk forfall i samfunnet. En reform var derfor påkrevd. Den kompliserte og kostbare prosedyren som var nødvendig for å begrense og straffe forbrytelser, ville være overflødig hvis folk bare ville anerkjenne og lyde Guds krav og en opplyst samvittighet. Han forstod at Luther tok sikte på dette, og han gledet seg i all hemmelighet over at en bedre innflytelse nå var merkbar i kirken.MHK 107.2
Han var også klar over at Luther gjorde en betydelig innsats som professor ved universitetet. Det var bare et år siden Luther slo opp tesene på døren til slottskirken, men alt nå var det langt færre pilegrimer som besøkte kirken allehelgensdag. Romerkirken hadde mistet både tilbedere og offergaver. Andre mennesker kom nå til Wittenberg, ikke pilegrimer som ville tilbe relikvier, men studenter som fylte forelesningssalene.MHK 107.3
Overalt hadde Luthers skrifter skapt interesse for Bibelen. Fra alle deler av Tyskland og også fra andre land strømmet studenter til universitetet. Unge mennesker som så Wittenberg for første gang, “løftet hendene mot himmelen og takket Gud fordi han hadde latt sannhetens lys stråle ut fra denne byen, likesom fra Sion i gammel tid, og derfra ut til de fjerneste land”MHK 107.4